“Jeg har en fortid!”

Det var en blek og litt forknytt ung kvinne som kom med denne uttalelsen, en gang for rundt 20 år siden.

Foran et kobbel av fotografer og journalister “sto hun til rette” foran det norske folk, ved å fortelle om en ungdomstid der grenser ble prøvd ut.

Nå har hun vært kronprinsesse i mange år, og de færreste tenker vel at denne “fortida” hennes har så stor betydning?

 

Hvem er det som ikke har en “fortid”, i den forstand at vi har gjort noe som vi ikke er så veldig stolte over?

 

Fortida preger oss alle på godt og vondt.

 

Det er mye som skal erfares og læres gjennom et liv. Noen av erfaringene kan være ganske smertefulle.

Det hjelper imidlertid ikke å dvele så mye ved alle “feilskjær” og alt som har vært vondt og vanskelig.

Vi trenger ikke brette ut hele livshistorien vår i tide og utide.

Samtidig nytter det ikke å fornekte det som har skjedd, verken for seg sjøl eller andre.

Jeg har ofte angret på ting jeg har sagt og gjort, men det er ganske bortkastet energi, for det finnes ingen spoleknapp eller “retusjerings-knapp” på et levd liv.

 

Jeg har tidligere delt ei novelle, som handler om hvordan der kan arte seg å være “Den andre kvinnen”. 

“Hekta på et håp om kjærlighet”.

 

Denne episoden er nokså “Tatt ut fra virkeligheten”.

Jeg er ikke stolt av dette kapitlet i livet mitt…

…men slik ble det.

Det var en del av min livsreise. Rett og slett noe jeg tydeligvis trengte å erfare.

 

Det er så lett å dømme andre.

Si: “Noe slikt kunne jeg aldri ha vært en del av!”

Jeg var nok en av dem som tenkte i de baner.

Så fikk jeg altså se dette nokså uverdige “opplegget” fra innsiden…

 

I årenes løp har jeg snakket med mange kvinner som har erfart det samme. Kvinner som jeg har oppfattet som både kloke og reale.

Langt fra som: “Den Sleipe Slangen i Paradiset”!

 

Jeg har nok vært “Hekta på et håp om kjærlighet” flere ganger, jeg!

Gått i baret, vært naiv og troskyldig, og sittet “på vent” på ulike måter.

Men…det har ikke gitt akkurat slike utslag, mer enn akkurat denne ene gangen.

 

Ingenting er “bortkastet” sjøl om det noen ganger kan føles slik.

 

For et drøyt år siden flyttet jeg til Oslo.

Jeg brøt over tvert, sa opp en fast stilling og dro uten å ha en ny jobb å gå til.

 

Jeg har aldri angret på flyttinga.

Det var godt med et miljøskifte – på flere måter.

I året som har gått, har jeg deltatt på flere kurs, og opplevd mye som jeg synes har vært morsomt og lærerikt. 

Jeg har følt på stor frihet…men har hatt minimal inntekt.

 

I høst fikk jeg fast jobb. Det er godt.

Behovet for frihet (slippe å gå så mye etter klokka) og moro er ikke så stort lenger.

Jeg har fått metta mi når det gjelder sjølutviklingskurs – i alle fall for ei stund.

Men…jeg angrer ikke; for jeg har trengt dette året.

For første gang har jeg vært ute av arbeidslivet en periode, uten at det har vært helsemessige årsaker til det.

Jeg tok “friåret” som mange tar etter videregående da jeg var 55.

 

I 2020 er et større sosialt nettverk noe av det jeg ønsker meg, sjøl om jeg langt fra føler meg ensom. Jeg har både familie og noen få gode venner i Oslo. (I tillegg til venner som jeg ikke har mulighet til å treffe så ofte, men som bare er en telefonsamtale eller en nettprat unna.)

Det er enklere å få utvidet nettverket når jeg er i jobb.

 

Jeg gleder meg til det går mot lysere tider igjen.

Allerede nå innbiller jeg meg at jeg merker at dagene har blitt litt lengre…

 

 

I videoen snakker jeg litt om å la seg påvirke til å ville “slette” det som har vært, og å kjenne på hva som føles rett.