Ja, jeg var det! Sint og fortvilet fordi alt virket så kronglete…
Det var vanskelig å nå fram til saksbehandlerne. Jeg sendte brev jeg aldri fikk svar på og ba om timeavtaler som jeg ikke fikk…..
…..eller jeg fikk dem først etter flere måneder. Noen av saksbehandlerne virket uvennlige og nonchalante.
– Nav er en ugjennomtrengelig mur som det er umulig å komme i kontakt med.
Dette er ikke mine ord, men jeg følte det på samme måte.
Jeg syntes livet var urettferdig : Hvorfor kunne jeg ikke bare få en varig uføretrygd i stedet for å være henvist til å leve i evig usikkerhet og utrygghet?
Ville jeg få fornyet tilbud om arbeidsavklaringspenger? Hvis ikke – hvordan skulle jeg klare meg? Jeg følte meg jo så elendig at bare tanken på å gå ut i jobb virket helt fjern!
På de verste dagene orket jeg omtrent………..
………ingenting!
Jeg tok meg sjøl i å være bitter og sint..
Jeg tok meg sjøl i å skule til andre:
– Hvorfor i alle dager har HUN fått innvilget full trygd! Hun ser jo ut til å fungere mye bedre enn meg!!
I dag ser jeg litt annerledes på det. Hva visste jeg om andres arbeidskapasitet? Hvilken rett hadde jeg til å dømme andre?
Dessuten : Hvorfor i alle dager skulle jeg bruke den vesle energien jeg hadde til å sammenligne meg med ,og ergre meg, over andre?
For noen år siden, mistet jeg retten til arbeidsavklaringspenger. Jeg valgte nemlig å kjøre et løp som Nav ikke godtok.
Da jeg satt i det siste møtet med saksbehandleren, sa hun :
– Dette blir tøft for deg, men jeg tror du har styrken og gutsen som skal til for å klare det!
På den ene siden vokste jeg litt der jeg satt. En del av meg var den Sterke, Stolte Kari som aldri gir (helt) opp.
På den andre siden kjente jeg på den Redde, Vesle Kari som ønsket seg omsorg, forståelse og trøst. Litt mistroisk var jeg også :
– Du mener det nok ikke – du sier det bare for å få opp sjøltilliten min, og for å innbille meg at jeg fikser det!
Jeg fikk imidlertid en viss respekt for denne saksbehandleren. I den tida jeg hadde henne som veileder viste hun meg nemlig noe som langt fra alle saksbehandlerne hadde vært i stand til å vise :
Fasthet – og samtidig ydmykhet og forståelse!
Dessuten hadde hun et synlig handicap som helt sikkert hadde gitt henne rett til delvis uføretrygd. Hun var åpen om handicapet sitt, og i den forbindelse spurte jeg henne om hun hadde full stilling.
Det svarte hun bekreftende på!
Hun viste meg at arbeidsevnen sitter veldig mye i hodet!
Det betyr ikke at alle som har uføretrygd er late, arbeidssky individer.
Slett ikke!
Jeg tror heller at det betyr at arbeidslivet blir for tøft fort mange. Hele livet blir for tøft.
Kanskje legger vi lista så høyt for oss sjøl at målene blir uoppnåelige!
Kanskje er vi alt for hårsåre og nærtagende….. slik at det som enkelte andre ser på som bagateller, blir blåst opp til noen voldsomme greier oppe i hodene våre.
Man kan bli utslitt av, og et offer for, egne tankemønstre. Det er jeg et bevis på!
Jeg kan fortsatt kverne mye på de samme tankene.
Jeg kan føle at jeg står på stedet hvil.
Men jeg er glad for at jeg, for lengst, er ute av Navsystemet, og står på egne ben igjen.
Jeg tenker at jeg skal være takknemlig for at livet ikke ga meg den løsningen som fortonet seg som den enkleste og beste der og da :
100% varig uføretrygd……
Da vet jeg ikke om jeg hadde klart å komme tilbake…
Jeg har opplevd at folk har sagt til meg at de aldri hadde trodd at jeg skulle klare å gå ut i jobb igjen….
Jeg tror en varig uføretrygd fort kunne ha blitt en sovepute for meg! Ingen store krav fra omverdenen….kunne sove lenge hver morgen og gjøre bare det jeg orket og hadde lyst til…
Jeg trenger noen faste rammer i livet mitt (bare de ikke blir for trange)
Jeg trenge en viss motstand for å få fram fighterviljen… Ikke så mye motstand at jeg omtrent sliter meg ut på det…
Bare akkurat så mye at jeg får meg noen spark i baken…… og må ta tak i livet mitt….
…med jevne mellomrom!
‘
Nå ønsker jeg meg rundt 60% stilling som ansatt……. ( I dag har jeg kun 20% stilling mens resten er ekstravakter)
Det ville gi meg den stabiliteten og tryggheten jeg trenger….
…for fullt ut å kunne nyte friheten ved å være delvis freelance….. Det er jeg overbevist om!
Så gjelder det å finne den jobben…og tro at den finnes!
Jeg ønsker meg en jobb med en viss fleksibilitet i forhold til når jeg vil jobbe. (For eksempel ved at jeg i blant kan jobbe inn dager og avspasere.)
Jeg ønsker meg en jobb der jeg kan ha en viss innflytelse og ha anledning til å være med på å utforme – uten at jeg trenger å være “sjef”.
Jeg ønsker meg en jobb der jeg kan være kreativ!!
Så da sender jeg det ønsket ut i verden………
…….og forestiller meg at det allerede er i boks!
Synes det er så flott hvordan du har kommet tilbake, og du virker supersterk så jeg skjønner hvorfor 🙂 Viktig med folk som Ser en, når det er vanskelig 🙂 klem
Fint å høre at det går rette veien med deg og jobb :)) Jeg håper også virkelig å kunne jobbe igjen..for jeg føler at jeg ikke er helt “med på livet”når jeg ikke er i jobb..men foreløpig er det slik at mannen må gjøre 90% av husarbeidet..så først må jeg tilbake til å klare de dagligdagse tinga 🙂
Jeg har vært fornøyd med Nav..men litt vanskelig med søknader o.l..mye papirer..
Jeg har hele tida prøvd å unngå å bli uføretrygdet..så foreløpig har jeg fått forlenga arbeidsavklaringspenger flere ganger…så får jeg bare håpe kreftene vender tilbake…selv om legen sier det er urealistisk 🙂 Lykke til i jakten på drømmejobben ..og fin kveld videre :))
annebe: Tusen tak! Ja, “Drømmejobben” finnes nok. Så gjelder det å SE den når den dukker opp. Kanskje kommer den i en helt annen “drakt” enn jeg forventer! 😀 Legen mener sikkert det beste, og er redd for å gi for mye håp…Men ingen tilfeller er like. Jeg mener at det er viktig å holde fast ved håpet! Så virker det som om du har en super mann! Han har en super kone også: Du virker så positiv midt opp i det hele, sjøl om du sikkert har noen tunge dager da kroppen slår seg ekstra vrang. Fordelen jeg har nå er at jeg kan si nei takk til ekstravakter når jeg har jobbet mye et par uker og kjenner behov for å ta meg inn(som nå). Ulempen er den økonomiske usikkerheten. Derfor hadde det vært greit med mellom 50-70% fast stilling. 🙂
frodith: Takk! 😀 Jeg er vel sterk på noen måter – samtidig som jeg har mine “svake” eller sårbare punkter. Slik er det vel med de fleste av oss! 😀
Så fint å lese. At det finnes en sånn vei og, en vei tilbake. Du er sterk, og så lenge du vet at drømmejobben finnes der uten så gjør den det. Du må bare fortsette, så finner du den. Så bra. God fredag til deg 🙂
Min matgale verden: Ja, den dukker nok opp når tida (og jeg) er moden! 😀
Hmmmm…… men lykke til 🙂
Margrethe: Takk! 😉
Jeg innrømmer at jeg ikke har noen gode tanker om NAV og bare er glad så lenge jeg kan holde de unna. Fikk litt opplevelse med de når min sønn for ikke så lenge siden var arbeidsledig en liten stund, men det er nok stor forskjell alt etter hvor man bor og hvilke saksbehandlere/veiledere man får. Men du har virkelig deg selv å takke for at du kom deg tilbake i arbeidslivet igjen! Og med dine mange bein å stå på tviler jeg ikke på at den “riktige” jobben dukker opp. Bruk magefølelsen.
maiken: Ja, plutselig skjer det noe. Det har mye med min innstilling å gjøre…. Hadde aldri trodd at jeg kunne orke å ha så mye usikkerhet og “Lite fastlagt” som jeg har nå. Men vi har hele tida et valg : Vil vi stresse og bekymre oss, eller slappe av å stole på at det skjer når det skal? Jeg klarer det ikke 100% , men det har da faktisk alltid ordnet seg i livet, sjøl om det har vært noen harde perioder. Det eneste i livet som er sikkert, er at vi skal dø en gang….
Godt å høre at du har tanker og ønsker og visjoner. Det er det viktigste steget frem mot forandringer. Det er som å slutte med noe som å begynne med noe,, man må ville det,, sånn ordentlig ha lyst. Og jeg tror på den saksbehandleren,, det om guts’en din. Jeg er ikke så rent elendig å lese hva som blir skrevet her inne. Ja i alle fall når jeg har tid til det.. så gjør jeg det ordentlig. De siste dagene har det jo blitt mer overfladisk. Lykke til 🙂 og ha en vakker helg 🙂
dedicat: Takk! Ønsker deg det samme! Føler meg litt i vakuum for tida…får ikke helt ut fingeren. Først må jeg finne ut HVA jeg vil – og så må jeg finne ut HVORDAN jeg skal gjennomføre det! 😀
Du får gjøre som de gjør i India når de spiser elefanter, de tar en bit i gangen 🙂
ew
dedicat: Ja, det er vel slik.. at man må ta det etter hvert. Jeg har hørt uttrykket å svelge kameler, men å spise elefanter…det hørtes litt makabert ut.:P
Hjernen og tankemønstre er interessante. Men det er klart, man veit aldri hvordan andre har det. En veit bare hva en selv sliter med. Men en ting er sikkert at ingenting er sikkert. Det som er det rette i dag er nødvendigvis ikke det riktig i morgen. Men greier en å la være og bekymre seg, eller bekymre seg langt mindre – så finnes det alltid en løsning.
NAV er et tungrodd system, jeg er delvis kobla opp i dag pga. sykemelding over ett år og jobbeevne for tide på 40%. Som jeg skriver om i bloggen min forsøker jeg og bygge energi. Men jeg orker ikke ta inn framtida i for stort gap. Håper det skal skje mye gjennom denne sommeren.
Men veit at usikkerhet når det kommer til økonomi er fryktelig slitsomt. Jeg veit bare at alt har ordna seg på en måte….
BforB: Ja, det ordner seg på en eller annen måte…noen ganger på en HELT annen måte enn vi har forestilt oss! 😀
Mhm…kjenner meg igjen her. Det med NAV. Jeg har stort sett opplevd positive ting, men kom til slutt til noe negativt, som kastet meg ut av systemet. Og jeg slet for å orke å ta kontakt igjen for å komme inn i systemet igjen. Men jeg gjorde det til slutt, og fant redningen i en herlig flott kvinnelig saksbehandler, som virkelig brydde seg.
Målet mitt er å komme meg ut i arbeid. Men jeg er klar over at jeg må ta små skritt. Først må jeg takle hverdagen på hjemmefronten. Deretter kan jeg utvide litt. Sånn som det er nå, kommer jeg ikke gjennom alt før uka har gått, på hjemmefronten. Men jeg har jo et håp, er evig optimist 🙂
Herlig å lese at du har klart å snu, ved egen hjelp. Det gir meg selv enda mer optimisme 🙂
Eva: Ja, jeg var nede i “grøfta” med angst, depresjon og utmattelse i mange år. Jeg har nok ikke full arbeidskapasitet i den jobben jeg har nå, med dag/kveld. Jeg kan klare en periode med “fullt opp”, men er avhengig av å kunne “ta meg inn” med jevne mellomrom. Derfor tenker jeg at en jobb i 60% fast + freelance i tillegg er ideelt. Best å ha varierte arbeidsoppgaver, slik at jeg ikke blir gående i de samme rutinene hele tida. jeg tror det kan gjelde for mange. Jeg er blitt lat på hjemmefronten. Tenker ut løsninger for å få det enkelt. Strykefrie duker og gardiner og ofte lettvint, men sunn mat. Dessuten er det ikke farlig med litt rot og støv… 😉
Jeg er vant til rot og støv. Har aldri hatt støv på hjernen jeg 😉 Ungene mine er mer ryddige enn meg 😉 Men jeg liker jo at det er pent rundt meg. Trives best da. Så det er litt sånn vanskelig 😉
Det høres ut som du har funnet den perfekte løsningen for deg selv. Unner deg virkelig det. Mitt mål er 50% arbeid i første omgang. Men det er en stund til det kan la seg gjøre, i alle fall hvis ting fortsetter som de gjør nå. Men jeg vet jo at ting fort kan snu. Så jeg “bestemmer” ikke at det skal være sånn lenge. Jeg krysser fingrene for en rask prosess 🙂
Eva: Ja, vi kan ikke sammenligne oss med andre. Det blir ofte gjort… Det er f. eks mange som har fått “dødsdom” av legene som har overlevd likevel. Leger baserer seg jo på det erfaringsmateriellet som foreligger, men de kan ikke “Spå”. Jeg er i ferd med å finne ut av hva som fungerer for meg – og jeg kan ikke fortelle andre at dette vil fungere for dem også. (Men har vi sett at noe funker, kan vi jo fortelle om erfaringen vi har hatt! 😀 )