Kakefest med bismak….

 

For en stund siden skrev jeg om anstendighet……. En tur til Oslo…i all anstendighet… 

Jeg skrev blant annet om det å fråtse……..

En gang, for noen år tilbake, var jeg på besøk i en skoleklasse….Jeg var bare der for å observere – ikke for å undervise.

Akkurat denne dagen var litt spesiell….. De søte små hadde utmerket seg i forbindelse med en innsamlingsaksjon. Derfor skulle de få en påskjønnelse i form av en aldri så liten kakefest. Et par av foreldrene hadde bakt lekre kaker for anledningen.

Jeg fikk jobben med å hjelpe til med serveringen sammen med læreren og en assistent.

Da “partyet” skulle begynne, ble det ståk og tjohei! Flere av de ungene som fikk kake først langet innpå, og de hadde derfor nesten rukket å spise opp kakestykket sitt før alle elevene hadde fått kake på asjetten sin.

Så ropte og skrek de og maste om “mer”….. 

……….og framsto som ganske så egoistiske og ufordragelige….

……..mens læreren og assistenten sprang rundt og delte ut kakestykker i hytt og pine….

Jeg ble, etterhvert, ganske passiv og avventende…..

….dessuten litt forskrekket over at ungene fikk lov til å holde på slik uten at de voksne satte foten ned.

Da timen var slutt , sa læreren at de kunne gå, så skulle vi voksne rydde opp….. Ungene stormet ut døra, mens de fortsatt skrålte og skrek….. 

Kanskje ikke alle, men mange av dem….

Klasserommet var ikke noe trivelig syn. Det var fullt av smuler og søl både på pulter og gulv. På flere av asjettene lå det igjen både to og tre kakestykker der bare sjokoladekremen var skrapt av……..


Nei, du må spise opp før du får mer…… (Bilde fra Google)

 

Hva kunne de voksne ha gjort annerledes?

En rask gjennomgang av normal folkeskikk, FØR serveringen begynte, hadde nok vært på sin plass:

 

* Ingen begynner å spise før ALLE har fått kake på asjetten sin. (Og læreren har sagt : “Vær så god!”)

* Vil du ha et stykke til, må du først spise opp det stykket du har fått.

* Alle bretter sammen papp – asjett og kopp og kaster det i søpla før de forlater klasserommet. 

 

Det er vi voksne som må innse at vi har håndtert ting på en dårlig måte når ungene oppfører seg slik som dette…. Det var ungene som framsto som ufordragelige, men det var de voksne som ikke skjøttet sin jobb som gode veiledere.

Jeg opplevde også kaotiske tilstander i klasserommet da jeg jobbet som lærer. Det skjedde helst de gangene jeg ikke hadde tenkt godt nok i gjennom organiseringen forhånd. Da er det fort gjort å komme “På hæla”! Når man har fått en viss erfaring, unngår man som regel de aller verste grøftene……. Kommer man inn som vikar, uten å kjenne elevene i det hele tatt, er sjansen større for at det blir uro. 

Hva synes du? Er det “Gammeldags og Hurpete” å forlange at unger, som har kommet opp i skolealder, venter på tur og spiser opp det de har forsynt seg med?

 

Sammarskleer! (Mor og datter er fotomodeller…… for en kvæll…..)

 

Dattera mi og je har hatt “Jentekvæll”. Vi har eti “Hemlaga fiskegrateng”…..

Og så har vi hatt  “photo-shoot”.

Toppen er i frå Lindex. (Den er ny!) Skjørtet har je snurpe’ å sydd sjøl…….. Je kjøfte stoff på Fabrikkutsalget neri Dala for et par år sea.

Sandala er i frå Nye Ulven, men døm er itte helt nye for det…..

 

Je har vøri inne på bloggen hennes Annebe og lært meg å possere. Je øvde meg framma spelen før je stelte meg tel som modell!

Je er itte så dreven da….men det vart itte fullgæli’ syns je!

Je er itte helt HER ennå…….. Shorts og frynser !  A’  Annebe er ei flott dame, både uttapå og inni! 😀

 

 

Her er Ellen-snuppa mi…….. 

Kjolen og jakka vart kjøft på Hennes & Maurits en gong for lenge sea. Økkologisk bomullsstrømpebukse i frå Lindex!

 

Benføringa er kanskje itte helt ætter boka………

 ………..men det er fell lov å laga sin egen vri?

“Hemlaga fiskegrateng!”

 

Dattera mi har kommet hjem på ferie. I dag skulle hun og jeg være her alene, så da fikk hun velge meny.

Det ble “Hemlaga fiskegrateng”.

 

Fiskegrateng (Nok til 4-5 personer)

600 gram sei- eller torskefilet

1 purre

75 gram meierismør

100 gram hvetemjøl eller speltmjøl

4 dl helmjølk

5 egg

salt (jeg bruker maldonsalt eller økologisk havsalt)

kvernet pepper

revet muskat

 

1. Fordel fiskefileten i en smurt, ildfast form. Strø over skåret purre og litt salt og pepper.

2. Smelt smøret i en kjele. Tilsett mjølet.

3. Spe med varm mjølk til det blir en tjukk fløyelsgrøt.

4. Skill eggene. Ha plommene i grøten (litt avkjølt)

5. Ha i litt salt, pepper og revet muskat. 

6. Pisk eggehvitene og skjær dem forsiktig inn i røra.

7. Hell blandinga over fisken, og dryss strøkavring på toppen. (Deilig skorpe!)

 

Stek i 30-40 min ved 180 grader.

Server f. eks med kokt potet, revet gulrot og smeltet smør.

 

Dette er rimelig mat. Jeg kjøper “First Price” seifilet. Den koster ca 15 kr for 625 gram. De har den på Spar og Kiwi. Den egner seg utmerket til dette formålet!

Totalt sett blir dette middag til godt under 100-lappen, og rikelig til 4-5 personer.


Je skyndte meg å ta bilde tå’n før’n kollapse’…….

 

Gøtt vart det!

 

Oooooops, I did it again!

 

Jeg har nettopp fått oppklart en misforståelse….

Frodith (som sendte meg denne premien) har kommet på banen……….

Hun har (meget diskret) gjort meg oppmerksom på at dette er en ansiktsmaske…..

…ikke en sjokoladedrikk med appelsinsmak, slik jeg trodde……

Så hvis det er noen andre av dere premievinnere som har planlagt å kose seg med tropisk fruktdrikk eller sjokoladedrikk med appelsinsmak….

……..IKKE gjør det!

 

KUN TIL UTVORTES BRUK!!!!!

Je har å fått premie tå a’ Frodith!

 

Je fekk premie….

…med sjokolade – å appelsinsmak….

I og me’ at je er over gjennomsnitte’ gla’ ti farver….

….så  pynte’ je litt på’n!

SLIK:

Da vart’n sjånes ekstra go’ ut, syns je!

 

En fantastisk kroppsbeherskelse!

 

Jeg jobbet fredag kveld, lørdag kveld og søndag morgen. Derfor ble det ikke så mye “uteliv”i helga….

Da jeg våknet litt før klokka åtte i dag, øsregnet det. Klesvaska hang slapt på snora. Verandaputene hadde jeg glemt å legge i kassa, så noen av dem var våte…

De resterende stueplantene mine så miserable ut etter kattens herjinger…….

Som dere skjønner :

Det var en TØFF start på dagen!

I tillegg var jeg trøtt, daff og værsjuk!

Hva finner man på da??

Jo, jeg satt barbeint i stresslessen og ventet på at “måråskaffen” skulle bli ferdig……..

…..det var DA det slo ned som lyn fra klar himmel :

Jeg kan jo gjøre kunster! 

Det må vises fram!

Sånn ser føttene mine ut til vanlig :

……..men se HER da!!!!


Har dere sett MAKEN til kroppsbeherskelse???? Sjekk DET vingespennet, da!

 

Kom igjen folkens  – vis hva dere er gode for! Det behøver jo ikke være spriking med tærne…..

Kanskje dere har en egen spesialitet?

Kan dere strekke tunga opp til nesetippen?

Skjele med bare ett øye av gangen?

Klø dere på haka med stortåa??

 

Karidansen venter i spenning…….

Litt mer om bokstavdiagnoser… (Jeg har TMPR!)

 

Jeg har allerede avslørt at jeg har DL. (Dyskalkuli Light).

I tillegg har jeg TMPR. Og her er det ikke snakk om noen Light-versjon……!

TMPR betyr nemlig : Total Mangel På Retningssans.

Jeg har visst om det siden jeg var lita, i den forstand at jeg alltid har hatt  lett for å rote meg bort…

Da jeg gikk på lærerskolen, var jeg i England i to uker. Jeg bodde privat helt i utkanten av London. En dag skulle jeg møte noen av mine medstudenter nede i London sentrum.

Jeg hadde fått vite at jeg skulle ta en buss som det sto tallet 83 på.

Så det gjorde jeg…….

Etter en stund begynte jeg å lure litt…… for det ble så veldig landlige omgivelser utenfor bussvinduet. For sikkerhets skyld spurte jeg derfor bussjåføren om vi ikke snart var i London…..

Da så han rart på meg….

Så forklarte han meg at London sentrum lå i motsatt retning. Vi var altså på vei BORT fra London…..

Så raskt har jeg aldri kommet meg av en buss før. Dette var før mobilens tid, og nå var jeg ganske fortvilet fordi jeg visste at det sto et par andre studenter og ventet på meg Langtvekkistan....

Da jeg omsider fikk snublet meg av den riktige bussen nede i sentrum av London, kom den ene medstudenten springende mot meg og ga meg en KNUSEKLEM!!! :

– Å, Kari – æ e så gla’ førr å sjå dæ!!!!!

Gleden var veldig gjensidig!!

Dette bildet er fra Englandsturen. Vi besøkte en skole der det bare var indiske elever. Alle snakket godt engelsk og det var skikkelig disiplin og struktur der. Elevene kalte oss “Miss”.

Her har Karidansen forvillet seg ut i skolegården!

 

– Kari, det hadde vært så mye enklere om du kunne si høyre eller venstre, i stedet for å peke og rope “DIT”.

Jeg var passasjer og veiviser, og karen som satt bak rattet klarte ikke å skjule irritasjonen i stemmen.

Ja, så skulle jeg prøve det da…men det ble BARE tull.

Når man har TMPR så er man ikke så glad i høyre og venstre. I alle fall ikke i store doser. Jeg liker bedre oppover og nedover. Det er mere billedlig.


Litt sånn er det å ha TMPR…. Det STÅR ikke noe på skiltene…og da gir det ingen mening.

Når jeg kjører tog, og “stemmen” sier – “Avstigning på venstre side…” da må jeg TENKE. Hvis jeg sitter med ryggen mot kjøreretningen må jeg tenke i to trinn.

Det kan bli litt voldsomt…..men det går bra. Jeg kommer meg alltid av toget… Hvis jeg ikke er kjent går jeg bare til samme side som de andre.

Jeg har blitt mer ydmyk med årene…….

Før kunne jeg tro at alle andre gikk til feil side, for jeg var SÅ sikker på at jeg gikk riktig…….helt til toget stoppet.

TMPR’en får ikke lov til å bestemme i mitt liv lenger. Før var det mye jeg unngikk på grunn av det. For eksempel å reise alene.

Da jeg var i Hellas med noen venninner for et par år siden, fant jeg ut hvordan jeg skulle komme meg tilbake til hotellet på egenhånd. Hvis jeg ikke klarte det på annet vis, gikk jeg til supermarkedet. Derfra var det plankekjøring. Det var en gedigen omvei, hvis jeg kom fra stranda, men det fikk ikke hjelpe…..

……så lenge jeg var sjølhjulpen.

Å være sjølhjulpen er ensbetydende med FRIHET. Å være avhengig av andre er kjedelig…både for “Den avhengige” og dem man må henge seg på….

Jeg har ikke helt funnet retningen i livet heller….

Jeg vimser litt hit og dit….

…….fortsatt…

 

 

 

 

 

 

Frykt for feriefyll…..og alkoholvaner generelt……

 

Jeg leste nettopp en artikkel om barns frykt for fyll. Alarmtelefonen for barn og unge mottar ca 10.000 telefonhenvendelser fra barn som er redde fordi mor og far fester og tar seg en dram (for mye).

Jeg opplevde aldri å se mine foreldre beruset. Jeg visste imidlertid om andre som hadde foreldre som drakk mer enn det som sunt var.

Da jeg var lita, syntes det var fryktelig skummelt å se fulle folk.

Hvis mor eller far en sjelden gang tok seg en liten “Pjolter” når de hadde besøk på en lørdagskveld, var Karidansen på vakt :

– Er døkk fulle nå? 

Mor og far forsikret meg om det ikke var tilfelle! Og det var det heller aldri…noen gang. De var rimelig måteholdne.

Min eks og jeg har også vært svært forsiktige med å nye alkohol i ungas nærvær.

Det har de gitt uttrykk for at de har satt pris på.

Unger skal ikke være vitne til at foreldrene mister kontrollen og omskapes til uansvarlige “Tullebukker”.

Jeg har vært ganske restriktiv når det gjelder ungas tilgang på alkohol også. Jeg har aldri “sendt med” dem alkohol når de har dratt på fest, og jeg har aldri kjøpt alkohol til dem før de har vært gamle nok.

Jeg har sagt at jeg ikke har mulighet til å kontrollere dem, men ved å la dem “Nyte medbragt” hjemmefra, viser man at man godtar at de drikker.

Det er en grunn til at det er 18 – årsgrense for å kunne kjøpe alkoholholdige drikker.

 

Ingen barn burde oppleve å se sine foreldre synlig beruset!!

Som voksne må vi være gode rollemodeller i så måte.

Det er ikke kult å være “dritings”……..

….og særlig ikke i nærheten av egne eller andres unger!

 

“Hvis jeg er i form…..” – og Katastrofetenkning på høyt nivå!

 

Jeg sa ofte det en periode……

Hvis jeg sa ja til noe, så tok jeg alltid forbehold og hengte på et “Hvis jeg er i form…” For jeg følte meg stort sett i elendig form på den tida……

En gang jeg hadde svart på en sms på denne måten fikk jeg til svar :

“Vi skal! Vi er alltid i form!”

Det kan godt hende det var en irritert undertone i denne meldinga….eller humoristisk! Det er uvesentlig. I alle fall fikk det meg til å tenke.

Hvor ofte sa jeg egentlig  : “Hvis jeg er i form…” ?

Jeg sa det i alle fall ofte nok til at det ble lagt merke til!

Det er jo en selvfølge at hvis man er i kjempedårlig form, så må man takke nei til både det ene og det andre……

Noen ganger kan kanskje frykten for den dårlige formen være med på å fremkalle den?

 

Når jeg er engstelig for noe eller gruer meg til noe, så merkes det fort på magen… Slik har det vært så lenge jeg kan huske.

Jeg har hatt eksamensnerver så det holder. Da jeg skulle ha skriftlig eksamen i musikk på lærerskolen, våknet jeg om morgenen med en mage som var fullstendig vrang.

Jeg løp på do flere ganger før jeg kom meg av garde. Da jeg var fremme på lærerskolen, bar det rett på do igjen. 

Den første delen av eksamen var en lytteoppgave. Midt i oppgaven måtte Karidansen på do…enda en gang!!

Eksamen måtte stoppes, og alle de andre studentene måtte vente til Karidansen var tilbake…… Jeg syntes det var forferdelig pinlig og leit!!

Resten av dagen gikk det greit, for da var det ikke noe som måtte avbrytes fordi jeg sprang på dør. Magen roet seg forresten også da den skjønte at “faren” var over for denne gang.

Det hører med til historien at jeg besto eksamen med god margin…..så frykten for katastrofe i form av stryk ble langt fra noen realitet.

Jeg har opplevd å stryke på en eksamen, men det var faktisk ingen katastrofe……..det heller!

Livet gikk videre!

Dette bildet har ingen ting med eksamensnerver å gjøre, men det er tatt mens jeg gikk på lærerskolen – nærmere bestemt sommeren 1984. Frøkna på bildet er ett av mine tantebarn. Hun har nå passert tredve og er mor til mine to eldste grandtantebarn….Tida flyr……

I mai var jeg en tur i Oslo. Jeg skulle på noe til et bestemt klokkeslett. På forhånd gikk jeg på restaurant og kjøpte meg lunsj. Rett etter at jeg hadde spist, fikk jeg plutselig skikkelig vondt i magen. Da dukket gamle minner opp fra “arkivet” mitt!.

Og så begynte jeg å tenke……… KATASTROFE :

– HJELP, jeg kan ikke dra dit. Jeg må bare komme meg hjem! Tenk om jeg bare må fly på do, eller legge meg rett ut på gulvet!

Jeg veide for og i mot. Rett til togstasjonen….eller gå – og ta sjansen på at det gikk greit?

Valget falt på det siste. Jeg hadde jo betalt togbillett, og hadde dessuten veldig LYST til å dra dit jeg hadde tenkt meg.

Hva var det verste som kunne skjedd i denne situasjonen? Jo…….. at jeg hadde måttet springe på do og/eller blitt liggende på gulvet med mageknip!

Hadde det vært en KATASTROFE????

Sammenlignet med mye annet : NEI!!!

Så jeg dro….og møtte frykten min…

 

……og brøt et mønster!

(Og det gikk heeeeeelt fint!)

 

Skal, skal ikke……?

 

(Bilde fra google)

 

Je vil bli ti’in på me’ silkehansker……

 

Je vil bli ti’in på me’ silkehansker….

Je vil bli strøkin me’ håra…..

Ingen skar si i mot meg hell væra uenige me’ meg!

Alle skar væra snille og greie….mot meg

Ellers blir je redd førr væla…….

…….og trekk meg inn i hula mi…..

INGEN skar sætta spørsmålstegn ve’ NOE tå det je sier og gjør….

 

Døkk skjønner fell det….?

Det er SLIK je vil ha det!

 

Hell….VIL je egentli’ det?

Bli en stagnert sjel som itte vil ta i mot NOEN innspell i frå andre??

Ei som har nok me’ seg og sitt……

….for det at a’ er så livandes redd for å bli TRÅKÅ PÅ!

 

Je synes at je har vørti det så mange gonger je……

Døkk skjønner fell det….a’ ve??

 

Skar je fortsætta å surre meg inn i min egen silkekokong…..

……der inga anna menneskje får innpass?

 

Det blir trångt og kjett inni der i lengden …trur je…..

Je vil laga et vindu i kokongen…..så je kan sjå på væla som pulserer uttafor……

Je vil laga ei dør og….

Og så kan je vælja om je vil ta meg en tur ut….

…hell om je vil slæppe noen inn…..

 

Å trur døkk om det??

 

 

Jeg leste et innlegg på Facebook i dag , som jeg kjente meg en del igjen i. Det handlet om frykt for verden. Å bli skremt, skuffet og redd for å slippe andre inn på seg….

Så da ble jeg inspirert……

Av og til er det godt å trekke seg unna…være alene….for en kortere eller lengre periode.

På lengre sikt tror jeg imidlertid at det kan føre til en en stusselig tilværelse.

Vi mennesker trenger noen å kaste ball med, le sammen med, gråte sammen med…..og leke sammen med.

 

Jeg traff en god venninne i forrige uke. I dag traff jeg en annen god venninne……….

….og jeg kjenner at  tilværelsen hadde vært så uendelig mye fattigere uten disse,…….sjøl om vi ikke treffes så ofte. Det er vissheten om MULIGHETEN til samvær og samtale som er viktig.

Så har jeg unga, som jeg er så glad i og stolt av……… sjøl om vi ikke henger oppå hverandre støtt og stadig…..

Og så har jeg dere bloggvennene.

Dere har begynt å bety ganske mye for meg, bare så dere vet det!

Det er koselig å titte innom her og se hva dere har funnet på!

Kanskje treffer jeg noen av dere etter hvert!

Det håper jeg virkelig!