Jeg var en av dem som var ganske treg med å starte opp med Snap-chat.
Det handlet nok en del om motstand i forhold til det å lære seg “Enda ei teknisk nyvinning”.
Jeg strevde litt med å lage meg en profil, og turte knapt å sende noe i starten.
Det var hovedsakelig slik at jeg bare svarte på det som andre sendte til meg.
Så ble jeg litt bitt av basillen.
Det var festlig å sende rare fjes, og være litt oppfinnsom med bilder og bitmoi’er.
En periode syntes jeg dette var ganske så festlig…
Jeg sendte og mottok en del meldinger hver dag…
Men…så er det litt slik som med unger og nye leketøy:
En går lei etter hvert…
Så må en legge det vekk, og kanskje ta det igjen…
…og bruke det litt mer bevisst?
For min del ble det slik at jeg fant ut at all tida og energien jeg investerte i “snæppinga”, ikke sto i forhold til hva det faktisk ga meg.
Det ble nokså overfladisk…
Enda en tidstyv og ei tidtrøyte – litt på samme måte som “bevisstløs scrolling”.
Jeg har vært glad i å meddele meg skriftlig.
Det har ofte resultert i heftig kommunikasjon på sms og Messenger.
Kanskje særlig når jeg har involvert meg med menn…
…og har vært yr og forelsket.
Sånn vil jeg ikke bruke disse “tekste-kanalene” mer.
Messenger skal jeg hovedsakelig benytte til å sende små hilsener eller beskjeder.
I gamle dager (for eksempel i min barndom 😉 ) skrev folk brev til hverandre.
De måtte kanskje vente i flere dager og uker før de fikk svar.
Så var det en slags sjarm i det også…
…å gå i postkassa og finne et livstegn…
…i form av et etterlengtet brev?
Jeg har nesten aldri fått kjærlighetsbrev.
Det eneste unntaket var i forbindelse med en kort romanse da jeg var 17.
I dag er det vel e-posten som kommer nærmest brevskrivinga.
Jeg synes det er bedre å skrive en epost enn Messenger-melding dersom jeg har noe på hjertet.
Da har jeg lett for å skrive langt!
Det har også hendt at jeg har skrevet epost til noen uten å sende den.
I slike sammenhenger har jeg brukt skrivinga som en bearbeiding for å sortere tanker og følelser.
Uansett så er det viktig å finne en balanse i det å kommunisere via alle disse arenaene vi har fått tilgang til med smart-telefonen.
I videoen under reflekterer jeg litt rundt dette temaet:
Har flere ganger lastet ned appen, men har enda ikke klart å oppdrive det nødvendige engasjement og interesse for å gjøre noen Snap-bruker ut av meg. Har vel et samlet antall utsendelser som ligger godt innenfor det en kan telle på en hånd (hehe)
Du var nå skikkelig søt i kaninutgave, da! 🙂
Takk! jeg har få snap-venner og har ikke noe stort behov for å utvide. Jeg må begrense tida jeg bruker på sosiale medier. Titter litt på facebook , men deler knapt noe sjøl mer. Ellers er det bloggen som er min arena. Det gir meg noe å skrive og lese. Jeg kommenterer ikke så mye, bare litt i ny og ne.
Jeg har SNAP men bruker den sjeldnere og sjeldnere…………. BLir litt lei alt dette med apper og slikt. Og får mindre og mindre behov for å fortelle HVA jeg gjør til en hver tid 🙂
Jeg er veldig glad i instagram – og holder meg der og på blogg 😀
herlig snappe-bilde av deg – og ja – man kan lage morsomme bilder der med filter – og DET er jo morsomt av og til 😀
klem
Ja, det blir noe “tomt” over det etter hvert. Koselig og morsomt en gang i blant, men ikke noe jeg har behov for å sende og motta hver dag. 🙂
Jeg har aldri hatt Snap chatt..og kommer nok ikke til å ha det heller.. Jeg deler jo såpass mye bilder på Instagram og blogg at jeg syns det holder.. Som barn/ungdomm hadde jeg en haug av brevvenner ..elska å gå i postkassa.. og det var jo ofte fler brev til meg hver dag.. var hyggelig da.. Fint å høre på videoen din også du formidler jo så godt, både skriftlig og muntlig.. <3<3
Tusen takk. Ja, det viktig å sortere litt. Om en skal bruke alt som finnes av sosiale medier nesten daglig, så blir det ikke mye tid til annet. Jeg jobber full stilling en periode nå, og da må jeg prioritere annerledes. 💜
Mye sannhet i det der! Jeg var jo så glad i brev jeg… hadde ørten brevvenner….. og jeg er vel en av de få som fortsatt sender 30 julekort i posten hvert år….! Bruker snap – spesielt med datter og svigerdatter…… ellers blir det vanlig sms eller messenger og mail til noen! Liker godt å prate også jeg da – ringer gjerne! Klem <3
Ja, koselig å prate litt, men jammen ringer jeg mye mindre enn før også. Har nesten blitt en eremitt som trives veldig godt med å være mye for meg sjøl. Nå jobber jeg ganske mye for tida. Hadde jeg blitt permittert igjen, hadde jeg nok følt meg ganske isolert. Jeg hadde også noen brevvenner da jeg gikk på barneskolen. 🙂