Da jeg var ung, var jeg fryktelig sjenert.

Omverdenen merket nok ikke så mye til det, for jeg prøvde å dekke over sjenansen ved å være litt spilloppmaker…

Å holde en tale var noe jeg var livredd for!

 

Den første gangen jeg gjorde det, var i mitt eget bryllup.

Jeg hadde ikke behøvd å gjøre det, for på den tida var det ikke så vanlig at bruden holdt tale.

Men: Jeg ville utfordre meg sjøl!

 

Talen var ikke spesielt god…

Jeg hadde nok mer fokus på min egen nervøsitet, og mitt eget ønske om å imponere litt…

…enn på han jeg skulle holde tale til!

 

Andre gangen jeg holdt tale, var da jeg var forlover for bestevenninna mi.

For å unngå å “dø” av nervøsitet, hadde jeg skrevet manus som jeg leste opp. Det var formet som et slags eventyr, og det gikk rimelig greit:

Jeg har flere ganger skrevet taler i verse – form, og det har som regel fungert bra!

 

De vanskeligste talene er de som helst skal være litt personlige synes jeg.

For meg ligger det en utfordring i det å være personlig foran en forsamling.

Jeg kan være veldig åpen om følelser når jeg skriver.

Da kan jeg nemlig “gjemme” meg litt bak ordene.

Å si de samme ordene høyt foran noen, DET kan jeg slite med…

Dessuten er jeg livredd for å begynne å grine…

…for jeg synes det er skikkelig flaut å felle tårer i all offentlighet!

Dessuten er det jo ikke så moro for tilhørerne…

…om det bare blir masse snørr, hikst og tårer…

 

Da jeg  var på standup-kurs for et par uker siden, snakket den ene instruktøren litt om det med å holde taler:

Han sa at det var en merkelig greie…

…dette at veldig mange av oss har lett for å grue oss så fælt til sånne ting.

For:

Egentlig så bør vi jo ha fokus på at vi først og fremst holder talen…

…for å glede jubilanten, brudeparet eller hvem det måtte være.

Hvis vi (til en viss grad) klarer å flytte fokuset fra oss sjøl (og vårt eget behov for å være “vellykkede og flinke”), så blir det gjerne mye mer avslappende og trivelig både for taler og tilhørere.

 

Dette var en vekker for meg!

Neste gang jeg skal holde en tale, skal jeg ha nettopp dette i bakhodet:

Når jeg holder en tale til noen…

…handler det ikke først og fremst om MEG og mine talegaver…

…men om den/de jeg henvender meg til!

 

 

Egentlig burde det være ganske selvfølgelig, men det var greit at noen satte ord på det!!!

 

Sånn er det når man er standup – komiker også! Det handler ikke først og fremst om å sole seg i glansen av folks beundring fordi man er så j…. “festlig”!

Det bør handle mer…

…om å ha et ønske om å gi publikum ei trivelig stund og en god latter! 

Det er jo derfor de kommer!!!