Planfadder?

 

I går så jeg en videosnutt med en mann som fortalte at han var planfadder.

Han bor i samme del av byen som meg.

Og…

…plutselig slo det meg:

“Hvorfor ikke? Jeg kan vel også bli planfadder?”

I og med at det var nyttårsaften, og jeg hadde inntatt et par glass vin, (Både for å feire nyttår og for å døyve fyrverkeri-frykten min) fant jeg ut at jeg fikk vente med å ta avgjørelsen til jeg var klinkende edru.

Man skal nemlig aldri ta avgjørelser som handler om økonomi når man er på en snurr!

(Helst ingen viktige avgjørelser faktisk!)

 

Da jeg sto opp i dag, hadde jeg fortsatt lyst til å bli planfadder.

Kort tid etter at jeg hadde fylt ut de nødvendige opplysningene, fikk jeg en velkomst-epost.

 

Nå er jeg spent!

Det er mulig å komme med ønsker om alder og kjønn på fadderbarnet.

Jeg har ønsket å bli planfadder for ei afrikansk jente i aldersgruppen 11-15 år.

Så…

…da får jeg bare se hva som skjer.

 

Den månedlige summen jeg skal betale er 350 kr.

I kveld har jeg avsluttet Netflix-abonnementet mitt.

Jeg vet om flere ting jeg kan stramme inn på, som mer enn oppveier det månedlige beløpet jeg skal betale som planfadder. 

Dette føles meningsfylt og riktig for meg.

 

Jeg gir svært sjelden til tiggere her i Oslo. Jeg er heller ingen flittig bidragsyter når det kommer til TV-aksjonen. Jeg har noen ganger lagt penger i gryta til Frelsesarmeen. De gjør mye bra!

En person jeg snakket med, karakteriserte for øvrig TV-aksjonen som en form for “Nasjonal-onani”.

Da mente hun ikke aksjonen/formålet i seg sjøl, men alle disse landsoversiktene der man jevnlig kan følge med på “Hvem som har vært snillest i landet her!” Jeg er tilbøyelig til å være enig i den karakteristikken.

“Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.”

Pengene går vel i en slags felles pott, men jeg liker at jeg får et konkret barn å forholde meg til.

Da blir det “nærmere” på et vis.

 

 

 

 

9 kommentarer
    1. Kjempeflott 😀 Vi tok beslutninga om å bli planfadder for et års tid siden, men vi kom ikke med noe ønske. Vi angrer ikke på det da, men ble fadder for ei lita jente på 5 år fra Nicaragua 😀 Vi er jo såpass gamle, at det blir neppe den store kontakten, Men har skrevet noen brev og fått tilbake fra mora 😀 artig og godt. lykke til 😀

    2. Supert! Jeg har vært planfadder i 4-5 år! Jeg og prinsessa ønsket oss Nepal. Vi fikk først ei “lillesøster” og da hun ikke lenger trengte hjelp, har vi nå i ett års tid hatt en “lillebror”! Får stadige brev og bilder – og sender det samme tilbake! En god følelse og en mor-datter-greie for oss! Klemmer <3

    3. Har også vært planfadder noen år. Spurte hvor det var størst behov for hjelp. For meg har det gått automatikk, blir trukket en sum i måneden uten at jeg tenker over det. Har nok vært dårlig til å følge opp.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg