Jeg har vært nærmest “ekspert” på det området.

 

Innimellom har jeg laget meg noen “bekymrings-rekker”…

…som har vært hinsides det meste.

 

En katastrofetenker av de store…

…men definitivt ikke noen “Stor tenker!”

(Er ikke smart nok!)

 

Nylig leste jeg et innlegg skrevet av en kvinnelig student. (Jeg aner ikke hvem hun er.)

Hun bekymret seg for å bli smittet av Korona i forbindelse med eksamen.

 

Det var dette med å måtte ta offentlig transport til og fra eksamenslokalet…

Eller bli smittet under eksamen…

Eller …

…havne i karantene, slik at hun ikke fikk reist hjem til jul.

Og…i så fall – hvordan skulle hun få handlet mat om hun ble sittende alene i karantene på hybelen i jula?

 

Hun fikk mange støtteerklæringer.

Skolen burde arrangere hjemmeeksamener, slik at studentene slapp å møte opp fysisk, det var sikkert og visst!

Dessuten var det jo helt fryktelig for en ung student å tenke på faren for bli sittende alene på en hybel i jula!

 

En eldre kvinne kommenterte på en litt annen måte…

Hun hadde feiret jul alene som 19-åring, for hun hadde ikke hatt noe annet valg den gangen.

Nå hadde hun spart penger for å ta seg råd til et hotellopphold i jula.

Det gledet hun seg veldig til.

“Jeg har det så godt, og har lite å sutre over!” skrev hun.

(Eller noe i den duren.)

 

Straks fikk hun tilsvar av en annen voksen dame.

Hun ble beskyldt for å kalle studenten for “sutrete”.

Hun måtte da forstå at det var fryktelig leit å ha sånne bekymringer når man var en ung student?

(Jeg oppfattet ikke kommentaren til den eldre kvinnen slik.

Tvert i mot opplevde jeg den som et forsøk på å oppmuntre, og tone ned katastrofetankene!)

 

Så ble det en lang dialog mellom disse to kvinnene i kommentarfeltet…

…der den eldre kvinnen (blant annet) bedyret at hun slett ikke hadde ment å beskylde noen for å være sutrete.

 

Hallo!!!

Hvorfor skal vi overdramatisere alt så veldig?

Rope høyt om “tragedie” over den minste ting?

Sjølsagt bør vi heller ikke gjøre narr, eller bagatellisere,…

…men vi trenger da vel ikke gå inn for…

…å nøre opp under hverandres katastrofetanker?

 

Hvis du ser tilbake på livet ditt når du er 80…

…og det aller mest “traumatiserende” du har opplevd…

…er at du feiret jul alene på hybelen en gang da du var ung student…

…da har livet fart ganske pent med deg!!

 

Om det nå skulle bli så galt at denne jenta havner i karantene i romjula…

…så vil det sikkert oppleves som nokså stusselig. 

(Og sjølsagt enda stusseligere om hun virkelig skulle bli sjuk!)

 

Men: Hun kan få handlet kolonialvarer på nettet og få dem bragt på døra. 

(Hun var student i en større by, og der finnes det garantert slike ordninger!)

Hun kan snakke med familien både i telefonen og på video…

Hun kan velge å gå inn for å gjøre det beste ut av det. 

 

Og i etterkant kan hun kanskje si til seg sjøl…

 

…at det faktisk ikke ble så ille som hun trodde det skulle bli?

 

I så fall har hun kanskje fått en opplevelse av…

 

…mestring?