Jeg har allerede avslørt at jeg har DL. (Dyskalkuli Light).
I tillegg har jeg TMPR. Og her er det ikke snakk om noen Light-versjon……!
TMPR betyr nemlig : Total Mangel På Retningssans.
Jeg har visst om det siden jeg var lita, i den forstand at jeg alltid har hatt lett for å rote meg bort…
Da jeg gikk på lærerskolen, var jeg i England i to uker. Jeg bodde privat helt i utkanten av London. En dag skulle jeg møte noen av mine medstudenter nede i London sentrum.
Jeg hadde fått vite at jeg skulle ta en buss som det sto tallet 83 på.
Så det gjorde jeg…….
Etter en stund begynte jeg å lure litt…… for det ble så veldig landlige omgivelser utenfor bussvinduet. For sikkerhets skyld spurte jeg derfor bussjåføren om vi ikke snart var i London…..
Da så han rart på meg….
Så forklarte han meg at London sentrum lå i motsatt retning. Vi var altså på vei BORT fra London…..
Så raskt har jeg aldri kommet meg av en buss før. Dette var før mobilens tid, og nå var jeg ganske fortvilet fordi jeg visste at det sto et par andre studenter og ventet på meg Langtvekkistan....
Da jeg omsider fikk snublet meg av den riktige bussen nede i sentrum av London, kom den ene medstudenten springende mot meg og ga meg en KNUSEKLEM!!! :
– Å, Kari – æ e så gla’ førr å sjå dæ!!!!!
Gleden var veldig gjensidig!!
Dette bildet er fra Englandsturen. Vi besøkte en skole der det bare var indiske elever. Alle snakket godt engelsk og det var skikkelig disiplin og struktur der. Elevene kalte oss “Miss”.
Her har Karidansen forvillet seg ut i skolegården!
– Kari, det hadde vært så mye enklere om du kunne si høyre eller venstre, i stedet for å peke og rope “DIT”.
Jeg var passasjer og veiviser, og karen som satt bak rattet klarte ikke å skjule irritasjonen i stemmen.
Ja, så skulle jeg prøve det da…men det ble BARE tull.
Når man har TMPR så er man ikke så glad i høyre og venstre. I alle fall ikke i store doser. Jeg liker bedre oppover og nedover. Det er mere billedlig.
Litt sånn er det å ha TMPR…. Det STÅR ikke noe på skiltene…og da gir det ingen mening.
Når jeg kjører tog, og “stemmen” sier – “Avstigning på venstre side…” da må jeg TENKE. Hvis jeg sitter med ryggen mot kjøreretningen må jeg tenke i to trinn.
Det kan bli litt voldsomt…..men det går bra. Jeg kommer meg alltid av toget… Hvis jeg ikke er kjent går jeg bare til samme side som de andre.
Jeg har blitt mer ydmyk med årene…….
Før kunne jeg tro at alle andre gikk til feil side, for jeg var SÅ sikker på at jeg gikk riktig…….helt til toget stoppet.
TMPR’en får ikke lov til å bestemme i mitt liv lenger. Før var det mye jeg unngikk på grunn av det. For eksempel å reise alene.
Da jeg var i Hellas med noen venninner for et par år siden, fant jeg ut hvordan jeg skulle komme meg tilbake til hotellet på egenhånd. Hvis jeg ikke klarte det på annet vis, gikk jeg til supermarkedet. Derfra var det plankekjøring. Det var en gedigen omvei, hvis jeg kom fra stranda, men det fikk ikke hjelpe…..
……så lenge jeg var sjølhjulpen.
Å være sjølhjulpen er ensbetydende med FRIHET. Å være avhengig av andre er kjedelig…både for “Den avhengige” og dem man må henge seg på….
Jeg har ikke helt funnet retningen i livet heller….
Jeg vimser litt hit og dit….
…….fortsatt…
Hihi 🙂 herlig! TMPR har jeg ikke, men har andre bokstavkombinasjoner – f.eks….
EKL – ekstra kort lunte – om noen bryr seg for mye…. fikk jeg lide for idag….
EMS – engstelig mamma syndrom – både for BI-studenten på snart 21, og for “lille” Karo på snart 18…… går aldri over?????
Sikkert møe annet også…. 😉
Margrethe: Ha-ha, ja det er mange fantastiske diagnoser en kan sette på seg sjøl! 😉
TMPR har jeg også. Ikke noe kjekt i det hele tatt. Så jeg må virkelig si at jeg ELSKER GPS-funksjonen på mobiltelefonen,google sin altså.Den har gjort livet mitt mye lettere skal jeg si deg.
Men det er jo ikke over alt man kan bruke den funksjonen. For eksempel når jeg er og går tur i ukjent terreng, så er det å gå på lykke og fromme. Da får man bare håpe at alt ender bra.
Jeg har selv et veldig godt eksempel på min TMPR: For noen år siden skulle jeg og venninne bestige en topp ikke langt herfra. Men ingen av oss hadde gått dit noen gang. Vi tok utgangspunkt i en turbok, som forklarte veien. Og det skulle ikke ta mer enn en liten time. Vel…Vi slet i all slags terreng i 3 timer, før vi endelig fant veien til toppen. Det var en flott tur, og vi må jo bare le av det. Vi opplevde lignende da vi var i Brussel på langweekend. Vi er jo så sta, skal ikke ta taxi, det er jo så kort vei fra stasjonen til hotellet…. Ehm….Veien hadde nok vært kort, om vi hadde valgt den riktige veien 😛 Men det gjorde vi jo ikke. Så det ble ganske sent innen vi nådde hotellet 😛
Føler med deg her altså…vet på en prikk hva slags utfordringer du står overfor 😉
Er ikke noe særlig på retninger jeg heller. MEN jeg er veldig visuelt anlagt, så jeg merker meg visuelt ting i omgivelsene, det skiltet med det grønne på, den rare statuen, bilde på vegger der osv… Og da går det like greit 🙂
Eva: Vi må bare le av det! Det har vært mange komiske episoder for min del også. Det er viktig at vi ikke lar det begrense oss. Jeg lot det av og til gjøre det før. Nå er jeg mer løsningsorientert i forhold til det og kaster meg av garde. Det er viktig å beregne ekstra tid hvis jeg skal til et nytt sted. Tidsnød forsterker det veldig! 🙂
frodith: Ja, jeg benytte rmeg også av det. “Til høyre ved et gult hus”, funker f. eks mye bedre enn bare ” til høyre”. God natt! 🙂
Ja, det stemmer det. Jeg har fått en del ros for akkurat det, at selv om jeg ikke eier stedsans, så nøler jeg aldri med å kaste meg uti å reise både hit og dit. Betegnelsen “tøff” henger tungt på meg her altså 🙂 Og det er ikke jeg som har gitt meg selv den betegnelsen.
Jeg har jo planer om en sydentur forhåpentlig, kanskje litt utpå høsten, når skolene har begynt igjen. Og det blir jo i såfall alene, siden ingen har anledning å være med. Og jeg kjenner litt på den. Da må jeg virkelig få til alt selv. Men så har jeg tenkt, at jeg har jo reist med ungene alene, og med mammaen min alene, og har måttet klare ALT selv, inkl. å ta vare på dem. Så jo, det skal nok gå bra å reise til Syden alene. Men hadde jo vært hyggelig med litt selskap da. Så der får jeg nok bryne meg litt, med å kjenne på det å være alene. Om det passer meg eller ikke, vet jeg ikke enda. Men det får gå som det går. Om jeg ikke er heldig da, at noen dukker opp, som kunne tenke seg å reise med meg….
Jeg har forresten reist til Tyskland alene en gang. Og faktisk også til Nederland, og da var jeg ikke mer enn 14 år gammel. Det var jo et arrangert opplegg, men jeg var jo alene på reisen, til jeg kom frem.
Så joda…man kan hvis man vil 🙂 Og man blir jo bare tøffere når man må utfordre seg sånn….
Eva: Ja, jeg har også tenkt å utfordre meg sjøl på å dra alene til Syden…. jeg synes det er godt å ha mye frihet, kanskje helst BO alene…men samtidig er det koselig hvis man kjenner noen som skal, slik at man ikke er HELT alene.:) Ellers er man jo ikke mutters alene på pakketurer, for da kan man jo kontakte reiselederen hvis det er noe. Jeg vet ikke når det blir for mitt vedkommende. Få se hva økonomien godtar til høsten. God natt! 🙂
Ja, charter er jo trygt, sånn sett 🙂 Og hvile, det skal bli godt. Bort fra alt ansvar og forpliktelser, en stakket stund 🙂
God natt til deg også…Sove godt 🙂
Jeg vet nøyaktig hva TMPR er, :), og tenker det er et “kvinnesyndrom”. (Hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg om det :)) .Men i min kjernefamilie er det meg og yngste sønn som lider av det….
Jeg er veldig glad i skilt. I morgen skal jeg treffe min mor et sted jeg ikke helt vet hvor er , så takk høye makter for mobiltelefon og google 🙂
Skjønnt bilde forresten..
Eva: Ja, godt å komme i nye omgivelser i blant. Som regel også godt å komme hjem igjen! 🙂
maiken: Takk! Ja, tror bestemt at TMPR er mest utbredt blant kvinner! 🙂 Ja, mobiltelefonen er gull verdt når man er ute på ville veier. Ellers synes jeg at mobilbruken generelt har tatt overhånd blant folk flest. Snart går det ikke an å føre en samtale uten å bli avbrutt av at det piper og ringer. Sjøl setter jeg den ofte på lydløs, og så kan jeg heller sjekke den innimellom. 🙂