Om avliving av “sinte” hunder, svart/hvitt tenkning… og om “Den Skremmende Karidansen”.

 

I går, da jeg var ute og gikk på et fortau som var fullt av fotgjengere, observerte jeg en mann og en dame som hadde med seg en rottweiler. Den hadde noe som så ut som skinner på bakbena.

Plutselig hoppet den opp på en person (Jeg registrerte ikke om det var mannen som var i følge med damen og hunden eller en annen.) og knurret stygt…

Det skjedde ikke noe “verre” enn det, men det var utrivelig å være vitne til. Det var kvinnen som leide hunden. Det var tydelig at hun verken var sterk nok til å holde den, eller hadde ro og myndighet nok til å styre hvordan hunden oppførte seg!

Det så ut som om det var hunden som var på tur…

…med henne på slep…

(I alle fall slik jeg oppfattet det!)

Om det var en form for “trening” de holdt på med, så synes jeg definitivt at de hadde valgt feil tid og sted!

 

Jeg kjente at jeg ble forbannet!!

Hva var poenget med ta med seg en diger hund i ei handlegate full av folk når de ikke hadde kontroll på den?!

Ansvarsløst og uforsvarlig, synes jeg!

 

For en tid tilbake skrev mediene om en hund som ble avlivet fordi den (ut fra det jeg har hørt og lest) hadde hoppet opp på flere personer og forårsaket rift og blåmerke på en person. I følge øyenvitner hadde hunden også hoppet opp på en barnevogn. Politiet var vitne til dette.

Så hevder noen at dommen som medførte avliving var en aldeles feil avgjørelse, og at hunden var fullstendig rettsløs i dette systemet. At dette var normal adferd hos en hund fordi dette var hundens måte å hilse på.

Andre mener at hunden viste en oppførsel som tilsa at den representerte en fare for omgivelsene, og at det helt klart var riktig at den ble avlivet.

Jeg kan kun forholde meg til det jeg har lest og hørt andre har sagt. Jeg sitter ikke med noen fasit.

 

Jeg har aldri eid hund sjøl, men jeg er vant til hunder (elghunder) fra barndom og oppvekst.

 

Her med elghundvalpen Buda.

(Sommeren 1981, da jeg var 18 år.)

 

Jeg opplevde aldri disse hundene som aggressive, sjøl om noen av dem sjølsagt var triveligere og mer godlynte enn andre. Jeg har mange ganger opplevd at hunder har hoppet opp på meg, men det har vært helt harmløst. Det har verken resultert i rifter eller blåmerker.

 

Det finnes aldri noen garanti for at en hund kan bite. Sjøl en høyst normal hund kan reagere med å glefse om den blir tilstrekkelig skremt eller plaget. Det er en naturlig forsvarsmekanisme.

Men…

… en godt dressert hund skal ikke hoppe opp på fremmede dersom de ikke oppmuntrer den til det, eller opptrer truende overfor hunden eller dens eier.

 

Som voksne, oppgående mennesker bør vi være klar over at vi f. eks ikke skal gå bort til fremmede hunder som står bundet. De skal få være i fred. Vi skal ikke gå tett innpå en fremmed hund uten klarsignal fra eieren. Vi skal møte hunden med respekt og på dens premisser. Den skal få lov til å snuse på oss og tydelig vise at den “godkjenner” oss før vi gjør noe aktivt.

Hvis vi overholder disse reglene, skal vi normalt ikke oppleve at en hund hopper opp på oss, eller opptrer aggressivt slik at den påfører oss rifter, bitt eller blåmerker.

 

Skjer det likevel, er det eiers ansvar…

 

…og da KAN det være grunnlag for å vurdere avliving.

 

Så finnes det enkeltpersoner og organisasjoner (som etter mitt syn) er nærmest fanatiske. Det er ikke måte på hvor hardt de kan gå ut i slike saker.

Alle, som mener at det i noen tilfeller er riktig å avlive et dyr, burde lide samme skjebne sjøl, liksom!

 

Alt etter hvilken erfaringsbakgrunn vi har, kan vi enkelte situasjoner tenke veldig svart/hvitt!

 

Jeg opplever innimellom at noen treffer mine “Triggerpunkter”. Da kan jeg fort bruse meg opp og gå i forsvar. Da kan jeg tenke svart/hvitt, og nyansene blir borte.

For jeg har en historie…

Jeg har mine triggere…

Nylig var det en person som sa…

“Jeg tror ikke jeg tør å kødde med deg, Kari, for jeg har sett i aua dine at du kan bli veldig skummel når du blir skikkelig trigget!”.

Ja, jeg har nok fått høre at jeg kan bli “Svart i aua”…

…men det skjer ikke så veldig ofte…

 

Innerst inne er jeg ganske mjuk og sårbar…

Når jeg blir “svart i aua”, kan det like gjerne være et tegn på sårbarhet/frykt som på sinne…

…og slik er det nok for mange tror jeg!

 

Jeg ønsker jo ikke å skremme noen da…

…og jeg VET jo ikke hvordan det oppleves for andre når gnistene nærmest spruter ut av øynene på meg.

 

Jeg er jo bare “litt engasjert”…

 

 

 

 

 

Vakre Wenche Foss. (Karidansen på Theaterkafeen)

 

I går var jeg på Theaterkafeen sammen med ei god venninne fra Female Leadership -gjengen!

Det var andre gangen i mitt liv at jeg besøkte dette stedet.

 

Det er dette som er en av de store fordelene ved å bo i Oslo. Sjøl om husleia er høyere enn på Hedemarken “sparer” jeg mye ved at jeg har kvittet meg med bilen. Dessuten slipper jeg å ta tog og overnatte på hotell for f. eks å få meg en teateropplevelse. Togbillett fra Stange (der jeg bodde før jeg flyttet hit) til Oslo + overnatting koster tilsammen fort minimum 1500,- hvis man ikke er så heldig å få tak i veldig rimelig overnatting. Da begrenser det seg hvor mange ganger i året man kan gjøre det.

 

 

Det er mange bilder og kunstverk av “Celebriteter” på veggene i Theaterkafeen.

Blant annet en tegning som jeg la litt ekstra merke til:

 

Tegningen av Wenche Foss.

 

Det ble en del gjenskinn fra lampene rundt omkring, men jeg synes ikke at det gjorde noe.

 

Her på litt lengre avstand.

(I bakgrunnen ser du at trærne utenfor  er kledd i vinterskrud, i form av tente lys!)

 

“Wenche Foss var vakker hele livet”, sa venninna mi.

(Som OGSÅ heter Wenche.)

 

Jeg måtte bare si meg enig i det.

Hun hadde så nydelige, uttrykksfulle øyne…

…noe kunstneren har fått fram på fremragende vis…

…ved hjelp av enkle streker!

 

Dessuten var hun så “levende” og modig!

 

Karidansen venter på maten…

 

Kveldslys er fint, for da glattes rynkene ut! 

 

“Tittei!”

 

“Andeconfit” Har nesten aldri spist and før. Det var nydelig!

 

Dessert: Multesorbet med kokoskrem! Mmmmmmmmm! 

 

Wenche & Kari foran alle de ANDRE celebritetene på veggen i garderoben!

 

 

 

 

På “Date” med “Dedicat”

 

Dedicat var en av de første bloggerne jeg ble kjent med etter at jeg begynte å blogge i januar 2015! Vi startet opp nesten samtidig.

Jeg la litt ekstra merke til ham, for det er ikke akkurat slik at det “kryr” av mannlige bloggere i “Godt voksen alder”…

 

Dedicat brenner for å holde liv i lokalsamfunnet. Han skriver gjerne et dikt i ny og ne og synger i kor. Dette er en kar som slett ikke er skvetten for å prøve seg på ting han aldri har gjort før!

Det er alltid koselig å få en kommentar fra ham. Det er tydelig at han leser innleggene ordentlig og reflekterer litt rundt dem de gangene han kommenterer. Jeg har ikke mange mannlige bloggvenner, men de ytterst få jeg har setter jeg stor pris på! 

 

På onsdag oppdaget jeg at Dedicat og Madammen hans trolig befant seg i Oslo. Jeg sendte derfor sporenstreks ei melding på “Messenger” og spurte om vi kunne treffes?

Jeg har hilst på Dedicat før; i forbindelse med blogger – treffet vi hadde i Oslo i juni. Den gangen var vi imidlertid såpass mange at det ikke ble tid til å prate så mye med hver enkelt.

Jeg hadde lyst til å hilse på Madammen også, for hun virker jo som ei veldig trivelig “Madame”!

Men…de hadde tett program, så hun måtte ha ei lita hvilepause mellom slaga.

 

Dedicat og jeg møttes ved “Tiger’n”, akkurat som da vi hadde bloggertreff i juni!

En av kafeene inne på Oslo S. ble neste stopp!

 

Sjølsagt måtte bloggertreffet dokumenteres i form av “selfies”! Sånn ER det bare!

 

Vi fant fort ut av vi hadde likt syn på det med høy musikk rett over hodet når man skal prøve å føre en samtale. Heldigvis ble det flere ledige plasser etter hvert, så det gikk an å føre en samtale uten nærmest å måtte rope!

 

Dedicat er en lun og humoristisk kar som det er veldig lett å kommunisere med!

Rett fra levra, med et lurt glimt i øyet…(Nordlænning som han er!)

Samtidig skal man ikke akkurat være noen STOR menneskekjenner for å skjønne at dette er en varmhjertet kar “Med hjartet på rette staden”!.

Vi var innom mange tema i løpet av et par timer…

…for å si det slik…

Blant annet snakket vi bittelitt om dette med forhold og å bli kjent. Jeg har jo delt en del innlegg vedrørende mine erfaringer med å være på “Datingsider”. Den slags eksisterte jo ikke da vi var unge.

Dedicat var en ivrig brevskriver i ungdommen!

Dette fikk jo Madammen nyte godt av; ikke minst i den perioden da han var langt til sjøs. De to ungdommene hadde ikke muligheten til å treffes særlig ofte, og opprettholdt derfor kontakten via det skrevne ord.

Karidansen synes jo slikt er TOPPEN av romantikk! Jeg vet at mine foreldre også brevvekslet da de var pur unge og i “Bli kjent fasen”!

 

Dette var første gang jeg var HELT alene på blogger – treff med en mann…

…men det var altså ikke skummelt i det hele tatt!

 

Nå er det gjerne slik at bloggere er veldig “Lik seg” i virkeligheten…

…altså slik som de framstår på bloggen…

 

Personligheten skinner i gjennom…

 

Slik er det også med Dedicat!

 

Rett og slett en trivelig kar!

 

 

Har du lyst til å stikke innom bloggen til Dedicat, så kan du trykke på lenken under her!

 

Moralen forsvant.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har fått postkasse-fobi…igjen!

 

I en lengre periode av livet mitt var det slik at jeg hadde postkasse-fobi…

…fordi jeg var redd for at det skulle ligge en uventet regning der.

 

Jeg hadde usikker og stram økonomi, og kunne bli ganske “satt ut” hvis det kom ei regning som var mye større enn det jeg hadde forventet.

 

I dag er det heldigvis ikke slik. Det kan jo sjølsagt BLI det hvis jeg blir gående uten jobb i lengre tid, men enn så lenge er det ingen fare. Jeg har jo ikke investert i bolig, jeg bare leier. Jeg har dessuten kvittet meg med bilen og mye annet (eks tv) som det koster en del å “drive”, så derfor har jeg ikke så mange faste utgifter. Det er ganske oversiktlig og greit.

 

Men…jeg har altså fått postkasse-fobi…

…igjen!

 

Jeg må nemlig gå ned i kjelleren, og opp i hovedinngangen på dette bygget, for å komme til postboksene.

Neida, jeg er ikke redd for å gå ned i kjelleren!

Det er den DUMME døra mellom kjelleren og hovedinngangen som er bøygen. Jeg sliter nemlig med å få låst den!

Den første gangen jeg prøvde å låse den gjenstridige døra, kom naboen i fjerde akkurat ned trappa. Han viste meg “knepet” med å løfte døra litt opp.

Lykkelig var jeg…

Men…neste gang jeg skulle låse døra, hjalp det ikke å bruke “løfte-teknikken”.

Jeg prøvde og prøvde… mens jeg etter hvert bannet og svor.

(Fra kjellersiden av døra, slik at naboene ikke skulle oppdage at jeg slett ikke er den blide, avbalanserte dama jeg prøver å utgi meg for å være!) 

 

Til slutt måtte jeg melde pass. Vel tilbake i egen leilighet, sendte jeg melding til husverten om at jeg hadde måttet gå fra ei ulåst dør.

“Jeg fikser det!” var svaret jeg fikk.

Det var flott det altså, men det LØSER ikke problemet for meg på sikt.

 

Nå har jeg ikke hentet posten på over ei uke…

Jeg har ikke lyst til å måtte sende melding til husverten om at jeg ikke har klart å låse døra…

…gang på gang!!!

 

Antagelig blir ikke postboksen full med det første, for jeg har ikke avis. De fleste regningene får jeg varsel om via epost eller nettbank.

Men…NOE post blir det uansett…

At jeg deler postboks med husverten gjør ikke saken bedre, for det blir så SYNLIG at jeg ikke henter posten min…

 

Hva slags unnskyldning skal jeg bruke?

“Å kjære vene, det har je HELT glømt!”

Det er jo JUG!!

 

Skal jeg si det som det er?

“Je VIL itte hente posten, for je er redd for at je itte skar klare å låse døra SJØL!!!

Je henter’n itte før NOEN har fikse dænna h…….døra!”

 

Der har du MEG!!!

 

Sta sa du?

Nei, det er jeg vel ikke!

Hadde DU hentet posten din hvis du visste at du måtte ha hjelp til å låse døra etter deg??

 

 

For tida ikke i bruk…