JADDA,TANTE SOFIE!!!

Mannen jeg diskuterte med prøvde tydelig å dekke over sin irritasjon med en fleipete tone og et halvhjertet smil. Kroppsspråket og uttrykket i øynene avslørte ham imidlertid ganske så tydelig. Han var mektig irritert fordi jeg hadde kommet med noe som han opplevde som kritikk av noe han hadde gjort. Dette var ikke en person som sto meg spesielt nær, men en kar jeg av og til har pratet med og som jeg synes det er spennende å diskutere med.

Ja visst – jeg kan ofte ta på meg “Tante – Sofie” – maska mi og sikkert virke både skarp og bombastisk i mine uttalelser. Egentlig er jeg jo veldig sårbar og redd for ikke å bli likt. Jeg har ofte bøyd unna og gått inn i rollen som hun som skal “please” og stå på pinne. Dette gjelder både på jobb og privat. Når jeg så tar mot til meg og sier ting jeg tror kan bli tatt litt ille opp, må jeg liksom ta litt ekstra sats. Da tar jeg automatisk fram “Tante-Sofie”- maska. Den bare smetter på uten at jeg egentlig vil det.

Tante Sofie i Kardemomme by er forresten ei ganske real dame, synes jeg. Kanskje litt negativ og krass, men sine meningers mot det har hun. Den dama er ikke redd for å si i fra!

“Kari – når du blir usikker, så har du lett for å sætta nasan i været og virke utruli’ svær og overlegen….. ” Denne kommentaren fikk jeg av ei venninne for en tid tilbake. Ja, når jeg havner i en setting der jeg føler meg litt utilpass, har jeg lett for å sette på meg “Is-dronning”-maska mi. Eventuelt setter jeg på meg “Spøkefugl”-maska og blir overstadig “festlig”.

“Mor – nå ler du den fake’a latteren som du pleier å le når du egentlig er irritert!” Det var den yngste sønnen min (15) som nylig ga meg denne beskjeden. Sjøl om jeg ble litt fornærmet på den frekke lømmelen som snakket så respektløst til mora si, innrømmet jeg ganske raskt at han hadde helt rett. Jeg reagerte på samme måten som mannen som kalte meg Tante Sofie – nemlig ved å prøve å kamuflere min irritasjon med en påtatt,kunstig latter.

Jeg er glad i å spille teater. Da kan jeg mange ganger maskere meg “på ordentlig” – og så blir jeg den personen jeg liksom skal være…… Det er utrolig som slikt hjelper på sjenanse og nerver…..

Alkohol kan også bli ei “maske”. Den fulle fyren som utnevner seg sjøl til Festens Store, Vitsefortellende Midtpunkt, har muligens en usikker liten gutt inne i seg som stadig trenger bekreftelser fra omverdenen. Når alkoholen har gjort sin virkning, blir han både tøff, modig og ytterst sjarmerende…… I alle fall kjenner han det slik akkurat der og da……. I lengden er vel ikke dette den beste “Suksess-oppskriften”. Han kan fort oppleves som noe slitsom……..

Dette diktet skrev jeg en gang jeg hadde vært i et selskap der alkoholen fløt og grisevitsene florerte :

 

FÆSTLIVETS GLEDER (OG ULYKKER)

En kvæll skulle Gubben i morosamt lag!

Han fekk på seg finstas – var riktig i slag!

Det er nå litt artig å drekke seg full

og servere vitser om Kvinnfolk og Knull!!

Da fæsten tok slutt, kjentes hue som bly,

og nedover skjorta rann brennvin og spy…

Han tok i mot Kjærringkjæft uten å kny……

 

En dame jeg snakket med fortalte meg at hun pleide å ha på seg knall rød leppestift før hun skulle ta en telefonsamtale hun gruet seg til. Da følte hun seg litt mer verdensvant og modig. Jeg synes det er så herlig når noen avslører sånne triks.. Dette er ei dame som tilsynelatende fikser det meste og kaster seg ut i den ene utfordringen etter den andre uten å blunke ett sekund!! Det å innrømme at en synes noe er skummelt, samtidig som en våger å gjøre det – ja det er virkelig modig!!

Jeg kjente meg forresten litt igjen i forhold til leppestiften….  Jeg føler meg litt mer fjong, sexy og sjølsikker når jeg får på meg litt rødt på munnen….. Det er ikke alltid så mye som skal til!! Dessuten ligger det et aldri så lite opprør i leppestiften for midt vedkommende: Da jeg var tenåring, og hadde dristet meg til å ta på meg et strøk leppestift, fikk jeg følgende kommentar fra’n far : “Jasså – du har fløgi på låv’døra, ser je! Syns du itte truten din er diger nok som’n er om du itte skar raumålen attpåtell!!” Den gangen løp jeg rett opp på badet og vasket bort “raumålinga”. Det hadde jeg definitivt ikke gjort nå!

 

 

– Du blir aldri fornøyd!, ropte han. – Uansett hva jeg gjør for å komme deg i møte, så finner du alltid noe å klage over. Kan du ikke forsøke å se det som faktisk er bra framfor å lete etter noe å kritisere meg for hele tida!

Ida merket oppgittheten og desperasjonen i Haralds stemme. Maktesløshet, blandet med skyldfølelse, og flere andre følelser hun ikke klarte å sett ord på, sloss om plassen inne i henne.

– Nå har han fått nok. Nå kommer han til å si at han ikke orker mer – at han vil gå fra meg, tenkte hun.

Frykten bredte seg fra magen, opp til bryst og hals og videre ut i armer og ben. Den gjorde henne nummen. 

Hun hadde hatt de beste forsetter da hun våknet denne morgenen. Hun hadde stått opp før ham og dekket et koselig frokostbord. Hun hadde ønsket å lage en hyggelig ramme rundt dem før hun tok opp det hun hadde på hjertet. Hun var fast bestemt på at denne gangen skulle hun klare å formidle budskapet uten at han skulle oppfatte det som en anklage. Hun ville innlede med å fortelle ham hvor glad hun var i ham, og at det var derfor hun kom med konkrete forslag om hvordan de skulle få det bedre sammen.

Da han kom og satte seg ved det pyntede bordet, ante hun vaktsomheten i blikket hans. Hun så det på hele kroppsspråket. Han virket mutt og avventende.

Hun pludret litt nervøst før hun tok mot til seg og formidlet det hun hadde på hjertet :

– Harald, jeg vet at dette er noe jeg har nevnt flere ganger før, og jeg ønsker ikke å klage, men jeg føler at vi får alt for lite tid sammen. Du er nesten aldri hjemme, og når du er det virker du så fraværende og sliten. Jeg orker ikke å ha det slik lenger, Nå må det bare bli en forandring!

Med det samme ordene var uttalt ønsket hun dem usagt. Det var slett ikke slik hun hadde ment det skulle komme ut. Hun hadde enda en gang endt opp i rollen som den sutrende og klagende martyren……

Det var disse ordene som hadde utløst sinneutbruddet hos Harald…..

Han så på henne med et sammenbitt uttrykk i ansiktet mens han fortsatte :

– Du tror kanskje at jeg jobber sent og tidlig for moro skyld? Vi trenger faktisk penger for å holde hjulene i gang her. Hva skulle vi ha gjort hvis jeg også hadde vært halvt uføretrygdet og bare tatt på meg tilfeldige oppdrag uten å ta meg ordentlig betalt?

Der kom det igjen…. Dette var hans sterkeste argument hver gang temaet ble bragt på bane. Hva skulle hun si? Det var jo sant! Det hjalp ikke at hun stadig bedyret at det ikke var så viktig for henne at de hadde så flust med penger. At hun gjerne kunne flytte lenger unna byen og bo i rekkehus framfor enebolig. Alle slike argumenter bare prellet av.

– Han er helt fastlåst i det vante, tenkte hun. – Han vil ikke høre snakk om endringer av noe slag. I alle fall ikke hvis det er snakk om at han skal endre på noe!

Hun registrerte at han reiste seg. – Jeg må gå nå, sa han. – Eivind og jeg har avtalt å møtes ett kvarter før arbeidstid for å forberede et innlegg til personalmøtet i ettermiddag. Dette var ikke akkurat noen god opplading. Det håper jeg virkelig at du forstår!

Hun hørte tydelig anklagen, både i orden og måten de ble sagt på. Hun hadde bragt ham ut av fatning, skapt vanskeligheter, vært til bry. Hun var en sann prøvelse å leve sammen med. Det fikk hun stadig bekreftelser på…..

Da døren smalt  igjen bak ham, og hun rett etterpå hørte lyden av bilen som startet, lot hun tårene strømme fritt.

Harald hadde nesten ikke rørt kaffen sin. Urteteene hun pleide å lage, nektet han å smake på. Han ergret seg for øvrig over alle pengene som gikk med til både urteteene og alle de ander artiklene hun pleide å kjøpe i helsekostforretningen.

I det hele tatt brukte de begge mye tid på å ergre seg over hverandres vaner…..

Hun hadde hatt så store forhåpninger til dette forholdet. Hun hadde tenkt at nå hadde hun endelig lært av sine tidligere erfaringer. Hun hadde lest utallige bøker av typen : “Hjelp til selvhjelp” – og ikke minst bøker om hvordan man får et parforhold til å fungere. Hun hadde samvittighetsfullt pløyd seg gjennom alle “Mars og Venus”– bøkene. Det hadde vært så mye gjenkjennelse i disse bøkene. Oppglødd og entusiastisk hadde hun prøvd å få Harald til å lese noen utdrag. Han hadde alltid noe annet og viktigere å prioritere – som for eksempel å se fotballkamper på tv……

Utallige kurs hadde hun også deltatt på : Yogakurs, “Spis deg frisk”, “Følg din indre stemme!” Rekken av kurs var nærmest uendelig…..

I tillegg hadde hun ikke tall på alle terapeutene hun hadde oppsøkt. En tilsynelatende evig reise uten noe bestemt mål. Drivkraften hennes hadde vært et desperat ønske om at hun skulle treffe på et slags orakel som kunne gi henne en pakkeløsning på hvordan hun skulle løse utfordringer i livet sitt. Orakelet hun hadde lett etter fantes visst ikke…..

En etter en hadde terapeutene avslørt seg som vanlige, dødelige mennesker. Mennesker, som når den profesjonelle fasaden slo sprekker slet med sin egen følelse av utilstrekkelighet. Hun hadde faktisk mange ganger opplevd at terapeutene hadde falt ut av sin rolle og blitt alt for private. I slike tilfeller kunne hun føle at hun hadde endt opp med å være ufrivillig terapeut.

Eller – hadde dette rollebyttet egentlig vært en kjærkommen fluktmulighet fra hennes egne problemer?

Ida sukket og begynte å rydde av frokostbordet. Hun kjente på en blanding av frustrasjon og resignasjon. Kanskje mest av alt : En følelse av å være fastlåst i en tilværelse som kjentes uendelig forutsigbar og kjedelig. En følelse av å være prisgitt anders begrensninger, ønsker og behov….

Hun hadde begynt å forberede middagen da hun hørte lyden av en bil som kom opp innkjørselen. Da hun kikket ut av vinduet, så hun at det var Harald som hadde kommet hjem. Hun stusset et øyeblikk. Han hadde jo sagt at det skulle være personalmøte i ettermiddag, og hun hadde ikke ventet ham på en stund ennå.

Hun hørte lyden av ytterdøren som gikk igjen og at Harald beveget seg ute i gangen. Hun fortsatte med middagen og unnlot helt bevisst å gå ut fra kjøkkenet for å møte ham slik hun pleide. Hun kjente på en gnagende uro etter morgenens opptrinn. Denne følelsen var velkjent – helt siden barndommen – når hun hadde gjort ugagn og var usikker på hva slags straff hun ville få.

Det gikk en stund før Harald kom ut i kjøkkenet. Hun lot som om hun var dypt konsentrert om matlagingen. Ville han snakke om vanlige, trivielle ting slik han pleide å gjøre etter en krangel, eller ville han ta opp tråden fra i dag tidlig? 

Hun hørte at han dro fram en kjøkkenstol og satte seg. Han kremtet forsiktig :

– Ida, jeg har tenkt en del i dag. Hjertet hennes dunket hardere og raskere. Nå kom det!!

– Jeg har tenkt på at jeg kanskje kan ta meg ei uke fri i neste måned, slik at vi kan finne på noe sammen. Kanskje vi kan bestille en tur til den vesle landsbyen i Hellas – der vi hadde vår første ferie sammen? Det var jo så vakkert der, og jeg husker hvor begeistret du var for de små butikkene og de rolige kafeene langs stranda. Det var der du kjøpte de små kaffekoppene med olivenmønsteret på – husker du det?

Harald snakket lavt og fort. Det virket nesten som om han hadde øvd på det han skulle si……

Først reagerte hun med både forundring og irritasjon over dette uventede forslaget. Trodde han kanskje at det var så enkelt?! Hun snudde seg mot ham. Han satt med bøyd hode.

– Harald!, sa hun. Det lød litt skarpere enn hun hadde tenkt.

Han løftet hodet og møtte blikket hennes. Uttrykket i øynene hans traff henne midt i magen! Blikket var nakent og åpent, nesten hjelpeløst. Hun så en frykt som gjenspeilte hennes egen. Hun gikk bort til ham og ga tegn til at han skulle gjøre plass til henne på fanget sitt. Hun la armen bak nakken hans og bøyde seg fram så kinnet hennes hvilte mot pannen hans.

Det slo henne hvor lenge siden det var at de hadde sittet slik…. Han satt først helt urørlig. Så kjente hun hånda hans mot korsryggen. Varmen bredte seg i henne. Hun hadde nesten glemt hvor gode og følsomme hender han hadde…..

De satt slik en stund. Fraværet av ord opplevdes som behagelig.

Hun hadde ikke noe behov for å snakke – ville bare ta inn dette øyeblikket av nærhet og ro.

Det var han som, omsider, brøt tausheten. – Jeg var så urolig på jobben i dag. Jeg klarte ikke å konsentrer meg i det hele tatt etter det som skjedde før jeg dro. Til slutt sa jeg fra til Eivind at jeg følte meg utilpass og at han måtte lede møtet alene.

– Jeg skjønner at du kan bli frustrert når du prøver å ta opp ting med meg. Han nølte litt før han fortsatte. – Det ….. blir så vanskelig for meg….. du er så flink med ord…..jeg er ikke så god på å snakke om følelser. Jeg føler at du ikke er fornøyd med det jeg gjør – at jeg ikke er bra nok for deg.

Jeg vil jo bare at du skal ha det godt og være glad!!

Hun merket en skjelving i stemmen hans, nesten som om han var på gråten. Hun kunne ikke huske å ha opplevd det før. Det var både skremmende og godt på en gang. Hun forble taus –  visste intuitivt at om hun avbrøt ham ville han antagelig lukke seg og krype inn i skallet sitt igjen.

– Jeg er så inderlig glad i deg Ida…  og jeg er så redd for å miste deg. Alle disse kursene du går på…….. jeg vet så lite om hva som skjer.

Jeg er redd for at du skal treffe…..

…….. en annen…….. 

De siste ordene var knapt hørbare…..

Det var lenge siden hun hadde følt en slik ømhet for ham. Rollene var byttet om. Nå var det han  som hadde behov for hennes forståelse og imøtekommenhet.

– Jeg er glad for at du foreslo dette Harald, sa hun lavt.

– Jeg vil gjerne bli med deg dit igjen. Jeg er også glad for at du ville dele disse tankene med meg. Jeg ønsker så veldig at vi skal klare å løse opp i dette sammen…. 

Nå var det hennes tur til å kjempe med gråten….

Det gikk en skjelving gjennom ham før han løftet den ledige armen og strøk hånda over kinnet hennes…….

Hun visste ikke hva denne ferieturen kunne føre til. Hun visste imidlertid med usvikelig sikkerhet at hun aldri ville tilgi seg sjøl…….

……..hvis hun ikke viste vilje til å komme ham i møte og gi forholdet deres denne sjansen……

 

 

 

 

 

Ja, slik slutter gjerne eventyrene om Prinsen og Prinsessa……

For svært mange av oss ender det litt annerledes. Når forelskelsens rosa tåka etter hvert letter og vi begynner å oppdage at den vi trodde var Drømmepartneren også har sine mindre tiltrekkende sider, ja – da har det lett for å gå den veien høna sparker. Vi er kanskje ikke helt perfekte sjøl heller, når det kommer til stykket???

Jeg leste en artikkel der eldre mennesker, som hadde levd i lange parforhold, ble spurt om hva de mente var avgjørende for at forholdet hadde holdt i mange år. Konklusjonen var klar : Balanse mellom tid sammen og tid hver for seg. En følelse av frihet  – og samtidig en følelse av samhold.

Ja, det ligger vel i grunnen i kortene. Føler man seg kontrollert og ufri ,eller at noen klamrer seg til en, blir behovet for løsrivelse stort. Tilbringer man knapt nok tid sammen og kjører sololøp det meste av tida, så blir følelsen av samhold og en felles plattform borte.

Jeg har vært single i noen år nå. Det har vært veldig riktig. Jeg har nok brent meg litt og (nesten) mistet troen på at jeg vil kunne trives med å ha en kjæreste i livet mitt. Skulle jeg våge meg ut i noe igjen, måtte det nok starte veldig rolig og pent. Det er ikke alltid så lett……  Kanskje treffer jeg på :

 

Den Desperate :  Han vil ha ei “Dame i Huset”.  Hold fast : Her går det fort i svingene! Han vil involvere deg i sin familie og vennekrets omtrent før du får sukk for deg.

Den Gifte/Samboende :  Han ha hatt det helt elendig sammen med partneren i flere år og trenger litt forståelse og “adspredelse”…….. Han har tenkt seg ut av forholdet og venter bare på det perfekte tidspunktet. (Det har han ventet på i flere år, men han må bare finne seg en ny kvinne som kan være det trygge ankerfestet i livet hans først….)

Den livredde : Han har brent seg så dugelig, og blitt så skremt at han ikke våger seg ut i noe som helst. (Jeg stiller for så vidt i den kategorien sjøl!)

Jeg tror de aller fleste av oss innerst inne ønsker seg en partner. Samtidig må vi innse at livet som single også har sine fordeler. Når jeg innimellom kan kjenne på et savn etter en god armkrok, må jeg minne meg sjøl på dette. Jeg får ikke “bare” den gode armkroken. Jeg får også utfordringer og forpliktelser. Det nytter ikke å “Skumme fløten” og stryke det som ikke passer….  Jeg må være villig til å ta i mot hele pakka –  på godt og vondt……..

DU OG JE

At DU er DU

og

JE er JE

det vet vi

og i ny og ne

så rusler vi langs

hver vår sti

for ettertanke – egentid….

Så møtes stia –

endelig

og DU og JE

kan

bli tel VI…

Si det med blomster………..

(Denne laget jeg den tida jeg hadde planer om å bli blomsterdekoratør……..)

 

Enkelte opplevelser fester seg bedre enn andre…

Den 19. februar 2008 setter jeg meg i bilen for å dra hjem etter et helgekurs. Jeg har en tre timers kjøretur foran meg og kjenner at jeg egentlig er litt for sliten og trøtt til å kjøre langt. At det er tåke og glatt gjør ikke saken noe bedre. Da jeg har startet opp bilen, får jeg plutselig en innskytelse : Jeg kikker opp mot himmelen gjennom frontruta :

“Pass litt på meg, da!” sier jeg halvhøyt.

Mindre enn en time senere oppdager jeg at jeg befinner meg i feil fil – jeg er på tur til Karihaugen i stedet for til Hamar. Jeg skifter fil i siste øyeblikk – uten å sjekke ordentlig om kysten er klar. Plutselig blir det helt mørkt i sidevinduene på førersida. Det bærer av gårde i en viss fart, uten at jeg har noen som helst kontroll. Det virker som om det har gått en evighet da jeg blir slynget rundt mange ganger, samtidig med at jeg observerer en trailer som kommer mot meg fra høyre side.

Jeg rekker å tenke: “Nå er det over” – før bilen min seiler baklengs og rett i autovernet på andre siden av veien. Jeg unngår traileren så vidt. Ør og fortumlet spretter jeg ut av bilen. Sidespeilene ligger klistret inntil bilen. Jeg tenker at jeg må få dratt dem ut før jeg kan kjøre videre. Mens jeg står der og drar i det ene speilet, ser jeg at traileren har stoppet.

Da sjåføren kommer ut, og får se mine iherdige anstrengelser, blir han bare stående og måpe :

“DEG er det noen som har passet på,” utbryter han. Han forteller meg at han nesten ikke turte å gå ut av bilen av frykt for hva slags syn som ville møte ham.

Jeg ringer politiet og Viking for å varsle om ulykken. Det går greit med trafikken. Det er fire felts vei og begge bilene står på siden av veien slik at vi ikke er til alvorlig hinder. Politiet vil først ikke komme, men etter ei stund ser jeg at det blinker i blålys. Jeg har satt meg i bilen for å holde varmen. Jeg er rimelig kald, nummen og skjelven. Motoren og varmeapparatet fungerer sjøl om bilen er totalvrak. Politibetjenten stikker hodet inn gjennom vinduet og spør meg om hvordan jeg har det. Jeg merker at hun stikker nesa ganske tett opp i fjeset på meg.

“Hvis dere mistenker at jeg har promille, så vil jeg at dere tar meg med på politistasjonen med en gang”, sier jeg.

Hun forsikrer meg om at det ikke er nødvendig. Vikingbilen kommer etter hvert, og så ordner det meste seg. Jeg får tak i noen som kan komme og hente meg. Etter en rask sjekk på legevakta, kan jeg dra hjem og sove i min egen seng.

 

Det tok lang tid før jeg syntes det var greit å kjøre bil igjen. Fortsatt kan jeg kjenne på et sug i magen når jeg skal ut på E6 og det dukker opp en trailer bak meg. I sommer kjørte jeg til Oslo for egen maskin for første gang etter ulykka. Det tok altså over seks år før jeg våget det.

Jeg har mange ganger tenkt på innskytelsen jeg fikk om å be noen om å passe på meg…

At jeg skulle overleve dette, og attpåtil være fysisk uskadd, er rett og slett et mirakel!! Når jeg innimellom synes livet er litt trått, og at verden går meg i mot, minner jeg meg sjøl om denne episoden.

Det er så mange som ikke har hatt marginene på sin side….

Hvorfor klarte jeg meg så bra??

Jeg tenker av og til på at jeg ikke alltid har brukt årene etterpå like konstruktivt. Innimellom tar jeg livet som en selvfølge og lar misnøye og små bagateller forsure tilværelsen min. Jeg har grunn til å være både takknemlig og ydmyk!! Alt ordnet seg til det beste. Det har det for så vidt alltid gjort i livet mitt, sjøl om det har vært noen harde læringsprosesser.

Jeg tror bestemt at det er mer jeg skal utrette her på kloden før jeg forlater den.

 

Hva vet jeg ikke helt ennå, men jeg jobber med å finne ut av det…….

Jeg har ingen nyttårsforsetter. Det hadde jeg ikke i fjor heller…..

Jeg har passert 50, og har ennå ikke funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor…. Alt svever litt for tida (det har det forresten gjort en stund) og jeg har ingen anelse om hvor jeg lander. Snart er alle tre ungene mine ute av redet. Om noen år skal eiendommen jeg bor på (etter planen) overdras til neste generasjon, og jeg må finne meg et nytt sted å bo. Dette er noe jeg ser fram til. Det har vært mye ansvar, men samtidig er det en stor overgang. I fjor vår sa jeg opp lærerjobben min. Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å jobbe med – så i mellomtida tar jeg på meg diverse strøjobber. Jeg er i ferd med å få en helt annen frihet enn det jeg har vært vant til. Det er deilig – og samtidig skremmende og veldig uforutsigbart… Hva ønsker jeg å få ut av resten av livet mitt?? Jeg har ikke lenger et hav av tid foran meg. Det er ingen av som har noen garanti for hvor lenge vi får henge med her på kloden , men når man er 25 er sannsynligheten for at man har 50 år foran seg adskillig større enn når man er blitt dobbelt så gammel……..

Det handler mye om å våge. Jeg har vært rå på å lage begrensinger for meg sjøl.

Kanskje jeg skal ha et lite nyttårsforsett likevel? I løpet av dette året skal jeg gjøre minst EN drastisk endring i tilværelsen –  og gå fra tankespinn og drømmer  til konkret handling……. 

Her og nå har jeg i alle fall begynt med noe jeg har tenkt på lenge – nemlig å starte en blogg!