I min higen etter en blank og fyldig hårmanke, er jeg nemlig nokså lett påvirkelig når x antall kvinner forteller om vidunderkurer som har utrettet mirakler med hårpryden…
I ettermiddag påførte jeg derfor håret et nyinnkjøpt serum. I følge produsenten skal det reparere pistrete, slitte hårtupper, og gi meg glansfullt hår på rekordtid…
Så…
…nå sitter jeg her og føler meg som en tenåring igjen…
Håret mitt ser nemlig j….fett ut!
Men EN ting stemmer i alle fall:
Det lukter veldig godt av vidunderkuren!
På sikt kan det jo hende at det skjer mirakler?
Serum, serum, SANNHETS(?)serum…?
I så fall er det ikke umulig at jeg firer på prinsippene, og skriver et innlegg merket “reklame”…
Med på laget hadde de Oslo Filharmoniske Orkester.
Det er ingen tvil om at dette er eminente og høyst begavede musikere!
(Både duoen og orkesteret)
Så er det vel humoren og “galskapen” som kanskje er Igudesman og Joo’s fremste varemerke.
Duoen har begeistret kritikere og publikum over store deler av verden.
(Men jeg må tilstå at jeg har gått glipp av akkurat det. Jeg hadde ikke hørt om dem før i går, til tross for at de har 45 millioner visninger på You Tube!)
Men…helt ærlig:
Etter min smak ble det vel mye bajaseri…
…og litt lite Beethoven.
Visst er det flott at noen går nye veier. Altså at det ikke bare blir det tradisjonelle, stive og noksåhøytidelige som vi ofte forbinder med fremføring av klassisk musikk…
Det er bare det at jeg synes musikken i seg sjøl er så vakker.
Så…
…derfor ønsket jeg etter hvert at det skulle komme noen numre der jeg bare kunne nyte å lytte til musikken, uten at det skulle være så mye “Action” (i form av briljering og “bajaseri”) nesten hele tida.
Jeg tok ingen bilder under selve konserten, men her er et lite glimt av kulissene:
Faktisk romslig sitteplass for to (som liker hverandre godt)!
Nissekusinen trivdes veldig godt i sekken.
Hun oppsøkte den flere ganger i løpet av kvelden…
…til tross for at det å komme seg ut av den, nærmest må kunne beskrives som en liten treningsøkt.
“Ikke le da!”, sa hun mens hun strevde for å komme seg i oppreist stilling…
Selvfølgelig var det ingen av oss som var så taktfulle at vi klarte å la det være.
Men…jeg tok ingen bilder av henne under “oppstigningen” …
Ikke filmet jeg heller.
Man inviterer jo ikke slekta i juleselskap for å ha noe å henge dem ut for på bloggen i etterkant!
Jeg fant imidlertid ut at jeg kunne rekonstruere det hele med meg i hovedrollen.
Nissekusinen og jeg er nesten jevngamle, og stiller vel noenlunde likt når det kommer til eleganse, spenst og smidighet…
Når en langsynt (og sneversynt) tilårskommen kvinne ikke finner brillene sine, og tror hun har stilt inn mobilkameraet på videomodus (men har stilt inn på “bilde”, blir det seende slik ut…)
Her er filmen:
“Hvordan komme seg ut av en saccosekk når du begynner å dra på åra?”
I og med at det var nyttårsaften, og jeg hadde inntatt et par glass vin, (Både for å feire nyttår og for å døyve fyrverkeri-frykten min) fant jeg ut at jeg fikk vente med å ta avgjørelsen til jeg var klinkende edru.
Man skal nemlig aldrita avgjørelser som handler om økonomi når man er på en snurr!
(Helst ingen viktige avgjørelser faktisk!)
Da jeg sto opp i dag, hadde jeg fortsattlyst til å bli planfadder.
Kort tid etter at jeg hadde fylt ut de nødvendige opplysningene, fikk jeg en velkomst-epost.
Nå er jeg spent!
Det er mulig å komme med ønsker om alder og kjønn på fadderbarnet.
Jeg har ønsket å bli planfadder for ei afrikansk jente i aldersgruppen 11-15 år.
Så…
…da får jeg bare se hva som skjer.
Den månedlige summen jeg skal betale er 350 kr.
I kveld har jeg avsluttet Netflix-abonnementet mitt.
Jeg vet om flere ting jeg kan stramme inn på, som merenn oppveier det månedlige beløpet jeg skal betale som planfadder.
Dette føles meningsfylt og riktig for meg.
Jeg gir svært sjelden til tiggere her i Oslo. Jeg er heller ingen flittig bidragsyter når det kommer til TV-aksjonen. Jeg har noen ganger lagt penger i gryta til Frelsesarmeen. De gjør mye bra!
En person jeg snakket med, karakteriserte for øvrig TV-aksjonen som en form for “Nasjonal-onani”.
Da mente hun ikke aksjonen/formålet i seg sjøl, men alle disse landsoversiktene der man jevnlig kan følge med på “Hvem som har vært snillest i landet her!” Jeg er tilbøyelig til å være enig i den karakteristikken.
“Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.”
Pengene går vel i en slags felles pott, men jeg liker at jeg får et konkret barn å forholde meg til.
Foran et kobbel av fotografer og journalister “sto hun til rette” foran det norske folk, ved å fortelle om en ungdomstid der grenser ble prøvd ut.
Nå har hun vært kronprinsesse i mange år, og de færreste tenker vel at denne “fortida” hennes har så stor betydning?
Hvem er det som ikke har en “fortid”, i den forstand at vi har gjort noe som vi ikke er så veldig stolte over?
Fortida preger oss alle på godt og vondt.
Det er mye som skal erfares og læres gjennom et liv. Noen av erfaringene kan være ganske smertefulle.
Det hjelper imidlertid ikke å dvele så mye ved alle “feilskjær” og alt som har vært vondt og vanskelig.
Vi trenger ikke brette ut hele livshistorien vår i tide og utide.
Samtidig nytter det ikke å fornekte det som har skjedd, verken for seg sjøl eller andre.
Jeg har ofte angret på ting jeg har sagt og gjort, men det er ganske bortkastet energi, for det finnes ingen spoleknapp eller “retusjerings-knapp” på et levd liv.
Jeg har tidligere delt ei novelle, som handler om hvordan der kan arte seg å være “Den andre kvinnen”.
Denne episoden er nokså “Tatt ut fra virkeligheten”.
Jeg er ikke stolt av dette kapitlet i livet mitt…
…men slik ble det.
Det var en del av min livsreise. Rett og slett noe jeg tydeligvis trengte å erfare.
Det er så lett å dømme andre.
Si: “Noe slikt kunne jeg aldri ha vært en del av!”
Jeg var nok en av dem som tenkte i de baner.
Så fikk jeg altså se dette nokså uverdige “opplegget” fra innsiden…
I årenes løp har jeg snakket med mange kvinner som har erfart det samme. Kvinner som jeg har oppfattet som både kloke og reale.
Langt fra som: “Den Sleipe Slangen i Paradiset”!
Jeg har nok vært “Hekta på et håp om kjærlighet” flere ganger, jeg!
Gått i baret, vært naiv og troskyldig, og sittet “på vent” på ulike måter.
Men…det har ikke gitt akkurat slike utslag, mer enn akkurat denne ene gangen.
Ingenting er “bortkastet” sjøl om det noen ganger kan føles slik.
For et drøyt år siden flyttet jeg til Oslo.
Jeg brøt over tvert, sa opp en fast stilling og dro uten å ha en ny jobb å gå til.
Jeg har aldri angret på flyttinga.
Det var godt med et miljøskifte – på flere måter.
I året som har gått, har jeg deltatt på flere kurs, og opplevd mye som jeg synes har vært morsomt og lærerikt.
Jeg har følt på stor frihet…men har hatt minimal inntekt.
I høst fikk jeg fast jobb. Det er godt.
Behovet for frihet (slippe å gå så mye etter klokka) og moro er ikke så stort lenger.
Jeg har fått metta mi når det gjelder sjølutviklingskurs – i alle fall for ei stund.
Men…jeg angrer ikke; for jeg har trengtdette året.
For første gang har jeg vært ute av arbeidslivet en periode, uten at det har vært helsemessige årsaker til det.
Jeg tok “friåret” som mange tar etter videregående da jeg var 55.
I 2020 er et større sosialt nettverk noe av det jeg ønsker meg, sjøl om jeg langt fra føler meg ensom. Jeg har både familie og noen få gode venner i Oslo. (I tillegg til venner som jeg ikke har mulighet til å treffe så ofte, men som bare er en telefonsamtale eller en nettprat unna.)
Det er enklere å få utvidet nettverket når jeg er i jobb.
Jeg gleder meg til det går mot lysere tider igjen.
Allerede nå innbiller jeg meg at jeg merker at dagene har blitt litt lengre…
I videoen snakker jeg litt om å la seg påvirke til å ville “slette” det som har vært, og å kjenne på hva som føles rett.
