“Til døden skiller oss ad!”

 

Det er løftet man gir hverandre når man gifter seg i kirka.

Vi synes det er vakkert med eldre ektepar som ser ut til å ha det veldig godt sammen etter mange år “som rette ektefolk”.

Jeg er rimelig sikker på at jeg aldri kommer til å stå foran noen prest og avgi et slikt løfte igjen. Jeg har brutt det en gang – og det holder for mitt vedkommende. Det er også lite sannsynlig at jeg noen gang vil kunne  skrive “samboer” under “sivilstatus”.

Jeg ønsker ikke at noen skal gi meg et løfte om å holde sammen med meg på livstid.

Livet er uforutsigbart.

 

Nylig diskuterte jeg dette temaet med en kvinne jeg kjenner.

Hun er samboer.

“Hvis jeg dør, eller det skjer noe som gjør at jeg blir permanent “satt ut”, så vil jeg at min samboer skal fortsette å leve sitt liv. Det betyr også at jeg ønsker at han skal finne en ny kjæreste hvis det er DET han ønsker.”

Jeg er så enig.

Om jeg havnet i en situasjon der jeg ble fullstendig fysisk pleietrengende (og mentalt klar) og måtte på sjukehjem, ville jeg vel syntes at det var litt vondt om min partner fant seg en ny kvinne. (Fordi min egen situasjon var så miserabel og uten særlig håp om å få oppleve en manns kjærlighet igjen).

Men: Det som ville ha vært mye verre, var om han nærmest følte seg forpliktet til å utslette seg sjøl for å være hos meg. Dersom jeg skulle bli rammet av noe som innebar at jeg ble “Mentalt Borte”, så ville jeg ikke ha forstått så mye uansett.

Jeg vil heller ikke sette meg sjøl i en slik situasjon at jeg gjennom mange år skulle bli totalt bundet  av en mann som var nærmest helt pleietrengende. Dette er ting jeg ville ha tatt opp med en kjæreste i en ganske tidlig fase.

Brutalt og egoistisk vil mange kanskje si:

Men : Om ett menneskes liv blir ødelagt/redusert, så gjør det vel ikke saken noe bedre om partneren ofrer seg fullstendig og ender opp med å bli sjuk og utslitt?

Jeg kom over en side på nettet som het “Utforska sinnet”.

Blant annet fant jeg denne artikkelen:

Å ofre for kjærlighet: En utmattende oppførsel

(Denne artikkelen er mer generell – altså handler den ikke bare om å ta vare på en sjuk partner, men om å ha en tendens til å sette seg sjøl til side til fordel for andre. Artikkelen viser imidlertid mange aspekter ved det å “Ofre”.  I noen situasjoner kan det være riktig å sette seg sjøl, og egne behov, til side for å ta vare på andre, men langt fra alltid.)

 

Hvem har rett til å sette seg til dommer over et menneske som OGSÅ tar vare på seg sjøl – midt i en fryktelig tung og vanskelig  livssituasjon?

Hvorfor ikke leve litt mer i nuet? Det vil si – helt bevisst la være gi hverandre løfter som man senere vil lide all verdens kvaler om man bryter?

Jeg mener ikke at man kun skal tåle “Solskinn og sang dagen lang”. Slik er ikke livet!!

Jeg snakker om de virkelig STORE krisene. De som det ikke finnes noen vei ut av  – annet enn stadig mer pleie og omsorg. Forresten trenger man ikke “svikte totalt” i slike tilfeller…

Man kan besøke, og følge opp…

…samtidig som man også er bevisst på å ha noe annet å engasjere seg i… 

…enten man har en ny kjæreste eller ei.

 

Vi har så lett for å ville tenke langt fram. Vi vil så gjerne ha en slags “Sikkerhet”.

Men… det finnes egentlig ingen sikkerhet eller noe sikkerhetsnett.

Jo mer avhengig man er av å oppleve en følelse av “trygghet” på alle bauger og kanter – jo mindre frihet får man…

Det betyr ikke at det ikke er klokt å tenke over sin økonomi,  “Ha papirer i orden” og å ha ryddige avtaler. Det gjelder både om man er single eller på vei inn i et forhold.

Men : Særlig når det gjelder dette med forhold, så er jeg overbevist om at det å nyte de gode øyeblikkene, uten å tenke så mye på at det skal “vare”, er viktig. Om vi legger fryktenergi inn i forholdet, så vil det  bli preget av dette!

“Akkurat nå har jeg det så inderlig godt sammen med deg!”

Er ikke det nok?

Og…

…særlig dersom man treffer hverandre i en fase av livet der man ikke skal stifte familie eller ha en gjensidig forpliktelse i det å ta ansvar for barn.

 

 

Ringene – ett symbol på å høre sammen…

…uten dermed å være lenket sammen…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

14 kommentarer
    1. Du er en klok dame, og jeg liker å lese bloggen din. Men i dag provoserte du meg.
      Jeg har aldri stått foran en prest og lovet “til døden skiller dere ad” Vi giftet oss hos Sorenskriveren, og jeg tror ikke han sa det der om” til døden”. Jeg hørte ikke så godt etter, for brudepikene Datteren og Eldste Niese, 3 og 5 år, sang “Bæ, bæ lille lam” av full hals midt under vielsen.
      Men jeg og Gamle Gubben Grå har delt mer enn halve livet sammen. Det har ikke vært en dans på roser. Vi har møtt mer motgang, og flere utfordringer enn de fleste. Skulle jeg gi han på båten hvis sykdom eller nedsatt funksjonsevne skulle ramme han? Så egoistisk.

      1. Som jeg skriver: Livet er ikke bare solskinn. Man svikter ikke uten videre. Noen velger å bli sykepleier for sin ektefelle eller samboer og står i dette til de nærmest er utslitt. Det er vel litt forskjell om man har hatt et langt liv sammen og har felles barn enn om man har blitt kjærester i godt voksen alder. Uansett må det bli opp til hver enkelt. Ingen har rett til å dømme den som ikke orker mer av omsorgsrollen og må la andre overta stell og pleie. Jeg bestemmer jo ikke hva andre skal tenke og mene om dette.Jeg lufter mine tanker rundt det og står for dem.

    2. “Jo mindre frihet får man”… Tja, føler man slik, er det kanskje ikke kjærlighet der?
      Freedom’s just another word for nothing left to lose, sang Janis Joplin i “Me and Bobby McGee”.

      Jeg vil ikke verken dømme, fordømme eller synse for mye, for vi har alle vår fortid med ting som har preget oss, formet oss, mange har hatt et vanskeligere liv enn mange, men jeg må nok si at jeg har alltid stilt opp for andre. Og jeg har også hatt et tøft liv pga det. Jeg har ødelagt helsen på dette med å alltid stille opp, støtte og bære, løfte opp, for det stemmer at det bryter en ned. ( Her er det psykisk syke det har dreid seg om, og det er tungt for alle, ikke bare pasientene). Nå er jeg et fysisk vrak, men jeg kommer nok til å fortsette å stille opp om noen trenger det. Så langt kreftene rekker til 🙂 Jeg angrer ikke. Det er sånn jeg er.

      1. Jeg tenker at det som er vesentlig i din situasjon er at du ikke angrer på at du stilte opp, og at du ville ha gjort det samme igjen. Om du hadde vært bitter og sint og følt deg som et “Offer” hadde det jo vært en annen sak. Samtidig er det jo leit at du har slitt deg ut. Jeg var alvorlig sjuk sjøl i flere år. Jeg var ikke fysisk pleietrengende. Men : I en lengre periode var jeg delvis sengeliggende og jeg var avhengig av mye hjelp. Blant annet maktet jeg ikke å kjøre bil eller gå i butikken: For min del handlet nok mye av sjukdomsutviklingen om at jeg ikke klarte å sette tydelige grenser verken på jobb eller på privaten. Jeg var for opptatt av å please og av hva omverdenen ville si om jeg ikke gjorde det som jeg trodde ble “forventet” av meg. Til slutt toppet det seg, og jeg “Meldte meg ut av livet” i lang tid.

    3. Man eier ikke hverandre, selv om man er gift pleier vi å si. Tror det er så viktig å snakke om sånne ting, mens man er frisk. Ikke et menneske er lik i sånne tanker, så det er fryktelig vanskelig å tenke hva en ville gjort i en sånn situasjon. Tror man må gjøre det beste ut av livet uansett.

    4. Jeg er gift, for andre gang. Og begge gangene var hos byfogden. Er ikke kristen, og går derfor ikke i kirka. Vi lovet ikke hverandre å holde ut i godt og onde dager. Vet ikke helt hvorfor jeg gifta meg igjen for jeg skulle jo ALDRI det. Men et føltes bare så riktig der og da. Siden vi ikke kom til å få felles barn, felles gjeld og felles hus … eller noe sånn. Jeg skifta til og med etternavn, for å virkelig understreka at vi hørte sammen. Men etter et år kutta jeg ut hans navn igjen, for jeg klarte aldri å bli Fru xxxxxxx sånn på papiret. Tror jeg var for gammel til en slik endring. Her og nå er vi fortsatt gift, og tar igrunnen en dag av ganga. Men er veldig enig i at når dette forholdet ikke er greit for begge to lengre, så er det på tide å avslutte og gå videre. Forhåpentligvis i den rekkefølgen.

      1. Da er vi på linje. Det må føles greit for begge – enten det er sjukdom eller andre årsaker til at utfordringene blir for store. Vi eier jo ikke hverandre. Vi kan hjelpe og støtte våre medmennesker – enten det dreier seg om kjærester, barn. foreldre, søsken eller venner – men ikke UTSLETTE seg sjøl fullstendig.

    5. Å så deilig å lese det du skriver! Jeg er sååå enig! Ja, evig din kan ha mange krumspring…… tror det er viktig å tenke på seg selv også i forholdet – og ikke tro at alt kommer til å være en dans på roser for evig. Ting kan skje, og ting kan forandre seg radikalt………. og ingen andre enn en sjøl kan bestemme hvordan ting blir i spesielle situasjoner! Klem <3 – og takk!

      1. Takk! Lett å dømme andre – det har jeg også gjort mange ganger. Jeg kan jo ikke vite hvordan det er å være i en annens sko! Den som våger å stå alene og har evne til å omstille seg, har det enklere enn den som er livredd for ensomhet og/eller forandringer. <3

    6. Jeg tenker at det er viktig å tenke på seg selv OGSÅ når man er i forhold. Og som du også sier, man kan både gi omsorg og stille opp, selv om man velger å ha et liv selv OGSÅ. Jeg tror ingen tjener på noen som har nærmest utslettet seg selv. Og det gjelder ikke bare i forhold med ekteskap/kjærester osv. Men i forhold til foreldre og andre også. Man skal kunne stille opp så mye man kan, men det er viktig for alle at man stiller opp for seg selv OGSÅ 🙂 Både for sin egen del, men også fordi at man da har mer å gi til andre også. Det er min mening 🙂

      1. Jeg opplever deg som en person som så absolutt stiller opp, samtidig som du gjør ting som gir deg påfyll: Det kan være påfyll i det å stille opp for andre også, men det gjelder å finne en balanse så en ikke sliter seg helt ut! 🙂

    7. Jeg har vært i den situasjonen at jeg forsvant inn i omsorgsoppgaver for en kreftsyk mann. Jeg ble sykepleier, vaktmester, oppmuntrer, husholder, hoggestabbe pluss pluss, det eneste jeg ikke var – var meg selv. Etter tre år ble jeg syk, det ble fort klart at det hadde sin årsak i situasjonen. Etter 9 mndr med psykoterapi hos en psykiater, 2 ggr pr uke, begynte jeg å ta hensyn til meg selv. Det ble ikke så godt mottatt at jeg tok frikvelder og sånn. Jeg prøvde enda to-tre år, men måtte flytte ut av helsemessige grunner. Han døde tre år senere. I dag er jeg i et nytt samboerforhold, og vet at jeg vil stille opp for samboeren om noe skulle komme på, med hjerte og fornuft – men jeg vil aldri noensinne glemme det ansvaret jeg har for meg selv, først og fremst. For jeg har lært så det holder. Å gå så inn i en annens sykdomssituasjon at en mister seg selv går ikke. Ikke på vilkår. Men stille opp – det vil jeg nok ❤️

      1. Jeg er veldig på linje med deg: Stille opp og skaffe hjelp, men samtidig ta vare på seg sjøl:Ellers kan det jo ende opp slik det gjorde med deg. Dessuten, hvor god omsorg kan man yte for den sjuke når man sjøl er utslitt? Man eier ikke hverandre om man er i et parforhold, og ingen kan “Utstede garantier på evig kjærlighet”! <3

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg