Ja, jeg har hørt mange si akkurat det…
Da mine foreldre var små , skulle ungene helst bare sees, men ikke høres.
I barndomshjemmet til mor kom det ofte “Kaffefræmen”. Det skjedde visst nesten daglig.
Da måtte mormor fram med småkakene!
Mor var veldig glad i småkaker…
MEN : Hun måtte alltid vente med å ta kake til gjestene og de voksne hadde forsynt seg – både en og to ganger.
Så satt hun der da, med store øyne og ventet på at det skulle bli hennes tur…
Noen ganger var favorittkakene hennes borte før hun fikk klarsignal…
En gang – midt i “potet-ønna” skjedde følgende :
Mor var ikke store knuppen, men hun hadde stått krumbøyd og plukket “pottisser” (som de sa i Våler) hele dagen.
Rett før hun skulle legge seg, kom hun plutselig på noe :
– Je har jo bursda’n min i dag!! Je er SJU år!!!
Verken foreldrene eller de eldre søsknene hennes hadde husket på at det var dagen hennes. Hun hadde til og med glemt det sjøl!!!
Det kom noen salte tårer nedover kinnene da dette gikk opp for henne…
Så ble det kokt kakao og gjort litt stas på henne før hun la seg, som et lite plaster på såret…
Det manglet nok ikke på omsorg i hjemmet. Det var bare det at de var så mange, og det var så mye å henge fingrene i, både for store og små.
Mor flyttet på hybel da hun var 14-15 år. Hun måtte det hvis hun skulle begynne på realskolen. Det var ca 40 kilometers avstand til barndomshjemmet, så hun reiste stort sett hjem bare når det var ferier og “Månedslov” – altså fri en lørdag i måneden.
En blir sterk og sjølstendig av sånt.
Mor, sommeren 1947. Hun er 16 år gammel.Kjolen er “Etterkrigshjelp” fra Amerika.
I dag er det vel nærmest utenkelig at en sjuåring opplever at bursdagen blir glemt. Nå skal det feires i flere omganger, både barnebursdag og voksenselskap. Det holder slett ikke med kakao og hjemmebakte boller. Nå må det være full pakke , for ikke å snakke om masse pakker (og penger). I alle fall er det slik for de aller fleste!
Ja, små unger skal få lov til å komme først i mange sammenhenger.
De trenger foreldrenes omsorg og oppmerksomhet.
Av og til synes jeg det kan bli litt vel mye av det gode! Ungene skal tas hensyn til på alle bauger og kanter – de skal bli sett og hørt, og mor og far pålegger seg sjøl å stå på pinne støtt…
…nærmest utsletter seg sjøl for avkommet.
Jeg tror INGEN har godt av å være først STØTT!
Når Mors og Fars lille Prins eller Prinsesse skal ut i verden, og oppdager at de ikke alltid kan være verdens navle, kan det bli litt av et sjokk!
Det beste er vel en mellomting : Noen ganger må unga og deres behov komme først.
Andre ganger må de, ganske enkelt, lære seg til å tåle et
NEI!!
Flott historie. Slik var det før. Pappa flyttet hjemmefra som 14-åring for å gå på skole (en slags videregående, bare med et annet navn enn vi bruker nå). Det fantes ikke slik skole på øya han bodde på.
saafredelig: Takk! Ja, det er ikke så dumt å få vite litt om hvordan folk hadde det “før”. Det setter ting litt i perspektiv……
fin historie, er egentlig koselig med slike historier. ha en fortsatt fin helg 🙂
Du har så rett. Har faktisk vitsa litt om dette at vi tilhører generasjonen som aldri fikk plass. Nå var det ikke det du hadde som fokus.
Vi gjør egentlig barna en bjørnetjeneste med alltid å stå på pinne. Som du sier, de vil ikke få den fokuset når de kommer ut av “redet”. Ser at det å ta plass i yrkeslivet har de yngste et annet forhold til enn de eldre. De tar seg mer selvsagt til rette. For mye og for lite og akkurat passe er en balansegang.
BforB: Ja, det er noe med “Den Gyldne Middelvei”. Litt beskjedenhet skader ikke; samtidig som man ikke alltid skal stilles (eller stille seg) bakerst i køen…
trixxey: Takk. Ønsker deg det samme!
Flott historie må jeg si <3 ha en super lørdag 😀
Så gøy å høre litt fra før i tiden 🙂 Tenk så stor forskjell det er fra da til nå. Foreldre på den tiden var da like glad i barna sine da som foreldre i dag. Men som du sier de blir kanskje for mye sett og hørt? Ikke bra det heller, så rimelig enig i det du sier her 🙂
Når jeg blir mor i september kommer jeg til å ta litt fra “gamledager” og litt fra nåtiden. Mener mye av det du sier har en sannhet, men kommer aldri til å glemme mitt barns bursdag. Bursdager skal være stas, det er jo ens egen dag! Å med det mener jeg ikke overflod med penger, gaver og søtsaker, men at den dagen skal handle om bursdagsbarnet. I min familie er vi vokst opp med å få velge middag den dagen vi har bursdag. Pakker kommer det jo, men de er gjerne praktiske. Altså ting vi egentlig allerede trenger, men som er pakket inn og gjør det hele litt mer morsomt. Var alltid fornøyd med denne løsningen, og tror jeg vil overføre den til mine barn også! 🙂
Kjempeartig å lese for en som har levd ei stund og opplevd tider da vi unger måtte sysselsette oss selv og hvor det måtte være tyst rundt matbordet. Smiler.. det er vel gode ting som går tapt og nye gode ting som kommer til etter som årene går. Det har vel med utvikling å gjøre. En herlig blogg, hvis jeg får lov så vil jeg gjerne følge den 🙂
dedicat: Takk for det. Ja, er bare hyggelig at folk vil følge med på bloggen min. Det er jo mye av det som er artig ved blogging – å kunne utveksle tanker og betraktninger!
MammaForFørsteGang: Helt enig med deg. Det er ikke ok å glemme bursdager til de nærmeste, enten det gjelder store eller små. Like fullt er det menneskelig ; og om det skjer så må vi eventuelt prøve å gjøre det godt igjen…. 🙂
MOONBEAMSCORNER: Det er viktig for alle å bli sett og hørt. Etter hvert som unger vokser til, må de også lære seg til å ta hensyn og forstå at mor og far også har lov til å sette seg sjøl og sine behov først i blant. Da min mor og far var små, ble det kanskje ungene holdt litt VEL strengt.
Du setter fokus på et viktig tema. Dette at dagens foreldre liksom skal sette barna først – hele tiden: Det kan ikke være sunt i lengden,
Brit: Nei, det kan, i en del tilfelle, bli for mye av det gode…..
Ja, det er klart! Selv klarte jeg å blande mamma og mormors bursdag. De har bursdag 1.juni, og 2.juni, og det å rette opp for dette hos mamma tok jeg som en utfordring, og besto!:)
MammaForFørsteGang: I slike tilfelle er det fort gjort å blande litt! 🙂