Da jeg kom til Oslo for ett og et halvt år siden, var jeg veldig sugen på å oppleve og utforske.

For det ene var jo byen nokså ny for meg, og jeg måtte gjøre meg kjent.

For det andre hadde jeg hatt en nokså ensformig tilværelse ute på Ilseng i to år.

(Nei, jeg snekret ikke paller på “Costa Del Ilseng”)

 

Det sosiale livet ble veldig begrenset fordi jeg jobbet nesten bare kvelder og helger.

Når folk flest hadde fri, var jeg på jobb.

 

“Nå skar je Lævva Livet” tenkte jeg da jeg kom til byen!

Og…det gjorde jeg på mange måter, sjøl om det ikke var snakk om de helt store utskeielsene.

 

Jeg, som pleide å gå på teater eller konserter sånn ca en gang i året…

…var vel på 8-10 teaterforestillinger, og ganske mange kinobesøk i løpet av høsten/vinteren/våren 2018/19.

Dessuten deltok jeg jo på en del kurshelger.

 

Det er ikke slik at jeg helt har mistet lysten til å møte opp på kulturbegivenheter.

Absolutt ikke!

Men jeg er blitt nokså selektiv.

Billettene er jo ofte ganske så dyre når det kommer til teater og konserter.

Jeg garanterer så absolutt heller ikke at jeg kan komme til å melde meg på ett eller annet helgekurs i 2020.

Men…det som tiltalte meg så veldig for ett og to år siden, gjør det ikke lenger.

Jeg har blitt lei av det jeg opplever som (i alle fall til dels) nokså overfladisk. 

Det er ikke slik at jeg sier det var bortkastet…

…for det var en del av læringa mi, og jeg trengte det da!

 

Nylig fikk jeg en bekreftelse på at jeg hadde fått metta mi av noe.

Jeg fikk nemlig et tilbud om å delta på et kurs.

Det var halv pris om jeg meldte meg på innen tre dager…

Da kjente jeg at jeg hadde takket nei om det så hadde vært…

…gratis!

 

Litt deilig faktisk!

 

Alt til sin tid.

Pendelen svinger…

Nå behøver det ikke skje så mye for min del.

Jeg har en ny jobb å forholde meg til.

Den byr på mye læring – ikke minst om meg sjøl og mine reaksjonsmønstre!

 

 

Frodithen og jeg planlegger imidlertid en overnattingstur i februar.

“Tre heile dagar til ende!”

Sjøl om vi har tilbragt en del tid sammen etter at jeg flyttet til Oslo, har vi faktisk kun vært på en overnattingstur før.

Det var i forbindelse med bloggertreffet i Fredrikstad i juni 2019.

Her er vi i trappa nedenfor hotellrommet vi bodde på…

Her er vi på ferja i Fredrikstad.

 

“Fjolleri hurra” og “Den Gode Samtalen” i skjønn forening…

…er vel en god karakteristikk på vennskapet vårt.

Vi er begge sjølstendige og “uavhengige” –  dette er langt fra noe “Klister-vennskap”.

Samtidig vet jeg at Frodithen (og noen venninner til) bare er en telefon unna…

…om den ene, eller begge, trenger noen å snakke med!

I lengden er det mer verdt enn alskens kursing og coaching. 

 

Den turen i februar gleder jeg meg skikkelig til!

Det er koselig å planlegge, og å reise til et sted jeg knapt nok har besøkt før. 

Og…det er ekstra stas fordi det er flere måneder siden sist jeg var på venninne-tur med overnatting!

 

 

 

Den tanken farer ofte gjennom hodet mitt…

…og følelsen er ikke særlig god.

Alt blir bare kaos!

Jeg har lett for å springe fra det ene til det andre.

Når dagen er over, kan jeg tenke:

“Hva har jeg egentlig utrettet i dag?

 

Alt skal ikke måles i “gjøre”!

Det er viktig å “være” også.

Like fullt er det bare enkelte oppgaver vi er nødt til å gjennomføre. Ellers kan livet fort bli nokså ulevelig. 

Dersom vi nærmest gror igjen i rot og kaos, trives de fleste av oss dårlig.

(Sjøl liker jeg godt at det er litt “løssluppent” rundt meg, men alt med måte!)

 

Det kan være mer tappende å tenke på alt det ugjorte dag etter dag, enn å faktisk få noe av det unna.

Når en oppgave er fullført, er det ofte usigelig godt å kunne krysse av for “oppdrag utført”.

Da smaker fornøyelsen (som kan være noe så enkelt som å synke ned i saccosekken foran peisen med en tekopp og ei bok) gjerne så mye bedre.

Prosjekt: “Systematisering i skap”, gir meg en følelse av å få litt mer orden i tilværelsen!

 

Bokser fra IKEA er en fin måte å oppbevare tørrvarer på. Derfor skal jeg skaffe meg flere, smått om senn!

 

Når jeg har stresset meg opp, kan jeg bli irritabel og skylde på omgivelsene.

Det gjorde jeg ofte da jeg var travel “dobbeltarbeidende” småbarnsmor og hadde huset fullt av unger, katter, (hybel)kaniner…osv…osv…

Men:

Sjøl om arbeidsoppgavene var mange, så ser jeg at stresset kom innenfra!!

Det var ikke alle andre som “gjorde” meg stresset!

 

I dag bor jeg for meg sjøl, og kan stort sett bruke fritida mi som jeg vil…

Like fullt kan jeg innimellom føle meg skikkelig stresset…

…og det er verden sin skyld! 

 

Jeg kan stresse meg opp når:

Jeg får epost fra Alltinn om at jeg må sjekke noe vedrørende skatt…

…telefonen ringer og det ser ut til å være en h…… selger…

…når jeg står i kø…

…når det er stappfullt på trikken…

…eller når jeg leser om alt som er vrangt og skakt her i verden…

 

…bare for å nevne noe…

 

Nei…

…sånn til vanlig tror jeg ikke at jeg hovedsakelig blir oppfattet som ei surmaget hurpe. 

Når jeg er normalt frisk og uthvilt, henger jeg meg nemlig ikke opp i alt mulig. (Men jeg liker aldri å få epost fra Alltinn. Jeg forventer liksom at det skal komme noe ubehagelig fra den kanten, sjøl om det er en del år siden jeg tok til tårene når jeg fikk varsel om moms og restskatt.)

 

Jeg har jo gått på rimelig mange sjølutviklingskurs.

En positiv “bivirkning” ved dette, er at jeg har blitt kjent med mange fine personligheter. Noen av dem har faktisk blitt veldig gode venner!

Marit er en av dem jeg synes det er veldig fint å snakke med, når jeg opplever at jeg har skapt “kaos i hodet”. Hun har en veldig fin ro over seg – en jordnærhet som hjelper meg til å lande. Hun er i stand til å få meg til å se en sak fra flere vinkler når jeg har kjørt meg fast i “egenprodusert drama”.

Hun er dyktig til å stille spørsmål som bidrar til at jeg klarer å resonnere meg fram en løsning når jeg har rotet det til i hodet mitt. Mer enn en gang har jeg kjent at trykket har “lettet” etter en telefonsamtale med henne.

Så har jeg også fulgt hennes utvikling, helt fra de første videoene hun delte og fram til i dag. Jeg ser en enorm vekst. Potensialet har vært der hele tida. Nå er hun godt i gang med å finne sin uttrykksform, og hun står støtt i den.

 

Denne dama er det lett å få tillit til…

 

Marit er ikke den som roper høyest. Hun kan gjerne holde seg litt i bakgrunnen og være den som organiserer i kulissene – uten store ord og fakter.

“Solid, ryddig og reflektert”, er ord jeg synes beskriver henne godt. 

Det bor også en kreativ sjel i henne. Hun lager mye lekkert med hendene sine. Dessuten er hun musikalsk. Personer som Marit kan overraske, nettopp fordi de ikke er så opptatt av å vise fram eller imponere med alt de kan og vet!

Det blir litt sånn: “Næmmen, har du gjort det også?”

 

I  videoen under snakker Marit om stress, og litt om sin vei ut av en periode der hun “touchet veggen”.

Jeg anbefaler deg å sette av 25 minutter og se/høre videoen.

Det er ikke noe “revolusjonerende nytt”, men hun er dyktig til å sette ord på det.

Stemmen hennes har en behagelig frekvens, noe som også bidrar til at det er godt å lytte til det hun sier. 

 

 

 

Vi tenker jo gjerne mat, når det er snakk om å bruke opp rester.

Det kan, for eksempel, også være å bruke opp garnrester, ved å strikke et par fargerike, morsomme sokker!

Nå kan ikke jeg kunsten å felle hæl, så for meg er ikke akkurat det aktuelt!

 

Jula kastet jeg ut for snart to uker siden. Adventsstaken får stå litt til. To av de røde julelysene brant på en veldig rar måte. De dryppet noe helt forferdelig, så de måtte jeg kaste.

De to gjenlevende har fått selskap av to andre lys som jeg hadde brent littegrann av.

Så – nå bruker jeg “rester” på denne måten:

Fargene er ikke helt “riktige” her. Julelysene er jo knall røde…

(Aluminiumsfolie under staken for sikkerhets skyld, etter fadesen med stivnet rød stearin i vinduskarmen.)

 

Jeg synes det ble et fargerikt og fint fellesskap!

Alt “må” ikke være så gjennomført stilig og symmetrisk støtt.

Det kan være vel så hjemmekoselig med Hummer & Kanari.

 

 

 

I alle fall for meg…

 

Bare bittelitt brukt…

…av Frodithen!

 

Da hun var på besøk i dag, hadde hun med to bukser.

Den ene virket så smal og trang, at jeg ble veldig skeptisk til å prøve:

“Dænna vet je itte om det er no’n vits i at je prøver.

Je syns det ser ut som a’ kjæm tel å gå oppi tissen på meg!”

 

Det er kanskje litt frekt og utakknemlig å si slikt til ei venninne…

…som kommer og tilbyr nesten ubrukte bukser?

 

Frodithen er heldigvis ikke så veldig hårsår av seg…

…så hun tok det pent!

 

Buksa ble imidlertid prøvd…

Den var så trang at jeg knapt nok fikk dratt den oppover rumpa.

Da var det liksom ikke noe poeng i å teste om jeg hadde rett i det jeg sa før jeg prøvde å dra den på…

 

Men…den andre buksa var kjempefin!

Både elastisk og behagelig!

Jeg kan sikkert bruke den som tights under en litt kort kjole også! 

 

Snerten bukse synes jeg!

 

Det er moro med noe nytt; uansett om det er litt brukt!

 

 

Frodithen er i trikketrøbbel…

Ja, nå er det ikke så veldig dramatisk da.

Sånn kan det nemlig være i Oslo en fredag ettermiddag når “alle” skal hjem fra jobb.

“Maks uflaks med baner og trikken. Beklager.Jeg startet kl 15.30, men bare rot!”

Slik lyder deler av meldinga jeg får fra henne.

Mens jeg venter på at hun skal dukke opp, finner jeg ei bok på salg!

Den vil jeg kjøpe!

 

Omsider dukker Frodithen opp.

Den som venter på noe godt…

 

Etter intens skravling (Nå er det et par uker siden sist, så vi har mye å ta igjen!) er det tid for en aldri så liten fotoseanse:

 

 

Etter litt fnis og fjas….

…skjerper vi oss…

…og gjør oss så vakre vi bare klarer!!!

 

Frodithen har med noe “rart” til meg:

 

 

Da jeg kommer hjem, havner den rett i fryseren, så den skal være litt “utilgjengelig”…

…i alle fall i kveld!

“Bare ligg der og kos deg sammen med de frosne ertene du…

…din sjokoladesnik!”

 

 

For: Gjett hvilken bok jeg kjøpte mens jeg ventet på Frodithen!

‘

 

I kveld har jeg lest det første kapitlet i boka…

 

Sitat fra en av de første sidene:

“Nå skal du slippe å tape kampen mot søtsug som plager deg. Du kan lære deg å ta kontroll over appetitten!”

 

Jeg har i hvert fall ikke lyst på Smil sjokolade. Ikke i det hele tatt!!! Jeg har bare lyst på grønn smoothie med masse spinat, nøtter og en haug med grønnsaker; det skal være sikkert!!!

 

 

 

Hvilken sinnstilstand jeg er i, kan være ganske avgjørende for hvordan jeg oppfatter de som kommer i min vei…

…og motsatt selvfølgelig!

 

I går var jeg en tur på IKEA.

Rett etter at jeg var tilbake i Oslo sentrum, og hadde kommet meg av bussen, møtte jeg på en diger, morsk mann! I alle fall var det slik jeg oppfattet ham.

Dette var det jeg fikk lyst til å si til ham få sekunder etter opptrinnet:

 

 

I videoen forteller jeg litt om “dramaet” som utspant seg mellom ham og meg:

 

 

 

 

 

Tenkj om det hadde vøri slik

at je kunne ha gått tel doktor’n

og bedt om resept på Sunn Fornuft?

 

Det sku’ ha vøri slik

at je fekk flere doser

på samma resepta

så je slapp å ringe tel legekontoret

å komma me’ samma regla…

…ommatt og ommatt…

 

Snusfornuft har je støtt 

hatt plenty tå…

uten at det har vøri tel så stor hjelp

sjøl om det kan ha virke aldri så fornufti’

 

Det er den sunne fornufta

je treng’ en dose tå i ny og ne

.

Vips!!

Ei sprøyte bak

 så er je klar i hue

og vet akkurat å je

skar si og gjøra

 

 

 

Hell…

…kanskje je tel og med

greier å hølle kjæften på meg

 

og gjøra

 

INGENTING?

 

 

 

I forrige uke var jeg på konserthuset med den yngste nissekusinen og mannen. 

Det skrev jeg om i dette innlegget:

“Mareritt i konserthuset?”

 

Rett før vi møttes, utspant det seg et aldri så lite drama:

 

Natta før hadde jeg sovet bare to-tre timer før jeg måtte stå opp kl 05.30 for å dra på jobb.

Da jeg kom hjem utpå ettermiddagen, var jeg derfor rimelig trøtt.

Jeg fant ut at det var best å blunde litt, for å være mest mulig opplagt til kveldens begivenhet.

For sikkerhets skyld satte jeg på vekkerklokka…

Men…den hadde jeg nok dreiset til…

Da jeg våknet, var det nemlig ikke mer enn tida og veien…

 

Kaldt vann i ansiktet, på med kjole og ut døra i en viss fart…

 

Det var en stund til neste buss skulle gå, så jeg sprang de 4-500 meterne til trikken.

Heldigvis kom den ganske fort etter at jeg hadde ankommet holdeplassen.

Mens jeg satt på trikken, sendte jeg ei melding til nissekusinen for å fortelle at jeg var i farta.

Jeg satt fortsatt fordypet i mobilen, da jeg oppdaget at trikken ikke fulgte den vanlige ruta!

 

Å nei!!!! Jeg hadde klart det igjen:

Satt meg på feil trikk!

(Det går tre trikker forbi den holdeplassen som er nærmest her.)

Ny melding til nissekusinen:

“Trodde jeg var på trikk nr 13. Er på trikk nr.11.

Beklager, men den stopper ikke langt unna!”

 

Så hoppet jeg av trikken på neste stopp…

…sprang så fort det var forsvarlig å springe i Oslos gater…

…og ankom konserthuset ni minutter før konserten begynte…

Da hadde ringeklokkene allerede varslet at publikum måtte innfinne seg i salen.

Av med kåpa, og full fart opp trappene sammen med nissekusinen!

 

Noen dager senere hadde jeg avtalt med mannen og den ene sønnen til nissekusinen at de skulle hjelpe meg med å hente fryseskap og sykkel.

(Som sto igjen i kjelleren i bygget der jeg bodde før jeg flyttet hit)

Vi skulle møtes utenfor den gamle leiligheten…

 

Nå følte jeg at tabbekvota var oppbrukt for min del.

Jeg var fast bestemt på at jeg skulle være ute i god tid.

De skulle i alle fall ikke behøve å vente på meg!

 

En drøy time før avtalt tid, sto jeg derfor og ventet på bussen…

Nå er ikke min retningssans av de mest velutviklede…

Heller ikke den logiske sansen…

15 minutter etter at jeg hadde satt meg på bussen, innså jeg at jeg var på vei til Galgeberg i stedet for til Majorstuen…altså i helt motsatt retning…

Er det mulig, liksom??

Jeg (til bussjåfør):“Skar du rætt telbars att, hell?” (Det er lov å håpe!)

Bussjåfør: “Nai, jai skal kjåre bossen rett til garrasj nå!”

Da google maps heller ikke fungerte, (fordi jeg plutselig ikke hadde nettforbindelse akkurat der jeg befant meg) begynte det liksom å “dra seg til”.

Er det ikke typisk, da?? 

Det verste ved hele greia var at jeg enda en gang skapte trøbbel og forsinkelser for andre!

Attpåtil for noen som brukte fritida si for å hjelpe meg!

 

Nå var det bare å bite i det sure eplet, ringe til nissemannen…

…og komme med innrømmelser:

“Je har ti’i bussen i feil rætning. Je reste tel Galgeberg!

Mann til nissekusine:

“Åååå?? Det er fort gjort. Det er jo mørkt også!”

Sånt vil jeg kalle for…

…ytterst taktfullt!

 

Noen ganger har en heldigvis også litt flaks!

Både trikker og busser bestemte seg plutselig for å være på min side…

De ankom akkurat slik at jeg rakk å nærmest hoppe fra den ene til den andre!

Bare ca fem minutter etter avtalt tid, ankom jeg åsted for operasjon “forsinket flyttesjau”.

Da var De Gode Hjelperne allerede på plass!

 

Kanskje det er fysisk aktivitet som er løsningen…?

 

Dette bildet tok jeg på busslommen “dagen derpå”.

Jeg syntes det var ganske så treffende i denne sammenhengen.

 

Det hører med til historien at mannen til nissekusinen hjalp meg med å montere ei gardinstang i samme slengen. Så fikk jeg hengt opp gardina som jeg kjøpte i Italia i oktober – 10 år etter at jeg kjøpte den samme type gardin forrige gang jeg besøkte landet!

 

Den nye gardina…

 

…og den gamle…

 

Nesten litt utrolig at jeg fant den samme typen gardin (bare med ulik lengde) ti år senere!

 

 

Den “slemmingen” kan dukke opp når et eller annet i oss blir tilstrekkelig trigget.

Det kan være når vi føler oss:

…tråkket på…

…urettferdig behandlet…

…forbigått…

…lite verdsatt…

…blir sjalu…

…eller misunnelige…

 

Jeg er ikke alltid så stolt av mine tanker…

Det er sjelden jeg slipper mine indre demoner ut i offentligheten…

…og jeg legger aldri igjen gørra mi i kommentarfelt mer.

Nå har jeg nok aldri vært noe typisk “nettroll”. 

Men:

Om jeg skulle ha gått gjennom alt jeg har lagt igjen på nettet i de ca 10 årene jeg har vært på sosiale medier, så hadde jeg nok sikkert fjernet noe av det.

 

Enkelte ganger tenker jeg:

Går det virkelig an å være så umoden, og tenke så tullete tanker som jeg av og til gjør?

 

En gang, for noen år siden fikk jeg se et bilde på nettet.

Bildet var av en kvinne som jeg en gang måtte forholde meg til.

Den “relasjonen” var av en slik art, at jeg følte at jeg trakk det korteste strået i de aller fleste sammenhenger. Det var ikke en venninne. Hun var en person som “fulgte med på lasset” i en sammenheng. Spesielt trivelig var det ikke, og jeg ønsket henne dit pepper’n grodde mer enn en gang.

 

Så var det dette bildet jeg så på nettet da…

Jeg registrerte nemlig at denne kvinnen, som en gang var så slank og nett, hadde lagt seg ganske mye ut, og hadde fått noen solide valker.

Nå kommer det flaueste:

Da jeg så bildet av henne, kjente jeg at jeg rett og slett…

…frydet meg!!

Og ikke nok med det…

Mens jeg satt der foran pc’en, tok jeg meg nemlig i å geipe til bildet.

Jeg begynte til og med å synge:

“Nei, så tjukk du har blitt, nå får du pinadø slanke deg gitt!”

 

Hvor dypt går det egentlig an å synke, liksom?

Tydeligvis ganske dypt…

Trøsten er at hun ikke merket noe til det…

Jeg søkte jo ikke akkurat opp telefonnummeret hennes for å ringe henne og fremføre strofen!

Ikke skrev jeg noen ekle kommentar under bildet heller…

Jeg bare satt der, hjemme i min egen stue, og oppførte meg vemmelig…

…helt for meg sjøl!

Kan det kalles å …

…avreagere???

(Jeg hadde jo aldri reagert slik om dette hadde vært en person jeg hadde hatt gode minner om!)

 

Ungdomsåra er kanskje ei ekstra sårbar tid. Ei brytningstid mellom barn og voksen.

I likhet med mange andre, mistrivdes jeg veldig på ungdomsskola.

Denne jenta var over gjennomsnittet naiv og troskyldig.

 

På bildet var jeg 13 år. Det ble tatt sommeren -76; rett før jeg skulle begynne på ungdomsskolen.

Gutta i klassa kalte meg for “Spoiler’n” på grunn av den fyldige underleppa.

(Dette var lenge før unge kvinner tok “fillers”)

 

Jeg var nok litt veslevoksen, og kunne sikkert virke nokså irriterende.

Men…ondsinnet og utspekulert var jeg ikke. Heller ikke var jeg hevngjerrig. Jeg tenkte sjelden eller aldri at jeg skulle ta igjen om noen oppførte seg utrivelig. Det ble bare til at jeg gikk for meg sjøl.

Det er først på mine godt voksne dager…

…at det trassige trollet som bor i meg…

…har begynt å blomstre for fullt!

 

Jeg har sett noen videoer der ungdommer siterer en del av de grusomme tingene de har fått servert om seg sjøl på sosiale medier. Jeg tror det er en del av en kampanje mot nettmobbing.

Det gjør inntrykk på meg…

 

I videoen under forteller jeg (blant annet) om en episode fra ungdomsskolen som jeg husker veldig godt.

Den har vel ikke akkurat preget livet mitt eller gitt meg “varig men” på noen måte.

Likevel ligger den nok der i bakhodet et sted. Plutselig kan den nemlig dukke opp når det skjer ett eller annet som trigger følelsen av å bli tråkket på.

 

 

 

 

Han sto der, på den andre siden av nettet, med den hvite ballen i handa…

Det var hans tur til å serve…

Det var bare de to på banen.

Volleyball var det eneste ballspillet der hun klarte å yte ham noe motstand.

Derfor var det helst det hun valgte når de skulle trene sammen.

Han liksom veide ballen i handa mens han hele tida holdt blikket festet på bakken.

 

Hun begynte å bli utålmodig:

“Kom igjen da, jeg er klar!”

 

Det kom ingen reaksjon…

Han sto fortsatt med bøyd hode…

 

Hun ble litt engstelig.

Det var noe sørgmodig og fortapt over ham…

…som hun knapt kunne huske å ha sett før.

 

Langsomt begynte han å bevege seg framover…

…mot midten av volleyball-banen.

Litt nølende tok han tak i det slappe nettet…

…og smøyde seg under…

…slik at han kom på hennes banehalvdel.

Han stoppet ca en meter foran henne. Fortsatt unngikk han blikket hennes.

 

Vanligvis ville hun ha vært rask til å spørre om hva dette betydde.

Hun pleide å være nokså direkte og rett på sak…

Men…denne gangen var det noe som holdt henne tilbake.

 

Omsider begynte han å snakke…

…fremdeles uten å se på henne:

“Jeg vil være på samme banehalvdel som deg…

Jeg vil at du og jeg skal spille på lag!”

 

Ordene traff henne som en knyttneve i magen…

Hun hørte at han var…

…på gråten…

Det var ingen ting ved ham som minnet om den munnrappe, bråkjekke gutten som alltid hadde et treffende svar parat…

Han som pleide å fleipe det bort…

…så fort hun ville snakke om noe som hun opplevde som en utfordring i forholdet deres…

Eller…om han ikke fikk stoppet munnen på henne…

…kunne han stenge helt av – holde en form for mental distanse i flere dager.

Hun opplevde det som en form for…

…straff!

 

Hun pleide ofte å si at han var…

 

…en uforbederlig kriger!

 

 

 

“Rrrrrrrrr…!”

Hun var fortsatt langt inni drømmen da vekkerklokka varslet at det var på tide å stå opp.

Hun bevilget seg fem minutter ekstra under dyna; kjente at hun måtte fordøye denne drømmen litt før hun satte bena ned på det kalde golvet.

“Jeg er visst også en kriger!”,tenkte hun.

“Jeg tar på meg den bråkjekke, munnrappe maska for å dekke over min sårbarhet …og min frykt for å oppleve enda en avvisning…”

 

Drømmen hadde gitt henne en ny innsikt…

Ordene hans…

…om at han egentlig helst ville være hennes medspiller…

…som aller mest ønsket å befinne seg på samme banehalvdel som henne…

 

På ett vis følte hun at hun var…

…sanndrømt.

At det lå et budskap i drømmen, på mer enn en måte.

 

Innerst inne visste hun jo at det var slik det hele hang sammen…

 

Kanskje hun skulle svelge stoltheten…

…og sende ham en melding likevel…?