Det var en skilt mann som sa dette til meg for noen år tilbake…
Det er jo litt betenkelig…
…at det å være single , nærmest skal oppleves som å ha en “mangelsjukdom”?
Visst kan det være mer enn tøft når et forhold tar slutt , eller at man opplever å miste partneren.
Men:
Om det er slik at man på sikt har det slik at man bare “eksisterer” om man ikke er i et parforhold, DA er det trist!
Anne-Merethe er ei trivelig dame som jeg ble kjent med for noen år siden, da vi begge var elever ved Agape -instituttet.
Helt siden jeg flyttet til Oslo, har jeg hatt lyst til å treffe henne igjen.
I dag fikk vi det endelig til!
Anne Merethes blide, varme vesen…
…lyser opp hele resepsjonen i Naf sine splitter nye lokale her i Oslo!
Jeg besøkte henne i lunsjen.
Rett ved resepsjonen i Naf – bygget finner du ei trivelig kantine!
Om du er gjest, kan du kjøpe deg en nydelig lunsj (Nærmest middag om du vil) for kun kr 59,-
Tida fløy bare så altfor fort i godt selskap! Det er så godt å møte en “likesinnet” – som man BÅDE kan tøyse og tulle med…og snakke om litt “dypere” ting sammen med!
Det at vi begge har gått på Agape – instituttet, bidrar også til at vi har en “felles arena”!
En følelse av “Flyt”…
Helt på bølgelengde – uten dermed å være enige om “alt”!
Anne-Merethe er klok, tolerant, varm og god tvers i gjennom.
Ikke på en sånn “Pusedikkedikk”- måte, men på en likefrem, og oppriktig måte!
(Ho til venstre øver IHERDIG på å SMILE på bilder!)
Jeg er ingen typisk “Duppeditt-Dame”…men jeg fant noe veldig spennende i resepsjonen:
Veldig fascinerende faktisk!
Anne Merethe observerte min henrykkelse…
…og hadde selvfølgelig full forståelse:
“Du må bare prøve en gang til, Kari!”
Så da ble det “En dobbel macchiato” på meg!!
Har du sett…!!!
Jeg fikk en gave av Anne Merethe:
Ei lita, fargerik veske!
HELT etter min smak!!
Nøkkelpung eller sminkepung – det er fritt valg!!
Når jeg tar opp video…
…tror jeg at jeg ser ganske blid ut…
Men…
…når jeg ser opptaket, så synes jeg at jeg virker streng!
Det er ofte ei stram, bekymret rynke mellom brynene…
Det handler nok om at jeg er konsentrert…
…og opptatt av å få fram budskapet.
Akkurat det med at jeg er for alvorlig, er noe som går igjen blant tilbakemeldingene jeg får av de andre i videogruppa:
“Vis mer av det fine smilet ditt!”
Det er neimen ikke så lett, altså…
…både å være konsentrert og blid!
I min grønne ungdom, var det en gutt som sa følgende til meg:
“Du er så utrolig søt når du smiler…”
Jeg ble sjølsagt både smigret og glad!
Men…
…så kom fortsettelsen:
“…derfor er det så synd at du ikke gjør det litt oftere…”
Det var et kompliment med en viss bismak…
…men uansett, så var det jo et kompliment!
Stram Snurpetrut 1…
Snurpetrut 2 – på selfien som Frodithen tok i går…
(Har antagelig hele munnen full av Chiapudding!)
Da faren min fikk se brudebildene av seg og mor for første gang, sa han følgende:
“Truten min ser ut som ei oppsnurpe’ høn’ræv!”
Det var en god beskrivelse av fenomenet!
Hvis du har foretatt en nærgående studie av bakparten til ei høne , så skjønner du poenget!
Litt reservert, ja…men i alle fall et smil!
Når jeg ser gjennom bildene mine, så er det ikke mange jeg smiler ordentlig på!
Jeg har faktisk ganske lett for både å smile og le i “Virkeligheten” tror jeg…
…men jeg har også en slags “strenghet” i meg, som jeg trenger å jobbe med!
Litt mye trut og tenner…
…et gammelt kompleks hos meg!
(Men i kveldslyset innendørs glattes rynkene ut!)
For å få til å bli i godt humør når jeg tar selfie…
…synger jeg sanger med “Tulletekst”:
“Diddlidaliadutten- tuddlitittentatten- ravliruvliravlirei…”
Til slutt synes jeg det blir så dumt at jeg må småflire litt…
…og så knipser jeg!!
Kanskje jeg må begynne å synge tullesanger…
…før jeg tar opp video???
Om noen for et par år siden hadde sagt til meg…
…at jeg skulle bo i Oslo, springe rundt i sentrum av byen…
…og leke “modell”…
…sammen med ei nesten jevnaldrende dame…
DA hadde jeg nok sagt:
“ALDRI I VÆLA!”
For…man var jo tross alt “Godt voksen”…
…og ferdig med å leke fjortis!!
Det var faktisk NESTEN like utenkelig…
…som at jeg skulle melde meg på Standup-kurs…
…og stå på ei standupscene..
…i en alder av snart 56 år!!
Men…ting endrer seg i takt med tida og erfaringene.
Plutselig er det man en gang så på som nærmest utenkelig…
…ikke så rart lenger…
Tvert i mot er det faktisk VELDIG koselig!
Noe å GLEDE seg til!!
Vi gjør det forresten ikke “Just for fun”!
Jeg vil opprette ei side på facebook som jeg skal bruke i forbindelse med sjølstendig næringsvirksomhet.
Kanskje også ei hjemmeside utenom facebook…
Da er det viktig å ha noen ok bilder!
Vakre Frodith…
…og lekne Frodith…
Er det ikke slik man gjør når man skal prøve å se litt sexy ut…?
Latterkula!!!
Rett før dette bildet ble tatt, fikk jeg klar instruks av Frodith:
“Nei, nå blei det litt for mye “Rett opp i Glufsa”, Kari!”
Sånt er jo litt brutalt å få beskjed om…
…når man TROR at man har DEN SEXY BENFØRINGA!!
(Og så var det AKKURAT det man hadde…
…men kanskje ikke på helt riktig måte!!)
Og til slutt noen Tuppen&Lillemor-bilder:
…og det samme i svart/hvitt…
Det er veldig mange som ønsker å starte sin egen virksomhet…
…og en stor andel av disse vil bli coacher og veiledere…
…innenfor ulike retninger.
Er det egentlig liv laga for alt dette…?
Rød leppestift kan jo være lekkert…
…men les på pakningen før du skrider til verket…
Kjøpt på “Normal”, men litt “Unormal” likevel… Her er konturene nokså utvisket, fordi jeg hadde forsøkt å vaske vekk fargen før jeg klarte å se det komiske i det!
Å pynte – det kan jo bety flere ting:
Vi kan pynte til jul…
…pynte et bord…
…pynte på sannheten (Hva nå DEN måtte være?)
…eller “pynte på fasaden” på ulike vis!
Hva har et bilde av en kalv med dette temaet å gjøre?
Jo; i Østerdalen og på Hedemarken bruker vi nemlig uttrykket “pynte” i sammenheng med å skrape møkk i fjøset.
“Å pynte og strø” – betyr å skrape vekk møkka i båsen, og strø på ren flis, så kua slipper å ligge i sin egen skit.
Så var det overskrifta til dette innlegget:
Karidansen er lita. Hun sitter på do.
Det finnes ikke noe barnesete til den doen.
Rompestompen til Karidansen er fortsatt såpass liten…
…at hun må klamre seg fast til ringen for ikke å skli ned i do.
Da hun er ferdig, roper hun av sine lungers fulle kraft:
“KOM og PYNTEEEEEEEE!”
Så hender det at de voksne er travelt opptatt…
…og to eldre søsken kan fort bli fristet til…
…å “overhøre” hylene fra ei brysom lillesøster…
…som vil bli tørket bak…
Det er jo en…
…drittjobb…
…noe annet er det ikke å si om den saken!
Det kan derfor ta litt tid før hjelpen kommer…
Sånt er jo veldig frustrerende når man sitter der…
…og strever for å holde seg fast!
Etter hvert finner man omsider ut…
….at det kan lønne seg å bli….
…sjølhjulpen…
Da jeg var ung, var jeg fryktelig sjenert.
Omverdenen merket nok ikke så mye til det, for jeg prøvde å dekke over sjenansen ved å være litt spilloppmaker…
Å holde en tale var noe jeg var livredd for!
Den første gangen jeg gjorde det, var i mitt eget bryllup.
Jeg hadde ikke behøvd å gjøre det, for på den tida var det ikke så vanlig at bruden holdt tale.
Men: Jeg ville utfordre meg sjøl!
Talen var ikke spesielt god…
Jeg hadde nok mer fokus på min egen nervøsitet, og mitt eget ønske om å imponere litt…
…enn på han jeg skulle holde tale til!
Andre gangen jeg holdt tale, var da jeg var forlover for bestevenninna mi.
For å unngå å “dø” av nervøsitet, hadde jeg skrevet manus som jeg leste opp. Det var formet som et slags eventyr, og det gikk rimelig greit:
Jeg har flere ganger skrevet taler i verse – form, og det har som regel fungert bra!
De vanskeligste talene er de som helst skal være litt personlige synes jeg.
For meg ligger det en utfordring i det å være personlig foran en forsamling.
Jeg kan være veldig åpen om følelser når jeg skriver.
Da kan jeg nemlig “gjemme” meg litt bak ordene.
Å si de samme ordene høyt foran noen, DET kan jeg slite med…
Dessuten er jeg livredd for å begynne å grine…
…for jeg synes det er skikkelig flaut å felle tårer i all offentlighet!
Dessuten er det jo ikke så moro for tilhørerne…
…om det bare blir masse snørr, hikst og tårer…
Da jeg var på standup-kurs for et par uker siden, snakket den ene instruktøren litt om det med å holde taler:
Han sa at det var en merkelig greie…
…dette at veldig mange av oss har lett for å grue oss så fælt til sånne ting.
For:
Egentlig så bør vi jo ha fokus på at vi først og fremst holder talen…
…for å glede jubilanten, brudeparet eller hvem det måtte være.
Hvis vi (til en viss grad) klarer å flytte fokuset fra oss sjøl (og vårt eget behov for å være “vellykkede og flinke”), så blir det gjerne mye mer avslappende og trivelig både for taler og tilhørere.
Dette var en vekker for meg!
Neste gang jeg skal holde en tale, skal jeg ha nettopp dette i bakhodet:
Når jeg holder en tale til noen…
…handler det ikke først og fremst om MEG og mine talegaver…
…men om den/de jeg henvender meg til!
Egentlig burde det være ganske selvfølgelig, men det var greit at noen satte ord på det!!!
Sånn er det når man er standup – komiker også! Det handler ikke først og fremst om å sole seg i glansen av folks beundring fordi man er så j…. “festlig”!
Det bør handle mer…
…om å ha et ønske om å gi publikum ei trivelig stund og en god latter!
Det er jo derfor de kommer!!!
Jeg kan ofte la meg provosere…
Etter at jeg hadde lagt ut det forrige innlegget mitt:
…fikk jeg en kommentar fra en person som hadde blitt litt provosert!
Jeg tenker at det er positivt!
For: Hvis du lar deg provosere av noe…
…så er du i hvert fall ikke komplett likegyldig!
Å skape engasjement er viktig…
Å skape debatt likeså!
Ikke for å starte krangel, uvennskap – eller spre SKIT…
…men for å lære av hverandre, utvide horisonten…
…kanskje pirke litt bort i diverse trossystemer…
…som MULIGENS er litt “utgått på dato”?
(Nå snakker jeg GENERELT!)
Sjøl synes jeg det er nyttig og lærerikt å utforske litt…
Noen vil velge å kalle meg “Hobbypsykolog”.
Det er fort gjort å leke psykolog for andre.
Den det er ALLER viktigst at jeg “utforsker”…
…er imidlertid meg sjøl…
…og mine egne reaksjonsmønstre!
Det er løftet man gir hverandre når man gifter seg i kirka.
Vi synes det er vakkert med eldre ektepar som ser ut til å ha det veldig godt sammen etter mange år “som rette ektefolk”.
Jeg er rimelig sikker på at jeg aldri kommer til å stå foran noen prest og avgi et slikt løfte igjen. Jeg har brutt det en gang – og det holder for mitt vedkommende. Det er også lite sannsynlig at jeg noen gang vil kunne skrive “samboer” under “sivilstatus”.
Jeg ønsker ikke at noen skal gi meg et løfte om å holde sammen med meg på livstid.
Livet er uforutsigbart.
Nylig diskuterte jeg dette temaet med en kvinne jeg kjenner.
Hun er samboer.
“Hvis jeg dør, eller det skjer noe som gjør at jeg blir permanent “satt ut”, så vil jeg at min samboer skal fortsette å leve sitt liv. Det betyr også at jeg ønsker at han skal finne en ny kjæreste hvis det er DET han ønsker.”
Jeg er så enig.
Om jeg havnet i en situasjon der jeg ble fullstendig fysisk pleietrengende (og mentalt klar) og måtte på sjukehjem, ville jeg vel syntes at det var litt vondt om min partner fant seg en ny kvinne. (Fordi min egen situasjon var så miserabel og uten særlig håp om å få oppleve en manns kjærlighet igjen).
Men: Det som ville ha vært mye verre, var om han nærmest følte seg forpliktet til å utslette seg sjøl for å være hos meg. Dersom jeg skulle bli rammet av noe som innebar at jeg ble “Mentalt Borte”, så ville jeg ikke ha forstått så mye uansett.
Jeg vil heller ikke sette meg sjøl i en slik situasjon at jeg gjennom mange år skulle bli totalt bundet av en mann som var nærmest helt pleietrengende. Dette er ting jeg ville ha tatt opp med en kjæreste i en ganske tidlig fase.
Brutalt og egoistisk vil mange kanskje si:
Men : Om ett menneskes liv blir ødelagt/redusert, så gjør det vel ikke saken noe bedre om partneren ofrer seg fullstendig og ender opp med å bli sjuk og utslitt?
Jeg kom over en side på nettet som het “Utforska sinnet”.
Blant annet fant jeg denne artikkelen:
Å ofre for kjærlighet: En utmattende oppførsel
(Denne artikkelen er mer generell – altså handler den ikke bare om å ta vare på en sjuk partner, men om å ha en tendens til å sette seg sjøl til side til fordel for andre. Artikkelen viser imidlertid mange aspekter ved det å “Ofre”. I noen situasjoner kan det være riktig å sette seg sjøl, og egne behov, til side for å ta vare på andre, men langt fra alltid.)
Hvem har rett til å sette seg til dommer over et menneske som OGSÅ tar vare på seg sjøl – midt i en fryktelig tung og vanskelig livssituasjon?
Hvorfor ikke leve litt mer i nuet? Det vil si – helt bevisst la være gi hverandre løfter som man senere vil lide all verdens kvaler om man bryter?
Jeg mener ikke at man kun skal tåle “Solskinn og sang dagen lang”. Slik er ikke livet!!
Jeg snakker om de virkelig STORE krisene. De som det ikke finnes noen vei ut av – annet enn stadig mer pleie og omsorg. Forresten trenger man ikke “svikte totalt” i slike tilfeller…
Man kan besøke, og følge opp…
…samtidig som man også er bevisst på å ha noe annet å engasjere seg i…
…enten man har en ny kjæreste eller ei.
Vi har så lett for å ville tenke langt fram. Vi vil så gjerne ha en slags “Sikkerhet”.
Men… det finnes egentlig ingen sikkerhet eller noe sikkerhetsnett.
Jo mer avhengig man er av å oppleve en følelse av “trygghet” på alle bauger og kanter – jo mindre frihet får man…
Det betyr ikke at det ikke er klokt å tenke over sin økonomi, “Ha papirer i orden” og å ha ryddige avtaler. Det gjelder både om man er single eller på vei inn i et forhold.
Men : Særlig når det gjelder dette med forhold, så er jeg overbevist om at det å nyte de gode øyeblikkene, uten å tenke så mye på at det skal “vare”, er viktig. Om vi legger fryktenergi inn i forholdet, så vil det bli preget av dette!
“Akkurat nå har jeg det så inderlig godt sammen med deg!”
Er ikke det nok?
Og…
…særlig dersom man treffer hverandre i en fase av livet der man ikke skal stifte familie eller ha en gjensidig forpliktelse i det å ta ansvar for barn.
Ringene – ett symbol på å høre sammen…
…uten dermed å være lenket sammen…
…da er du kanskje…
…litt nervøs…?
I går var det tid for standup-debuten min!
Jeg stilte i kjolen som jeg har arvet av Frodithen…
..men for anledningen hadde jeg investert i ei ny strømpebukse…
Da jeg gikk på blankholka herfra til Josefines vertshus, måtte jeg “hufse” den opp flere ganger.
Det er ikke så mye som skal til for at stressnivået øker i en slik situasjon.
Ei sigen og “sidræve” hufse-strømpebukse er liksom ikke det man TRENGER…
…på toppen av alt annet!
Jeg hadde bestemt meg for å klare meg helt uten manus eller huskelapper på scena…
…fordi jeg tenkte at jeg fort kunne bli veldig bundet av det!
Om jeg finner ut at jeg vil “stå” flere ganger, tror jeg at jeg vil velge samme strategi. Det er risikabelt, men så er det jo ikke akkurat livet om å gjøre heller!
(Fay (Female Leadership) Skandsen er fotograf)
Visst glemte jeg teksten en gang…
…men jeg kom meg ganske fort “innpå” igjen.
Når man står der på scenen, og vet at man har fått jernteppe…
…så virker det som en EVIGHET…
Men:
Frodithen (som satt i salen) hadde knapt nok merket det!
Frodithen hadde med Salt og Pepper(nyvasket for anledningen)…
…som “moralsk støtte” til Standup -debutanten!
Her her hennes “Anmeldelse”. (Frodithen er VELDIG raus med terningkastene!)
Her er Frodithen, Salt, Pepper og jeg i garderoben i pausa mellom første og andre “akt” – rett etter at jeg er ferdig på scena!
Jeg har et opptak av hele opptredenen.
Det er dårlig bildekvalitet på det, men lærerikt å se og høre likevel!
Neste gang håper jeg at jeg klarer å være mer lydhør for publikums reaksjoner…
…det vil si ta litt mer pauser, og kanskje snakke litt saktere…
Noen ganger lo publikum på “feil” steder…
…og da var det ekstra vanskelig å stoppe opp og ta i mot applausen…
For: Hva SØREN var det de lo av NÅ da…liksom???
En standup – komiker som er ufrivillig morsom…
..er kanskje ikke så morsom???
En standup-komiker bør i alle fall vite hvor h*n har sine “Punchlines”…
Dessuten takle det når det kommer uventet latter.
Sånt krever nok litt øvelse…
Uansett så er jeg kjempestolt over at jeg faktisk GJORDE dette!!
Jeg synes alle debutantene klarte seg veldig godt…
…tatt i betraktning at ingen av oss hadde prøvd akkurat dette før!!
Det var ganske nervøs stemning blant oss…
…den siste timen før showet startet:
Det var mye tråkking og terping av tekst på “Bakrommet”…
…men da det gjaldt, så sto vi overraskende støtt alle sammen…
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Tenk…høsten 2010 dro jeg for første gang på mange år alene til Oslo.
Jeg var så full av angst, at jeg tok en beroligende tablett for å tørre å sette meg på toget til Tigerstaden…
Den gangen dro jeg fordi jeg skulle på kurs på Agape -instituttet for aller første gang.
I dag skal jeg dit igjen:
For en uke siden begynte jeg på mitt femte semester der.
Første tema dette semesteret var “Fokus”.
Er det noe jeg bør ha akkurat nå…
…så er det det nettopp det!
Jeg går på Agape – både for å bli enda tryggere i å “Lese”…
…og fordi det er veldig godt for min egen utvikling…
Tenk hva som har skjedd i løpet av disse årene:
Jeg har flyttet til i Oslo…
…er med i kvinnenettverk…
…som jeg opplever som veldig lærerike og utviklende…
OG:
Sist – men ikke minst:
Jeg har våget å debutere som Standup-komiker!!
