Han som sa dette var skilt. I likhet med mange andre skilte foreldre måtte han forholde seg til delt omsorg. Det betyr gjerne at man ikke får være sammen med unga sine på alle merke – og høytidsdager. Det kan føles sårt og vondt……..

Nå har det nettopp vært Valentinsdag. For noen er dette en vemodig og vanskelig dag…… Det er en av de dagene da man får en ekstra påminnelse om at man ikke har kjæreste……

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har vært single i tre år. Jeg synes ikke det er sårt med Valentinsdagen. Jeg tenker svært lite over dagen i det hele tatt. Jeg har egentlig aldri hatt noe forhold til den. Dessuten har jeg erfart at det er mye mer ensomt og slitsomt å være i et forhold som ikke fungerer enn å være alene. Lykken ligger ikke nødvendigvis i det å være i et parforhold.

Jeg har hatt en tendens til å gå veldig opp i forholdene mine, og kanskje vært litt for mye på tilbudssida. Noe som igjen har bunnet i dårlig sjølfølelse, og en illusjon om at jeg ikke har vært bra nok som jeg er. Så har jeg hatt lett for å gå inn i offerrollen når mennene tilsynelatende har hatt en tendens til å ta meg for gitt.

Akkurat nå er det best for meg å være alene. Jeg må være tilfreds med det livet jeg har nå, og være fornøyd med MEG før jeg kan involvere meg i en mann. Jeg kunne godt tenke meg å ha flere mannlige venner, men kjæreste? Definitivt NEI……. i hvert fall ikke nå eller i aller nærmeste framtid.

Jeg hører om barnløse par som drar til Sverige på 17. mai fordi de ikke orker å se alle barna som er pyntet til fest. Det minner dem for mye om det de ikke har – og som de så inderlig ønsker seg.

Ja, det ER forståelig at det kjennes sårt!!

MEN : Hvorfor har vi så lett for å henge oss opp i det vi IKKE har? Vi har lett for å gi det så store dimensjoner at det overskygger nesten alt annet. Vi tror at det er dette ene vi mangler som hindrer oss i å være lykkelige.

Noen ganger tenker jeg : Hvis jeg vant fem millioner, DA ville jeg få det godt da!!!

Jeg har ikke tippet på mange år, så pr i dag er sjansen for den store gevinsten lik null!

Jeg er ikke så sikker på at jeg ville bli så lykkelig om jeg vant fem millioner heller…. Jo, mine økonomiske sorger ville nok være slukket for en stund, men jeg vet ikke om jeg ville bli så mye mer glad og fornøyd av det……

Det viktigste er å akseptere den situasjonen man er i akkurat NÅ og finne ut hvordan man kan gjøre det beste ut av den…….

Hvis vi skulle la være å feire jul, 17. mai og andre festdager av hensyn til alle som føler at de faller litt utenfor “Lykkeramma” ; så ville det vel bli litt stusselig det også!

Juletreet i 2014. Jeg vurderte å la være å ha juletre i år fordi jeg var bedt bort på julaften.

Det resulterte i protester fra Yngstemann! Det er kanskje greit å holde på noen tradisjoner

sjøl om livssituasjonen ender seg…….

Foran meg i kassakøen på Kiwi står ei ung jente. Hun er diger, rett og slett ekstremt overvektig!

I handlekurven hennes ligger det to poser potetgull og ei stor plate med sjokolade.

Ikke noe annet…….

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

–  Det er neimen ikke noe rart at hun ser ut som hun gjør! Hvordan går det an å spise seg så feit?! Tenk å ville seg sjøl så vondt!! Det MÅ da gå an å skjerpe seg litt, i alle fall!

Huff og huff………

Det er inne i mitt hode denne tankerekken foregår…….

Da jenta skal pakke varene sine i handleposen, får jeg se fjeset hennes……. Hun har uvanlig vakre øyne. De er store og uttrykksfulle og avslører en uendelig sårbarhet. Hele kroppsspråket viser at hun er så inderlig klar over at hun blir lagt merke til på grunn av fedmen.

Hun vet hva folk tenker om henne….. Hun aner med hele sitt følsomme vesen at hun blir utsatt for fordømmelse –  uten at den blir uttrykt i rene ord………

Hun blir påminnet om sin fedme utallige ganger hver dag!

* Når hun må streve seg opp fra senga…

* Når hun må kle på seg sine store, uformelige klær……

* Når hun skal bøye seg for å knytte skolissene sine……

* Når hun sitter på tog eller buss, og ingen setter seg ved siden av henne fordi hun fyller opp to seter alene…..

* Når hun skal handle klær og er henvist til joggebukser i størrelse XXXL fordi det er de eneste buksene hun får på seg……

* Når hun trenger en ny kjole, og må få den spesialsydd etter nok en ydmykende runde med målebåndet……

……….og når hun står i kø i matbutikken og må forholde seg til fordømmende blikk fra sånne som…..

MEG!!!

Når jeg er sint, stresset, sliten eller lei meg, må jeg innrømme at veien til matskapet kan være kort…..

For mitt vedkommende har det kun ført til noen få kilo ekstra……

Jeg har innimellom kjent på at magen har vært litt i veien når jeg har sittet på en stol og bøyd meg for å knytte skolissene. Da har jeg klart å skjerpe meg, slik at jeg har fått bort et par kilo.

For noen er ikke dette ubehaget nok til at de klarer å stramme inn. For dem har matinntaket kommet helt ut av kontroll. Da KAN det være snakk om overvekt som en følge av en psykisk lidelse.

Hvilken rett har vi til å dømme dem for det?!

Jeg leste nylig en blogg der bloggeren øste ut sin frustrasjon over både feite og skinnmagre modeller. Etter bloggerens mening var disse personene slett ingen forbilder, og de burde verken hylles eller få lov til å vise seg fram.

Nei, man er ikke noe sunt kroppsforbilde når man er ekstremt over – eller undervektig.

Så langt er jeg enig med bloggeren.

Den overvektige modellen som var avbildet i bloggen påberoper seg (så vidt jeg vet) heller ikke å være noe “Sunnhetens Kroppsideal”. Hun er imidlertid et forbilde på at det går an å synes sjøl om man ikke er “perfekt“!

Vil vi ha en verden der det bare er de som er mellom 15 – og 25 år, og som er passe slanke og veltrente som har lov til å la seg avbilde og legge ut bilder av seg sjøl?? Så skal alle vi andre bøye våre hoder i skam og gjemme oss vekk som best vi kan?? Vi bør ikke vise oss fram offentlig, vi bør ikke la oss avbilde, og vi bør i hvert fall ikke gå på stranda i badedrakt!

Vi er nemlig så vemmelige å se på!!

For vi er ikke Perfekte Kroppsforbilder…….

I en periode av livet slet jeg veldig.

Jeg var full av angst og uro. Samtidig følte jeg på en ekstrem utmattelse og en dyp tristhet. Jeg var redd for det meste, og var ikke i stand til å se lys i tunnelen.

Ettersom årene gikk, ble jeg mer og mer desperat. Var det slik jeg skulle ha det resten av livet??

I denne perioden oppsøkte jeg mange, ulike behandlere, både innenfor skolemedisinen og innenfor det alternative – uten at det resulterte i noen vesentlig bedring.

Det er heller ikke å forvente, så lenge en lever i den troen at andre skal gi en fasiten for ens eget liv……….

I disse årene var jeg veldig sårbar og lett påvirkelig. Sånt er skummelt! Treffer en på de rette (Les : gale) personene, kan en bli grovt utnyttet og manipulert.

Jeg traff på enkelte personer som jeg, i etterkant, har tenkt på som Sjølutnevnte Guruer. Jeg stolte blindt på det de sa og fulgte slavisk rådene de ga meg. Dette til tross for at jeg, flere ganger, opplevde at de kunne si ting som over hodet ikke var i tråd med det de tidligere hadde anbefalt.

Jeg trengte nemlig så inderlig noe eller noen å tro på! Derfor tillot jeg meg sjøl å bli avhengig av disse personene og deres råd og veiledning.

Jeg hadde utviklet det som populært blir kalt for terapeutavhengighet……..

Jeg har gått på en del kurs innenfor det alternative. Jeg har innredet et rom der jeg, innimellom, tar i mot folk til massasje.

For noen år siden opplevde jeg, ved ett tilfelle, at en person sa at jeg hadde reddet vedkommendes liv……..

Jeg opplevde dette som skremmende. Jeg følte at N.N. hadde utviklet et slags avhengighetsforhold til meg, og det ønsket jeg slett ikke. Jeg hadde tvert i mot prøvd å holde N.N. litt på avstand fordi det ble for intenst og slitsomt. Jeg gjenkjente også min egen adferd i fra den perioden da jeg var desperat –  og løp fra den ene behandleren til den andre.

Denne opplevelsen gjorde sitt til at jeg, i en lengre periode, lot være å tilby massasje.

Jeg følte meg rett og slett ikke klar for å takle det; eller sette de grensene jeg var nødt til å sette hvis jeg skulle holde på med det.

Den som opphøyer seg sjøl til å være guru for noen, har latt egoet og behovet for å føle seg betydningsfull, ta overhånd. Vedkommende er gjerne uimottagelig for andres syn på diverse saker, og har alltid rett! Om slike personer blir konfrontert med det de holder på med, vil de enten argumentere i mot, eller bli fullstendig tause og trekke seg unna.

Jeg ønsker ikke å opptre som guru for noen andre. Jeg kan kun være “guru” for meg sjøl.  Jeg kan gjerne lytte til det andre har å si. Det kan godt være at noen har verdifulle råd å gi meg. Det er imidlertid jeg som må ta stilling til om jeg vil følge disse rådene.

Som behandler/terapeut skal en vokte seg vel for å skape urealistiske forventninger om hva en kan utrette for klienten.

Uansett profesjon skal en vise ydmykhet i forhold til faget sitt.

Nå får dekk gi dekk!!! Ja, je mener alle dekk som legg ut uvesent’lige tåpli’heter på Facebook og andre sossiale medier!

Trur dekk kanskje at je syns det er int’ressangt å sjå bilder ta å’ dekk har hatt tel mæddan?!

Hell trur dekk liksom at je har behov for å bli innformert om at dekk er såre i halsen og tette i nåsån?!

Je bære spør!!

For itte å tala på alle de fjollete bilden’ de legg ut ta kjæledyra deres!!

Hell bilden’ i frå æille Sydentura dekk har vøri på!!

Je er så lei ta slike “Vinglass på veranda’n under bougainvilleaen akkompanjert ta sangen åt sirissa” – bilder. Ja, nå HØRER je jo itte sirissa når je ser på bilda da, men je VET at dom er der. Je har da faktisk klart å klore i hop nok penger tel et par Syden-turer i åras løp je å!

Je blir dessuten KVALM ta slike oppstilte fammiljebilder der folk står i finstasen og liksom skar vara så LYKKELIGE!! Dekk bør skjønne å sårt det er for meg å sjå slikt her je sitt; middelaldrende, fraskilt og ensom…..

Bunaden har je itte fått på meg på flere år!! Det er fell itte så rart at jeg flyg i skåpet og snokler rossiner, slik ståa er?!

MEN : Det er nok itte bære Gull og Grønne skoger heme åt dekk hell, tenkjer je – sjøl om dekk prøver å late som – helt tel krampa  tæk dekk!!

Så har vi dekk da, som sitt på gjerdet – uten å legga ut noe som hælst!! Det er FEIGT å bære sitta der i smug –  og synse og mene om det vi andre legg ut! Åffer er dekk på Facebook i det hele tatt a’, liksom – når dekk er så stakkarslige?!

Dekk burde heller ta lærdom ta øss som har såpass Mot i Brøstet og Vett i Panna at vi TØR å legga ut no’n velreflekterte betraktninger om ett og anna … og DET både titt og ofte!

Ja, GREITT!! Je HAR lagt ut et par bilder ta katta mi… Men så ligg a’ nå godt over gjennomsnittet både når det gjeld’ skjønnhet, utstråling og int’ligens  –  i motsætning tel mange ta dæssa middelmådige skapninga dekk legg ut bilde ta………….

Og…. JA, je HAR lagt ut bilder ta no’n ta blomsterdekorasjona je har laga!!

Je er nå faktisk i besittelse ta et visst tallent – og je tenkjer at dekk som itte er fullt så heldige kanskje kan få no’n goe iddeer ta å sjå det je har laga! Dessuten er det da kos’li’  – en sjelden gong – få muligheten tel å fæste blikket på noe som er både Kreativt og Vakkert – itte sæint??

Je håper je har uttrykt meg klart og tyd’li’ nå, slik at dekk skjønner alvoret:

SKJERP DEKK!!!

Dænni dama er itte redd for å si å a’ meine!

(I hvert fall itte så lenge a’ har maskert seg litt!!!)

Han far var gardbruker. I og med at han var den eldste av to brødre, var gardbrukeryrket noe han var født til.

Hva far hadde valgt å slå inn på hvis han ikke hadde vokst opp på gard, er ikke godt å si. Allsidig var han i alle fall. Kanskje ble ansvaret og jobbinga på garden på mange måter en begrensing i forhold til å utvikle de talentene han utvilsomt hadde…..

Far var opptatt av at ting skulle gjøres ordentlig. Han var samvittighetsfull og til dels perfeksjonist av natur. Han var vel ingen typisk “Handyman”, men han var dyktig til å handtere både bil, traktor og tresker.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Han sa ofte at de timene han tilbrakte ved kontorpulten var den best anvendte tida i forhold til gardsdrifta. Her regnet og beregnet han, og tenkte og filosoferte over hva som ville lønne seg, både i nær framtid og på litt lengre sikt.

Han var på mange måter en Ordkunstner. Han var uvanlig god til å finne på finurlige rim. Det var som regel han som skrev sanger til spesielle anledninger i familien – for eksempel når vi unga skulle konfirmeres.

Ryggen til far kunne være litt kranglete. En gang han lå rett ut med isjias, begynte han å skrive små vers som han sendte til avisen. Blant annet skrev han noen vers om Missekonkurranser.

Slikt hadde han lite sans for…….

Han hadde visst planer om å sende inn mer til avisen, men så ble ryggen bedre og skrivinga ble lagt på is………

– Hvordan var egentlig bestefar?

Det var dattera mi som stilte meg dette spørsmålet for kort tid siden. Hun har aldri møtt ham. Han døde flere år før mine unger ble født.

Jeg svarte det første som slo meg : – Han hadde en veldig behagelig stemme!

Ja, han hadde virkelig det. Når han var rolig og avslappet, var stemmen hans dyp og melodiøs. Han hadde også en veldig god sangstemme. Dessuten var han så absolutt musikalsk. Notekunnskapen var det nok så som så med, men han spilte godt etter gehøret. Var han i riktig godlune, tok han fram blokkfløyta. Glansnummeret var “Gjøkvalsen”. Da var søstra mi gjerne akkompagnatør på pianoet.

Far kunne spille på skjegget også, han! Han barberte seg vel stort sett hver dag, men det grodde så fort at det ikke gikk lenge før skjegget ble spillbart igjen! Han gned håndbaken mot skjeggstubbene og regulerte tonehøyden ved å åpne og lukke munnen. Så skulle vi gjette hva for slags sang han “spilte”.

Vi klarte det som regel…….

– Je håper je aldri får sjå far din sint!! Det trur je må væra fælt!!!

Det var ei skolevenninne som kom med dette utbruddet. Ja, far hadde temperament! Ble han skikkelig sint, så var det ikke moro å være den som var årsaken til vreden…… Litt alvorlig og streng kunne han nok virke. Dette, kombinert med en kraftig røst og en ganske stor og røslig kropp, gjorde nok sitt til at enkelte kunne synes han var litt skremmende…..

Det var ikke alltid han var like fornøyd med yngstedattera! En gang kom han med følgende uttalelse i forbindelse med at jeg hadde gjort noe som var svært lite gjennomtenkt :

– Kari, je trur fell egent’li itte du er så aller verst dom……..MEN ….. så er det noe me’ å ta i bruk det ‘n har fått utlevert!!

Jaaaaa, det var fell no’ me’ det…………….

Jeg ante imidlertid en humoristisk undertone i alvoret…….

Egentlig var far temmelig følsom…..og han viste mye omsorg, på sitt litt strenge, bestemte vis…….

De mjukere sidene kom tydeligere fram de siste årene han levde. Han rakk å bli bestefar til tre før livet hans tok slutt. Han “Bæstefar Ola” var gjev hos de små….

Jeg hadde eksamen den dagen far døde. Jeg gikk siste året på lærerskolen. To dager før livet hans ebbet ut, satt jeg ved senga hans på sjukehuset. Han lå for det meste og døste fordi han fikk mye smertelindrende.

Plutselig åpnet han øynene :

– Sitt du her??? Du får sjå tel å komma deg på hybelen din og læsa du, så du greier eksamen!

Det ble hans avskjedsord til meg….

Plikter og ansvar gikk foran det meste…. til det siste…….

Jeg klarte eksamenen! Jeg syntes det var vondt at jeg ikke fikk fortalt ham det. Kanskje fikk han vite det likevel?? Det heter seg at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner.

Jeg velger å tro at det er slik……..

Han Far og je på “trøsker’n”!

Kari er invitert på restaurant, og det av ingen ringere enn Mr. Charming. Han med fløyelsstemmen – han som er så utrolig lyttende og forståelsesfull i telefonen…….

Hun pynter seg og sminker seg. Dette skal vel bli romantisk! Hun har fått fagre løfter om treretters middag, levende lys og rødvin i glasset! Med andre ord :

Itt’no knussel!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hun møter Den Utkårede utenfor restauranten. Inne venter levende lys, rolig musikk og behagelige, hjelpsomme servitører. Kari og Mr. Charming blir fulgt til et bord for to.

Nå er det bare å bestille mat og la romantikken blomstre, sjøl om det er gråkaldt og høstlig ute……

– Er det greit at jeg tar en telefon?

Han ser spørrende på henne mens mobilen allerede er på vei opp til øret.

Kari nikker. Hun kjenner på en ørliten skuffelse, men tenker at det sikkert bare er snakk om å gi en kort beskjed.

Forretten kommer på bordet. En mikroskopisk porsjon som er kunstferdig dandert på tallerkenen.

Kari sitter pent og venter på at telefonsamtalen skal avsluttes. Han begynner imidlertid å spise samtidig med at han snakker, så da gjør hun det samme.

Da forretten er fortært, finner Kari ut at hun skal ta seg en tur på toalettet. Ikke fordi hun egentlig har behov for det, men fordi han som sitter på den andre siden av bordet fortsatt er oppslukt i telefonen.

Hun tar seg god tid…… Fikser litt på fasaden med et nytt strøk leppestift. Håpet er at han er ferdig med å snakke når hun kommer tilbake….. At han skal lyse opp når hun kommer og si :

– Nei, men der er du jo! Nå begynte jeg virkelig å lure på hvor det ble av deg!

Han sitter fortsatt i telefonen da hun setter seg ved bordet igjen. Hovedretten har kommet, og han har allerede gjort et dypt innhugg i sin. Kari begynner å spise. Hun kjenner på en sviende skuffelse.

Hun føler seg liten…….og uviktig…..

Først da desserten kommer på bordet, avsluttes telefonsamtalen.

Endelig!! Kari smiler forhåpningsfullt, men kanskje litt anstrengt mot Mr. Charming.

– Er det greit at jeg tar en telefon til med det samme?

HVA??!!!! Er det MULIG??! Nå er det jo bare desserten igjen av hele den romantiske middagen!

– Ja , det er greit det, sier Kari……

Denne gangen er det ingen som tar telefonen da han ringer. Kari er lettet, men føler seg likevel ille til mote. Så langt har ikke middagen svart helt til forventningene……

Snart har oppgjørets time kommet…

Ja, oppgjøret for maten, altså…….

– Faen, jeg har visst glemt igjen lommeboka!!

– Jeg kan legge ut så lenge, sier Kari

Hun tar opp lommeboka, og venter på at servitøren skal komme.

– Kari!! Spar meg for den ydmykelsen, a’ !! La meg få pengene!!!

Kari skjønner jo at det er ydmykende (i sær for en mann i hans stilling) at dama betaler. Hun må selvfølgelig skåne ham for det!! Han får pengene, og blunker skjelmsk til den unge, vakre servitøren i det han betaler.

– Nei, nei – behold resten, sier han med en avvergende håndbevegelse da Den Skjønne skal til å finne fram vekslepenger fra veska som er festet rundt den smale midjen.

Nå, kjære leser, tror du kanskje at dette ble det siste møtet mellom Kari og Mr. Charming ?

Nei, så langt der i fra………..

Kari har nemlig alltid hatt en tendens til å tro, at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves………

Hun har også hatt en tendens til å tro at menn er utstyrt med en slags sjette sans, slik at de skal klare å gjette hennes ønsker og behov helt av seg sjøl – uten at hun behøver å si ett eneste ord!

I alle fall ikke før hun har samlet opp så mye gruff at hun er blitt forvandlet til en rasende, frustrert og forurettet furie!!! 

Det er noen år siden sist Kari var på date……..

Det har nok vært like greit…….

Om Kari noen gang kommer til å date igjen, så vil det nok fortone seg litt annerledes. Hun kommer nok, blant annet, til å ta i bruk fjellvettreglene underveis.

Ha alltid med deg kart og kompass. (Slik at du raskt finner veien ut hvis det skulle å bli nødvendig!)

Vend i tide, det er ingen skam  å snu.(Hvis du går for langt, kan veien tilbake fort bli veldig slitsom!)

Dessuten kommer nok Kari (forhåpentligvis) til å bli flinkere til å lytte til den lille stemmen inne i henne som hvisker at dette er i ferd med å bære galt av sted.

Populært kalt intuisjon….

Hun vil trolig også være mer bevisst på å formidle hva som skal til for at hun føler at hun blir tatt hensyn til og at hun er viktig.

Hun har forresten funnet ut at hun slett ikke trenger å bli sett og få bekreftelser hele tida , eller støtt og stadig – for det kan nemlig bli slitsomt det og!!

Bare sånn passe mye……. Noen små, magiske øyeblikk med : Du og jeg og vi to (men ikke i en tresko)

…….sånn innimellom…… 

Det har vært mange ting jeg aldri skulle gjøre……..

For eksempel skulle jeg aldri bli nødt til å gifte meg….. Da jeg var riktig ung og grønn, var jeg god til å holde moralprekener for venninner som ikke var like skikkelige som meg! Ja, for jeg mente at det var visse ting man burde vente med til etter at man var gift!!

NEMLIG!!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På bryllupsdagen min var jeg skikkelig kvalm og uvel – og det skyldtes nok ikke bare nerver…..

Knappe seks måneder etter at bryllupsklokkene klang, ble jeg mor for første gang……

Jeg hadde et aldri så lite forklaringsproblem da, gitt! Det var nok noen som ikke helt klarte å dy seg når det gjaldt å minne meg om ting jeg så klart og tydelig hadde uttalt!!

Skilt skulle jeg i alle fall aldri bli!!

Nei, for skilt ble bare de som valgte minste motstands vei! De som trodde at gresset var så mye grønnere på det andre siden av gjerdet…….

Nå har jeg vært skilt i nokså nøyaktig sju år…..

Hovmod står for fall…… heter det visst……..

Jeg har i grunnen gjort veldig mye som jeg aldri hadde tenkt jeg skulle gjøre………både på godt og vondt.

Det som har vært vondest, er vel det jeg har lært mest av.

Det hender at skjebnen spiller oss et puss. Det skjer av og til ting som vi (i alle fall tilsynelatende) ikke er herre over. I etterkant kan vi kanskje se at det var en mening med det likevel – sjøl om det var tøft da det sto på som verst.

Nå har jeg (nesten) sluttet å si Jeg skal aldri…. Jeg sier heller : Slik jeg ser det nå, så tror jeg ikke at jeg kommer til å…….

Det er nemlig lov å skifte mening. Det behøver slett ikke å bety at man er svak, vinglete eller fullstendig uten ryggrad. Man har kanskje fått mer kunnskap om noe, slik at man har fått et videre perspektiv og et mer nyansert syn på saken.

Den som aldri skifter mening om noe som helst, er vel muligens en smule fastlåst i sitt syn på både seg sjøl og omgivelsene…….

Det er forresten EN ting jeg alltid har sagt at jeg aldri skal gjøre (som jeg er temmelig sikker på at jeg aldri kommer til å gjøre) :

Å ta hull i ørene……..

Det er mange som har prøvd å overbevise meg om at det ikke gjør vondt.

DET TRUR JE ITT’NO PÅ!!!

Gardbruker : Je er ækte Odelsgutt – full ta dynamitt og krutt.

Je har drevi på ei stønn – og har gris og ku og kønn.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Mor : Hæn æ’ gardbruker på Hedmarken!

Gardbruker : Je har dugelig mæ skau – dæ æ’ kjækt å kåmmå hau,

Je æ’ ornt’li stor og svær – itte trø meg æiltfor nær-

for seie noen meg i mot – gir je dom ei saftig bot,

je tæk traktor’n og sprer møkk – og DA får dom seg en støkk!!

Mor : Itte prøv å si’n i mot – hæn æ rask mæ å gi bot!

Gardbruker : Kjærringa hu står på støtt – hu får æildri vara trøtt.

Je vil gå tel dække bord – dæ æ je væinn mæ i frå’n mor!

Mor : Hæn vil gå tel dække bord – hæn æ gutten hennes mor!

Gardbruker :Det er EN ting som er flaut : Mange trur je æ’ et naut –

men om je itte skjønne’ bæret – sætt je nåsån høgt i været!

Mor : Hæn æ’ slettes itt’no naut – hæn æ’ stri og stolt og staut!

Gardbruker  : Åra går – nå lyt je snart – si takk for meg – dæ æ’ litt rart…

Storhetstia mi æ’ ute – nå æ’ ungdommen i rute…..

Je  var  gardbruker på Hedmarken…..

Ungdommer : 

Bygdedyr har hatt sin rolle, VI vil kvitte oss med trollet.

Janteloven legg vi vekk. Sladder er et dårlig trekk.

VI har gnist og pågangsmot – er i ferd med å slå rot.

Vi er åpne og urbane, vennligsinnet og humane.

Vi er Ungdommer på Hedmarken……

Denne teksten skrev jeg til en revy jeg var med i for ca ett år siden. Gardbrukeren er en sammensatt skikkelse på flere måter. Det er ikke en enkelt person som har stått “modell” til denne figuren. Han representerer mer en holdning og en ukultur som har eksistert i uminnelige tider. Prøysen har jo, så mesterlig, beskrevet denne ukulturen i både humoristiske og kvasse ordelag –  sett fra Husmannsplassen.

Jeg har vokst opp på gard. Livet ville det dessuten slik, at jeg endte opp med å sitte som eier av en gard. Det var noe jeg aldri hadde forestilt meg at jeg skulle, men slik ble det….. Jeg leier bort jord og fjøs, og kan derfor ikke kalle meg Gardbruker i ordets rette forstand. Jeg har imidlertid vanket en del i miljøet og har sett hvordan de gamle mønstrene fortsatt eksisterer. Blant annet et kjønnsrollemønster som, etter mitt syn, for lengst burde ha gått ut på dato.

Det var noe uenighet i revygruppa vedrørende det siste verset. Noen mente at det ble for prektig! For meg var det imidlertid viktig at det ble med. Ting endrer seg gradvis. Det hersker en annen ånd nå – jentene har kommet mer på banen – ikke minst takket være at jenter er likestilt med gutter i henhold til Odelsloven.

“Gardbrukeren” eksisterer i flere miljøer – han viser seg bare i litt ulike forkledninger. Han kan for eksempel være både politiker og næringslivstopp. Han kan til og med være kvinne!!

 Det finnes kanskje en liten Gardbruker i de fleste av oss?

Noen ganger har’n veldig behov for å bli sett – for innerst inne er’n kanskje litt barnslig, ensom og usikker…….. 

Og så trenger’n masse bekreftelser fra omverdenen på at’n ER noe………….

Dette var et dialektuttrykk faren min av og til brukte.

Det betyr rett og slett at man foretar en intens utspørring av andre for å få mest mulig greie på hvem og hva de “er”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er for eksempel mange som har sittet “Kjærest på en stol”, og opplevd å bli utsatt for dette fenomenet.

Når vi møter nye mennesker i en sosial setting, er det fort gjort å gå i utspørringsgrøfta.

Standardspørsmålet er gjerne :

– Hva jobber du med?

Så utveksles det kanskje noen ord om jobb.

Noen ganger svarer folk slik :

– Jeg er uføretrygdet…..

Da stopper det gjerne der……..

…… for da er det liksom ikke så mye mer å si om den saken……….?

Eller – så kan vi begynne å “Rekkje småtarmer”…. :

– Sier du det?? Er det lov å spørre om hvorfor eller??? Ja, ikke for å være nysgjerrig, altså!!

Noen synes det er helt greit å svare. For andre kan det oppleves som en invadering av privatlivet. Kanskje svarer de likevel, fordi de er redde for å virke knappe, sære og uvennlige.

Et par har vært samboende eller gifte i noen år, og er fortsatt barnløse. Da begynner omgivelsene å synes at det er på tide med en aldri så liten familieforøkelse!

– Har dere tenkt på å få barn snart, eller…..?

Kanskje er svaret bekreftende – jo, det har paret tenkt på. Eller kanskje er svaret :

Nei, det vil vi vente med./Nei vi ønsker ikke å ha barn.

Det finnes også et annet alternativ:

– Vi kan dessverre ikke få barn…..

For en som har for (u)vane å Rekkje småtarmer, er ikke dette svaret godt nok!

Han eller hun trenger ytterligere informasjon :

– Er det lov å spørre om årsaken eller?? Ja, ikke for å være nysgjerrig altså!!

Har du tette eggledere kanskje – eller er det mannen din som har dårlig sædkvalitet??

Igjen settes vedkommende som blir utsatt for utspørringen i ei lei knipe, og kanskje tenker vedkommende :

– Må jeg virkelig svare på dette?

Den som spør gir seg ennå ikke.

Nå er det nemlig på tide med noen gode, og (velmente?) råd.

– Har dere prøvd ditt eller datt?? Kanskje dere bør endre litt på kostholdet, trene mindre/mere, eller ta dere en deilig ferietur sammen, for å senke stressnivået i kroppen??

Hvis vi VIRKELIG vil ta’n helt ut, så kan vi jo tilby oss å bli med inn på soverommet og være skikkelige dyneløftere – i ordets rette forstand!! Det kan jo hende at vi har noen gode tips å komme med der også…..

Noe de ikke har tenkt på sjøl………

Det går an å komme med mange eksempler på å “Rekkje småtarmer”. Det finnes, blant annet, en del “rekkjing” rundt om i kommentarfeltene. Noen får, tilsynelatende, aldri nok.

De må vite………

…….ABSOLUTT ALT!!

Jeg vet at jeg gjennom livet mange ganger har stilt utidige spørsmål og blandet meg opp i ting jeg slett ikke har hatt noe med!

Jeg har nok blitt mer bevisst i forhold til det. Ønsker noen å betro seg til meg, skal de få lov til å gjøre det uten å bli fullstendig overfalt av spørsmål og gode råd. Kanskje klarer jeg det ikke alltid, men det er slik jeg ØNSKER at det skal være.

Spør noen meg om råd, kan jeg alltids si hva jeg tenker om situasjonen, men det er vanskelig å være nøytral. Det er fort gjort å synse og mene ut fra sitt eget ståsted. Det beste er hvis en kan støtte vedkommende i å resonnere seg fram til en god løsning for seg sjøl.

Det er i alle fall slik JEG liker å bli møtt hvis jeg trenger å lufte noe med en god venn!

Det er uansett en vesentlig forskjell mellom å vise vennlig interesse……..

……..og å “Rekkje småtarmer”……..

……mens du står utenfor og ser…

Slik lyder ei strofe i en kjent barnesang.

De aller fleste av oss har vel en og annen gang kjent på den følelsen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Da jeg gikk på barne – og ungdomsskolen, kjente jeg på den følelsen ganske ofte. Jeg var nok en av dem som ble gående en del alene. I løpet av disse årene var det ting jeg opplevde som ganske sårt og vondt. Jeg var ofte sint på dem jeg syntes var slemme.

Hva var årsakene til at det ble slik?

Jeg har ikke noe eksakt svar på det, men noen tanker har jeg gjort meg:

Jeg vokste opp som den yngste av tre søsken. Jeg var familiens attpåklatt. I og med at det var sju års avstand mellom søstra mi og meg, ble jeg nesten for enebarn å regne.

Vi bodde slik til at det var et stykke til nærmeste lekekamerat. Derfor var det langt fra hver dag jeg hadde noen å leke med – før jeg begynte på skolen.

I min verden var det derfor mest voksne personer. Det var en trygg verden –  en verden uten store konflikter eller store sosiale utfordringer.

Jeg var en liten bokorm. Jeg lærte tidlig å lese, og jeg kunne pløye meg i gjennom et stort antall bøker i løpet av forholdsvis kort tid. Sjøl om jeg kanskje (ubevisst) savnet å ha mer tilgang på jevnaldrende lekekamerater, var jeg stort sett veldig glad og fornøyd.

Jeg syntes de var skummelt å begynne på skolen…….. Særlig syntes jeg det var skummelt med friminuttene. I første klasse var jeg engstelig for å gå ut. Ved et par anledninger ble jeg truet med juling av en av gutta i storskolen. Mer skulle det ikke til før vesle Kari ble skikkelig skremt…..

Skal vi bli gode til noe, trenger vi trening. Mine sosiale ferdigheter i forhold til jevnaldrende ble nok ikke så godt utviklet – rett og slett fordi jeg ikke tilbrakte så mye tid sammen med unger på min egen alder. Jeg var nok også kanskje litt sær og veslevoksen.. Det er fort gjort at det blir slik når man stort sett bare omgås med voksne ; men med et slikt vesen blir man ikke særlig populær blant jevnaldrende……….

På barneskolen var det imidlertid relativt trygt. Det var en liten grendeskole med mange voksne i forhold til antall elever.

Er du god i idrett – og særlig i lagspill som for eksempel håndball eller fotball, har du et stort fortrinn i forhold til den sosiale rangstigen i skolegården. Dette teller tilsynelatende mye mer når det gjelder å oppnå popularitet og respekt enn det å ha gode anlegg for teoretiske fag.

Hvis det er slik at det er noen som er best med ball, så er jeg definitivt en av dem som er best uten.

Jeg har alltid vært helt elendig når det gjelder ballspill, og ballspill var nettopp en av de aktivitetene vi drev mest med ute i friminuttene. Så fort snøen hadde tint, var det fram med balltreet og tennisballen for å spille langball eller rotte som det blir kalt. Hvis jeg skulle ha sjans til å treffe ballen, måtte jeg ta i bruk et av spekefjølballtrærne som var spesialdesignet for kløner. Det var slett ikke sikkert at jeg traff da heller. Om jeg en sjelden gang klarte å ta pol, ble jeg nesten sjokkert!

DE tennisballene ville virkelig lande i mine utstrakte hender…….!

Sjøl om jeg alltid var en av dem som ble valgt sist når det var ballspill, ville jeg gjerne være med. Jeg syntes det var ganske moro, sjøl om jeg ikke fikk det til noe særlig. Jeg hadde dessuten andre områder der jeg kunne hevde meg på når det gjaldt fysisk aktivitet. Jeg var god til å hoppe strikk, høyde og lengde.

På ungdomsskolen mistrivdes jeg –  nesten fra første stund. Der var det stort sett ingen aktivitet som foregikk i friminuttene.

Vi sto og hang til klokka klang……….

Lærerne var lite tilgjengelige. De var stort sett personer som bare kom og gikk til timene. Hadde de inspeksjon, gikk de sjelden rundt blant elevene. De sto helst på skoletrappa og smatt inn så fort det ringte. Det foregikk mye skjult mobbing. Miljøet var ganske tøft, slik jeg opplevde det.

I den grad jeg ble plaget, var det mest i form av at jeg ble utstøtt. Jeg var nok ganske troskyldig og naiv, og enkelte syntes det var moro å gjøre narr av min uvitenhet. Jeg opplevde også tilfeller av slag og spark. Ved en anledning sto noen av gutta og ventet på meg bak skolen etter skoletid. Jeg fikk en real omgang i snøen. Dette var ikke lek – sånn “Gutta mot jentene-snøbasing”. Det var rett og slett et avtalt angrep. De mente at jeg hadde fortjent straff fordi jeg, som tillitsvalgt i klassen, hadde nektet å danse etter deres pipe og be læreren om å gi oss fri i Klassens Time.

Jeg pleide ofte å samle flasker i skolegården. Det var ikke kult å samle flasker når man gikk i ungdomsskolen. Det var sånt som ungene i barneskolen drev med. En gang kom noen av gutta og tok fra meg bæreposen med glassflasker som jeg hadde samlet. Lederen for gruppa tok så ut flaskene og knekte flaskehalsene – en etter en. Da han var ferdig, ga han de ødelagte flaskene tilbake til meg med et flir :

Nå kan du pante nå, Kari!

Denne episoden er kanskje en av dem jeg husker best. Jeg ble så utrolig provosert og sint, sjøl om jeg ikke turte å gi uttrykk for det. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de ikke bare kunne la meg være i fred med flaskene. Jeg gjorde vel ingen fortred ved å samle flasker som andre bare slengte fra seg??

Da jeg begynte på videregående, var det som å tre inn i en helt ny verden. Jeg fikk nye venner og klassekamerater. Jeg husker de årene som en veldig god periode i livet. Jeg har hørt flere si det samme om overgangen mellom ungdomsskolen og videregående.

For noen år siden var jeg på gjensynstreff med klassen fra ungdomsskolen. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle dra, for jeg kjente at det fortsatt bodde en sår 13-14-åring inne i meg…….

I etterkant er jeg veldig glad for at jeg dro. Jeg holdt en liten tale, der jeg blant annet fortalte at jeg hadde gruet meg til å møte opp. Etterpå var det flere som fortalte meg at de også hadde gruet seg og vært i tvil…..

Noen ganger er det like greit å få “Gamle Troll” opp i lyset. Da sprekker de gjerne – og blir uskadeliggjort….

Det jeg opplevde i skoletida, var småtterier i forhold til det mange andre har opplevd. Jeg vil ikke si at det har preget meg i vesentlig grad, sjøl om jeg kanskje har en tendens til å velge å være Ensom Ulv – på godt og vondt….

Jeg lurer ofte på hva slags mekanismer det er som trår i kraft når noen går sammen om å drive med ren f…skap. Noen ganger er motivet kanskje et ønske om hevn. Andre ganger kan det ligge en form for misunnelse bak. Uansett er det en dårlig og feig måte å hevde seg på.

Graver vi dypt i oss sjøl, finner vi gjerne litt grums. Når noen treffer oss på de ømmeste punktene, kan grumset komme til overflaten på særdeles utrivelige måter. Det er ikke sikkert at den det går ut over er den egentlige årsaken. Det er kanskje bare noe med vedkommendes væremåte eller handlinger som trigger ett eller annet i oss…….