Jeg er innom Agapeinstituttet i ny og ne.

For noen uker siden var det “Tilgivelse” som var hovedtema.

Da Marit Reitan (som eier og driver Agape) hadde avslørt temaet, sa hun:

“Når vi tenker på å tilgi, så har vi lett for å tro at det er alle ANDRE vi skal tilgi. Men – den vi aller mest trenger å tilgi er…

 

…OSS SELV!”

 

Nå er jo jeg slett ikke bedre enn de fleste andre.

(Sjøl om jeg på mange vis ser at jeg har utviklet meg og blitt noen erfaringer rikere.)

Derfor tenkte JEG også umiddelbart på HVEM det var jeg aller mest trengte å tilgi!

 

Hver gang jeg får lyst til å heve en pekefinger mot andre og fortelle dem noen “Sannhetens ord”, kan jeg like gjerne holde opp et speil.

For: På ett eller annet nivå gjelder det OGSÅ meg!

At jeg blir engasjert, sint, opphisset og redd…

…er tydelige tegn!

 

Dersom noen beskylder meg for noe, og det bare preller av, så er det et tegn på at det faktisk IKKE gjelder meg. Jeg føler meg ikke truffet på noe vis, og da kan jeg bare trekke på skuldrene av det.

I motsatt fall…

… vil jeg kjenne at det “tar” på ett eller annet vis!

 

På skolen er det ganske lett å gjenkjenne “matcher” og speiling, for der “forventer” vi det, og er vant til å “ta i mot” matchene. Vi har også Marit og hjelpelærerne rundt oss. De kan fange oss opp og hjelpe oss hvis vi går i match uten å merke det. 

I livet utenom “Skolegården” er det ikke alltid like enkelt å “Ta matchen”.

 

Nylig gikk jeg i en match på privaten. Jeg fikk et slags flashback vedrørende noe jeg har opplevd flere ganger:

En følelse av å bygge opp en forventning, og så bli tatt for gitt/bli brutalt avvist.

Den følelsen av avvisning er imidlertid MIN. Det er ikke noe en annen bevisst har påført meg! Dessuten har jeg på ett eller annet vis lagt opp til det sjøl. For eksempel ved å ikke klare å gi ordentlig slipp. Altså rett og slett legge ballen død for alvor!

 

Jeg ble opprørt og sang ut…

…og det til de grader!

På ett vis kan man vel si at jeg sto opp for den sårede vesle jenta som bor i meg!

MEN: Det jeg glemte i kampens hete, var at det også gjaldt meg. Mye av det jeg sa til den andre kunne jeg like gjerne ha sagt til meg sjøl!

Situasjonen hadde nemlig ikke oppstått hvis det ikke hadde vært en match, eller en form for speiling, i det!

Samtidig er det også viktig å sette grenser for seg sjøl når en kjenner at nok er nok.

Når en føler at dette var urettferdig og stygt sagt!

Rett og slett…

…slemt!

Da når jeg til slutt et punkt der jeg føler behov for å være “slem” tilbake, og sånt kommer det lite godt ut av!

“Dette er mer vondt og slitsomt enn det er godt for meg. Det fører ingen steder. Nå må jeg ta konsekvensen av det!”

 

Jeg har ikke lyktes særlig godt med den biten som omhandler menn/forhold. Det har gått den veien høna har sparket hver gang!

Jeg må tilgi meg sjøl for det som har skjedd i fortida, for på ett eller annet vis har jeg bidratt til at det har blitt slik! 

 

Jeg har alltid vært så to – delt…

Jeg vil…men så vil jeg ikke…

…og da treffer jeg jo på det samme, om enn med ulike fortegn!

 

Nå er det jo slik at jeg innimellom (med jevne mellomrom) savner “en god venn i særklasse”…

…samtidig er jeg redd for å involvere meg…fordi:

 

1. Jeg VET at jeg kommer til å stupe ut i flere av de samme grøftene som jeg har stupt ut i før!

(Pessimistisk sa du? Jeg vil heller si REALISTISK!!)

Samtidig vet jeg at hvis jeg aldri våger, å involvere meg igjen, så får jeg heller aldri sett om jeg virkelig HAR utviklet meg i positiv retning. 

Teori er EN ting – praksis er noe helt annet!

2. Jeg er redd for at en tett kontakt med en mann vil føre til at jeg roter det til for meg sjøl, slik at jeg glemmer å ha fullt fokus på “Mitt Nye Liv i Oslo”!

 

Jeg leste nylig en artikkel i VG om dette med frykten for å gå glipp av noe! Vi har så mange valgmuligheter, at vi blir redde for å “miste” noe ved å velge noe – for eksempel et kjæresteforhold eller en bestemt jobb! 

Det blir jo ganske egoistisk? Dessuten blir det nesten håpløst å velge NOE!

Vi tør altså ikke å ta risikoen ved å velge det ene framfor det andre…

For: 

Hva om valget viste seg å bli “feil”?

Kanskje vi blir stående alene…??

…mister anseelse…??

…eller opplever fordømmelse og kritikk fra omverdenen??

 

Det er neimen ikke enkelt dette livet…

… og jeg er sabla god til å gjøre det ekstra komplisert!

 

Da er jeg i alle fall god til NOE!!! (og ellers akkurat “passe flink” og EGENTLIG ikke så aller verst faktisk!!)

 

Jeg må bare huske på at det er aller viktigst at jeg tilgir meg sjøl…

…for alle dumhetene og feilgrepene, for jeg kunne ikke bedre der og da!

 

Og innimellom plumper jeg ut i det…

…igjen og igjen!

 

Jeg må finne ut av mine ting…

…og la andre få finne ut av sine…