“På seg sjøl kjenner man andre”, sies det…
…men det stemmer langt fra alltid…
Frodithen og jeg er like på NOEN områder. Det vil si på sånne områder som gjør at vi trives godt sammen…
Men…jeg er nok hakket mindre konsekvens – tenkende…
…i en del sammenhenger.
Sist vi var sammen, fortalte jeg henne at sikkerhetsfolka i Stockholm hadde sett nøye på beltespenna mi (Beltet hadde jeg lagt pent og pyntelig i plastkorga på samlebåndet.), og det passerte ganske raskt.
Da fortalte Frodithen at hun kjenner ei som hadde hatt med seg en keramikk-ting i bagasjen.
Den kunne minne om en håndgranat i formen. Alarmen hadde gått, og det hadde blitt full evakuering på flyplassen. Det ble selvfølgelig nyhetsoppslag ut av det også.
Vi ble skjønt enige om at man bør tenke over sånt, og spørre på flyplassen, før man legger sånne mistenkelige saker på samlebåndet…
Karidansen: (litt “ovapå”) “Ja, je hadde nok kømmi tel å sport først, altså!”
Frodith: “Hmmmm…Nei, Kari – det hadde du nok antagelig ikke gjort…”
Karidansen: (litt spakere) : “Nei, DET hadde je nok antag’li’ kanskje itte gjort, nei…
…om je tenkjer ætter…
Førr – så langt hadde je nok itte tenkt…”
Om Frodithen og jeg noen gang legger ut på en flyreise sammen, kan det nok hende at hun spør meg…
…(litt sånn forsiktig) om hva jeg har pakket med meg…!
En gang gikk det litt “gæli” for meg i sikkerhetskontrollen…
…men det ble ikke full alarm. Jeg fikk bare litt skjenn!
