Vi kan ha fobier vedrørende de underligste ting. Jeg har hatt fobi for så mangt. Heldigvis har jeg fått bukt med en god del av fobiene mine ……
Faren min var veldig skeptisk til at søstra mi og jeg skulle kjøre bil. Han var i grunnen skeptisk til at alle damer skulle kjøre bil. Derfor var det helst han som var sjåfør hjemme hos oss. Jeg fikk likevel trumfet i gjennom at jeg skulle begynne å øvelseskjøre da jeg var litt over 17.
Jeg øvelseskjørte nesten aldri med far. Det ble en for stor påkjenning for oss begge…….
Derimot spurte jeg ham om jeg kunne få lov til å prøve å fylle drivstoff på bilen?? Jeg tenkte at det var en fin ting å kunne når man skulle kjøre bil……..
Søknaden ble innvilget…….under sterk tvil……
Før jeg skulle fylle, fikk jeg nøye instruksjon av opphavet. Da jeg endelig sto med pumpa i hånda, plasserte far seg strategisk til. Jeg er sikker på at jeg ikke overdriver når jeg sier at han sto med nesa 30 cm fra åpningen på bensintanken.
Det gikk bra……. men jeg kan ikke huske at jeg prøvde igjen før jeg hadde kjøpt min første bil – ca 5 år senere.
Da jeg kjøpte bilen, var tanken ca halvfull.
Jeg kjørte noen turer før jeg bestemte meg for å fylle den opp. Lokket på bensintanken var låsbart. Da jeg skulle låse det opp, fikk jeg det ikke til med en gang. Jeg prøvde litt – men så merket jeg at det var noen MANNFOLK som fulgte med på seansen…….
Sånt skulle jeg ha meg frabedt!!!!
Jeg avsluttet prosjekt drivstoff – fylling, satte meg sporenstreks i bilen og dro – med uforrettet sak!!! Det kunne nemlig ikke falle meg inn å spørre mannfolka om hjelp.
Man har da en viss stolthet !!
Til slutt måtte jeg bare fylle bensin – ellers hadde jeg jo hatt ganske begrenset nytteverdi av bilen…..
Ei venninne av meg tok en litt annen vri. Hun fylte nemlig bare drivstoff på den ene bensinstasjonen hun visste om der det ikke var sjølbetjening. For henne ble også aksjonsradiusen temmelig begrenset – fram til hun fattet mot og tok bensinpumpa i egne hender…….
Nylig snakket jeg med ei dame som sa at hun aldri hadde fylt drivstoff. Dama hadde hatt førerkort i nærmere 40 år!!
Hver gang det begynte å bli tid for å fylle opp tanken, byttet hun og mannen bil. Alternativt dro hun på en bensinstasjon der hun kjente betjeningen godt.
Da turte hun å gå inn og be dem om gjøre jobben for henne….
Hun måtte ha en ganske tålmodig mann……… (Jeg aner ikke om han også BETALTE for alt drivstoffet). Men uansett……..
Det er mye man må lære seg til når man ikke har noen man kan spørre om hjelp………
………….eller når man er så stolt og stri at man vil klare alt SJØL!!!!!
Hva er det egentlig for noe galt som kan skje når man fyller drivstoff??
Kan pumpa løpe løpsk og spy drivstoff utover hele bensinstasjonen??
Kan den eksplodere????
Eller kanskje Den Store Stygge Drivstoff – Draugen kan komme og ta oss????
Nå kommer jeg og tar deg……….
Om mannen til hun damen betalte for all bensinen, så må jeg si at damen var smart.. hehe 🙂
cathrineothilie: Ja, du kan så si! Hun virket veldig real, så jeg tror nok ikke det lå noen slik “taktikk” bak. Hun hadde rett og slett “Fylle-fobi”!
Dette har jeg glemt, men det var en gang dette var skummelt. Nå tenker jeg ikke over det, fyller bare i vei og foretrekker de stedene som en får betalt med kort – ute. Heldigvis de fleste stedene :).
BforB: Ja, rart å tenke på at dette en gang var skummelt…. Nå er det andre ting som skal utforskes. For eksempel å skrive blogg og våge å “synes” på en litt annen måte…. 😉
Akkurat det er en tilvenning, det med boggskrivinga. Har etter hvert lært meg å svare, har opplevd slike spørsmål “hvorfor blogger du”, underforstått; du har nok så lyst til å vise deg fram…. Så måtte gå mange runder i mitt eget hode for å forstå hvorfor. Nå er jeg blitt rimelig tjukkhuda, kan benevne bloggen min uten å føle meg svett. Og veit både hvorfor og orker ikke være flau over skrivinga.
Og du som har så bra kontroll over språket og virkemidla har vært et tap om du ikke har delt betraktningene dine med lesere. Så det var virkelig på tide du “stakk” deg fram :))).
BforB: Ja, en stiller seg lagelig til for hogg når en viser seg fram. Så kan det skje at en får noen ubehagelige kommentarer. Det kan kanskje kalles en mental “yoga-øvelse” – det å lære seg å takle slikt …også…..