Noen ganger har vi behov for å lufte oss….til en god venn, eller til noen andre vi stoler på.
Kanskje ønsker vi å høre den andres mening om en sak……eller kanskje har vi bare behov for å bli lyttet til.
Det er fort gjort å gå inn i rollen som “Rådgiver” når noen betror seg til oss.
Jeg har gjort det mange ganger. Jeg har nesten ikke tatt meg tid til å høre budskapet, før jeg har skissert løsninger og kommet med velmente råd.
Om en person beklager seg over noe, eller tilkjennegir at han eller hun er trist og lei, så er det ikke sikkert at vedkommende ønsker å motta “Råd” fra meg. Jeg går fortsatt i den grøfta – både titt og ofte……… (Men jeg tror jeg har moderert meg! )
– Nei, nå må du ikke tenke så negativt – tenk på hvor mye du har å glede deg over!
Hvem har ikke sagt…..eller hørt akkurat det?!
Vi har så lett for å tro at vi “forstår” hverandre….men vår “forståelse” er farget av vårt eget.
Det er så godt å bli møtt der man er…AKKURAT NÅ. Få aksept for at man er lei seg, og hjelp til å godta at det er litt tungt.
Å være trist er ikke farlig. Det er normalt å være litt trist i blant. Akkurat som det er normalt å være glad!
Den tristheten jeg snakker om her er ikke det samme som tungsinnet man kan føle ved en dyp depresjon.
Jeg tenker heller ikke på det jeg vil betegne som en generell tendens til å gå i offerrolle, svartmale, sutre og klage over alt og alle!
I slike tilfeller kan det være like greit å sette foten ned og si at nok er nok! Ingen er tjent med å sitte fast i en offerrolle over lang tid!
Jeg snakker om den tristheten og sårheten som ( i alle fall tilsynelatende) har en konkret årsak. Den som kan oppstå når har det skjedd noe leit….noe man har blitt skuffet over fordi man har skapt forventninger oppe i hodet sitt!
Hvis vi klarer å akseptere tristheten og blir møtt av medmennesker som lytter i stedet for å komme med råd og løsninger, så er det GODT!
Noen ganger er det nok å bli lyttet til….
….og så kommer vi trolig fram til løsningene sjøl….
…….etter hvert!
Lydhør….
(Bilde fra Google)
Der er viktig at noen lytter. Enkelte ganger blir jeg så oppgitt av “råd” jeg får at jeg blir helt innelukket… kjenner at det ikke er så greit å si ting dersom det blir rart mottatt og jeg får pepper -reaksjoner igjen! VI MÅ ALLE KUNNE LYTTE OG DELTA BEDRE! 🙂
Vår herre skapte oss med en munn og to ører, men dessverre uten bruksanvisning som måtte pugges. Det blir nok alt for lett sånn at man skal overøse andre med råd og meninger.. jeg kjenner meg selv igjen litt der. Men andre er jo som regel bedre til å vurdere det 🙂
Godt sagt! Det er igrunn lettere å ikke fortelle enkelte noe som helst negativt, når alt de kommer med er løsninger som har fungert for dem. Da må man forsvare seg, og kommer inn i en offerrolle. Får man aksept og forståelse så er det lettere å komme seg opp igjen.
Ja, i den rollen går vi nok alle sammen ofte, i all vår velmenenhet. Jeg liker selv at andre stiller meg spørsmål hvis jeg står fast. At de lytter og så stiller spørsmål så jeg selv kan finne veien ut igjen 🙂 Jeg liker ikke at noen skal synes synd i meg, for da drar de bare energiene mine ned, så sånne stakkars deg setninger har jeg ikke bruk for, og det tror jeg ikke andre har bruk for heller. Lytte ja, akseptere ja, og så søker vi etter løsninger og den må man finne selv, inni seg, men det å få innspill er fint, ikke løsninger.
Margrethe: Ja, ofte trenger vi ikke å SI så mye, bare låne bort ørene våre. Fort gjort å leke “Klara Klok”! 🙂
dedicat: Vi gir jo råd “I beste mening”… Men det er ikke alltid “I beste mening” virker etter hensikten… Noen ganger har jeg sett at råd har vært “riktige” også….men kanskje ikke før jeg har funnet det ut sjøl…at det stemte det som ble sagt. :)Jeg ikke klar og mottagelig for rådene da jeg fikk dem. 🙂
livetsmangesider: Som jeg skriver har jeg ofte snublet inn i Besserwisser-rollen og skullet “frelse” andre mange ganger. Jeg har BEGYNT å lære……..og snubler litt underveis! 😉 Poenget er å bli obs på egen adferd, slik at man stadig sjeldnere faller i grøfta. 😀
Mariann Sæther Tokle: Ja, noen spørsmål som kan hjelpe en til å reflektere kan være ok. “Synes synd på” fungerer dårlig. Da kan en fort ta på seg “Jeg er din frelser” – kostymet. Da jeg gikk på Agape – instituttet minnet læreren oss ofte om at vi måtte unngå å leke søstra til Jesus……. Da kan det være vårt eget behov for bekreftelse og å være “nyttige” som gjør seg gjeldende. 🙂
Gammel vane vond å vende 🙂
Ja,helt sant, men samtidig er det innmari vanskelig det der, for man kan ikke bli helt nøytral heller. Da blir man sittende og ikke tørre å hverken si eller gjøre noe og noen ganger er vi jo til hjelp for hverandre, og vi går jo veien sammen, og det meste gjør vi ubevisst. Og ofte får jeg hjelp til å se ting der jeg selv sitter fast, men jeg skjønner fullt ut hva du mener. Jeg har blant annet hatt et par innlegg om dette at man skal ikke være snill for å føle seg snill 🙂
livetsmangesider: 😀
Mariann Sæther Tokle: Vi må kunne våge å gi uttrykk for vår mening samtidig med at vi ikke trykker vårt syn nedover hodet på andre.. Jeg opplevde en gang at en venninne ble veldig sint på meg da jeg gikk i Klara Klok – rollen. Det resulterte i at jeg ble veldig var og redd for å si noe. En tid senere våget jeg å si det til henne….at jeg ikke klarte å slappe av fordi jeg ble så redd for å trø feil overfor henne. Hun forsto det. Vi lærte av det begge to, og vennskapet har vokst seg sterkere. 😀
Veldig lett å komme med råd ja…i beste mening :))…mye lettere å vite hva andre burde gjøre..enn hva en kan gjøre med egne “problemer”..hehe…
Noen ganger ønsker en virkelig at noen bare hører hva en sier ja…vil man ha tips og råd kan man jo spørre etter det…:)) Ha en fin dag…her er det deilig med sol nå :))
annebe: takk i like måte. Her har det også vært sol og ganske varmt! Ja,mye lettere å “løse” andres problemer!
Om man kjenner hverandre godt så vet vel vedkommende man” tømmer seg til”, om det er bare for å få noen til å lytte , eller om man er ute etter gode råd. Om jeg tar opp problemer av ulike slag så synes jegdet er naturlig at man får forslag til løsninger tilbake. Selv om man da ikke er enig så er det likevel godt at andre kan se det fra en annen side. Men det kommer jo mest av alt an på måten man sier fra på/kommer med råd på. En god dialog må det være.
maiken: Det er ikke noe galt i å komme med et råd. Det er noe annet enn å skissere “full pakkeløsning” og leke hobbypsykolog! Kanskje er det greit å vente til vedkommende evt spør om råd. 🙂 Ellers er det jo frivillig å følge rådene. Noen ganger trenger vi bare å “Lufte” oss litt.
Jeg er flink å gi råd, men ikke så flink til å følge mine egne råd selv. Tror det er nokså gjengs for de fleste av oss.
Men jeg forsøker å føle meg frem for det meste. For det er jo ikke alltid at det passer seg.
Jeg husker da jeg var i skilsmissesituasjonen min, og fikk hundreogørtentusen forskjellige råd fra velmenende venner og familie. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Etter det har jeg vært veldig forsiktig med å betro meg til folk. Har jeg hatt noe på hjertet, så har jeg valgt å fortelle det til en eller to. Max. For da er risikoen for å få for mange råd, nokså minimal 🙂
Men noen ganger søker jeg jo råd. Og da er det jo helt greit 🙂
Jeg har en venninne jeg oppsøker hele tiden. For hun ser ting jeg ikke klarer å se selv. Og det hele låter umåtelig logisk. Så jammen har jeg brukt henne ganske mye den siste tiden. Og tusen takk til henne for det, at hun faktisk synes det er ok å lytte til min “klagesang” 😉
Det kommer jo alt an på hva det handler om, om man synes det er ok å få eller gi råd. Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har vel gitt råd opptil flere ganger bare i dag. Så jeg er vel nokså ivrig på den fronten jeg også 😉
Eva: Det er fort gjort…og vi MENER det jo så vel…….. Noen “tåler” vi bedre å få råd fra. Det er gjerne de som lar oss få snakke ut og som kanskje er litt spørrende i sin tilnærming : “Har du tenkt på…..?” 😀