Karidansen skal møte de to yngste unga på Hamar.

På formiddagen oppdager hun at mobilen oppfører seg rart når hun skal sende meldinger.

Det er dumt…….

……… for som folk flest er hun jo blitt veldig avhengig av den vesle duppeditten………

………og det er veldig kjekt å kunne ty til mobilen når man skal møte folk på et digert kjøpesenter………

 

Dere vet sånn her :

“RIIIIIIIIING!”

Mor : “Hen er døkk hen nå, a’?”

Unga : “Vi er på…….”

Mor : “Å, …….hen er DET,  a’!?”

Unga : “Det er i første etasjen, ve’ sia ta……..”

Mor : “Åååå,  da er je like ve’, men je ser døkk itte”?

Unga : “VI ser DEG, mor! Nå står vi og vinker!”

Mor : “Je ser døkk itte, je………….” (Glaner febrilsk rundt seg) ………….

…………og så : (Gledesstrålende når hun ser to IHERDIG vinkende!)

“DER er døkk!” (Sjølsagt fortsatt med mobilen på øret!)

 

 

Er det noen som kjenner seg igjen, eller er det bare Karidansen som er sånn?

 

(Ja, det BLE akkurat en sånn mobil – dialog da vi endelig møttes i dag også……….)

 

Men først var det altså denne meldingsproblematikken……..

 

Hvordan skulle Karidansen løse DEN??

 

Jo, Karidansen ringte til dattera, og KOM i gjennom!!

 

 

Men…….

…….hva gjorde Karidansen FØR hun ringte????

 

 

Jo, hun sendte meldingen som står øverst på bildet!!

 

Det er rett og slett KNUPPLURT å sende melding fra mobilen…….

………om at man ikke får sendt melding fra mobilen……..

…….. ikke sant???

 

Etter at Karidansen har ringt dattera, oppdager hun altså at hun HAR fått sendt den SUPERSMARTE meldingen!

Da er det på tide å sende ei melding til………

……….for å prøve å ro seg i land, liksom………

 

Når enden er god er allting godt!

SÅÅÅÅÅÅ glade var unga for å se meg……….

……..at de snudde ryggen til………..

……..og JUBLET!!