Det er kaffeservering med nogo attåt.
Kaka ser kjempegod ut!!!
Jeg kjenner imidlertid at akkurat der og da har jeg ikke så veldig lyst på kake. Hadde jeg vært veldig slank – og hatt lyst på kake – så hadde jeg kanskje tatt et stykke for høflighets skyld, men nå velger jeg å stå over.
– Neimen – skal du ikke ha kake??
– Driver du fortsatt med den slankinga di ??
– Går du ned noe da???
Den som har stilt disse spørsmålene forsyner seg med kake.
Innimellom munnfullene fortsetter hun :
– Ja, jeg har nå gitt opp for min del. Jeg orker ikke å stresse med vekta!!
Så tar jeg meg i å komme med min sedvanlige forsvarstale og forklaring på HVORFOR jeg unnlater å ta et kakestykke.
– Jeg føler ubehag når magen er i veien når jeg bøyer meg.
– Jeg har noen klær i skapet som jeg gjerne vil komme inn i.
– Jeg har ikke så veldig lyst på kake akkurat nå.
Bare for å gi noen eksempler………
Etterpå er jeg irritert på meg sjøl (og henne!)
Hvorfor skal hun bry seg med hva andre gjør!!?
Og hvorfor i huleste skal jeg alltid forklare og forsvare mine valg overfor andre!!
Egentlig forsvarer vi oss begge to.
Jeg forsvarer meg fordi jeg IKKE tar kake og hun forsvarer seg fordi hun GJØR det – uten at hun egentlig er klar over hva hun holder på med. Hun vet at hun er litt lubben, og da er det så mye lettere å være litt i forkant…..
I tilfelle noen skulle tenke : – Hun burde i hvert fall ikke ta kake!
Ingen skal behøve å stå til rette for at de lar være å forsyne seg av det som står på bordet. Det gjelder både mat og drikkevarer.
Om man slanker seg, har diabetes, matintoleranse, er smellfeit, avholdsmenneske eller hva som helst annet…..
…….. så er det en privatsak!
I ytterste konsekvens betyr det at man kan sitte i et selskap og bare drikke medbrakt vann med presset sitron i. (Sjøl om det kanskje virker litt vel stusselig!)
JEG har gjort det som hun gjorde mange ganger. Jeg har nødet, kaklet og brydd meg med ting jeg slett ikke har hatt noe med!
For jeg hadde ikke vett til å la være……….
Man er jo opplært til at man SKAL forsyne seg når man blir bydd på noe – ellers er man sær, egoistisk, usosial og uhøflig!
Jeg kommer til å oppleve denne typen situasjoner fram til jeg klarer å endre på (u)vanen med å føle at jeg må stå til rette for valgene mine.
– Neste gang skal det bli andre boller , sa Kjerringa……….. (I dobbel forstand!)
Da skal jeg nemlig svare omtrent slik når de samme spørsmålene kommer :
Det ser veldig godt ut! Jeg sier nei takk denne gangen!
Om noen begynner å kommentere eller nøde, gjentar jeg bare :
– Nei, takk!
Og ferdig med det!
Veit akkurat hvordan du har det, jeg driver selv å slanker meg og har blitt utrolig flink til å stå over fristelsene som strømmer på. Men det er så kjedelig å måtte høre på:
“Hvorfor skal ikke du ha kake”?
“Erru på slankern nå eller”?
“Ta deg en kakebit nå”
“Skader ikke å bare spise litt”
Det bare strømmer på om man blir så lei, jeg har bare sluttet å svare, eller så sier jeg som regel at jeg er mett og ikke orker noe kake akkurat nå.
Hvis man ikke tar den jævla kakebiten, så sier det seg jo kanskje selv at man ikke har lyst på kake eller velger å ikke spise den.
Jeg tenker det at folk bare er misunnelige for at de ikke klarer å motstå fristelsene, så lar de heller det gå utover de som faktisk klarer å la være.
Jeg digger innlegget ditt – stå på!!
Fin blogg 🙂
maritajosefine: Takk! Ja, vi kan la hverandre være i fred – og vi TRENGER ikke å publisere at vi prøver å gå ned noen kilo – hvis vi ikke har lyst til å prate om det. Det er ganske kjedelig å høre på “slankeprat”……
Seilerfruen: Takk!
Det er veldig kjedelig! Jeg liker best å gå ned i vekt i ro og fred uten så mye mas og kjas fra omverden, så jeg er helt enig med deg :)!
Helt sant! “Typisk Norsk” kanskje, å alltid kjenne på presset over de “høflige gester”, men så lenge du ikke er hos svigermor på kakebesøk for første gang er det helt lov å si nei takk 😉
lundiisen :Ja, det går an å gjøre noen hederlige unntak! 😉
Heldigvis er jeg ikke utsatt for så mye slikt. Heldigvis sier jeg en gang til.
Jeg er ikke så glad i å fortelle på jobb hva jeg gjør på matfronten slik. Til familie er jeg nesten nødt.
Her inne er det greit på en måte, og så er det fint å finne likesinna….for det opplever jeg motiverende.
BforB: Ja, det er fint å kunne heie litt på hverandre! Som jeg skriver i blogginnlegget, så handler dette veldig mye om min egen adferd. Når jeg klarer å kvitte meg med “forklaringsbehovet” mitt, vil jeg antagelig oppleve langt færre slike situasjoner. Da tiltrekker jeg meg det ikke på samme måte, for da har jeg lært av det. Slik tror i alle fall jeg at det er!