Helt i begynnelsen av min “bloggerkarriere” skrev jeg dette innlegget:
“Nært vennskap mellom kvinne og mann-går det an?”
Jeg synes det er interessant å ta noen tilbakeblikk i min egen blogg i blant.
Det er noen røde tråder i arkivet…
Enkelte tema går stadig igjen…
…i ulike varianter.
Nylig snakket jeg med en annen kvinne om dette
med å ha mannlige venner.
Hun fortalte at hun hadde en bestevenn hun hadde kjent siden tenårene.
Både hun og bestevennen var i forhold på hver sin kant,
men vennskapet deres var så sterkt at det hadde “tålt” det .
Hun satte enormt pris på denne bestevennen,
og de hadde jevnlig kontakt med hverandre.
Jeg har savnet mannlige venner i livet mitt.
Det vil si venner som jeg av og til kan “melde” med,
snakke i telefonen med,
eller finne på noe hyggelig sammen med.
Nei, jeg “annonserer” ikke etter mannlige venner via bloggen min!
Jeg er nemlig allerede på en slags arena
der jeg kanskje kan bli kjent med menn på den måten.
Så gjelder det å være ærlig og tydelig:
“Jeg ønsker å være venn – ikke kjæreste!”
For meg stopper det seg veldig
hvis jeg oppfatter at “hovedmålet” er å bli kjæreste.
Det blir en følelse av press som jeg har innsett at jeg ikke takler særlig godt.
Mine nære venninner er veldig sjølstendige.
Vi “er” der for hverandre om nødvendig, men vi gir hverandre rom.
Slike relasjoner kunne jeg også tenke meg å ha til menn…
…hvis det er mulig…?
I dag har “Kompis-Kari” vært på søndagstur alene.
Det ble et kort besøk i Botanisk Hage.
Krokusen hadde begynt å titte fram enkelte steder,
og det var varmt i solveggen ved “Victoriahuset”.
På benken ved siden av meg satt en mann og ei dame.
Han skravlet høylytt i ett kjør, mens hun var mer stillferdig…
(Jeg fikk ikke inntrykk av at de var et par;
det virket mer som om de var “bekjente”.)
Jeg kan nok være ganske pratsom av meg…
…men jeg synes også det er godt
å kunne være stille sammen med noen…
Slik jeg ser det, er det faktisk helt essensielt
dersom man skal tilbringe en del tid sammen.
Enig, stillheten må også tåles. Og en kan absolutt være venner med menn. De fleste menn ønsker en vel ikke som kjærester, det er i hvert fall min erfaring. Men mange hyggelige menn, menn en kan være venn med. For min egen del har jeg nok hatt for lite tid til vennskap generelt. Liker godt å ha alenetid når jeg kan :).
Ja, jeg liker også å være mye alene. Da er det ikke så enkelt med kjæreste. I så fall måtte det være en som også likte å leve alene og som syntes det var ok å bare treffes i ny og ne. Enklere å være “Kompis”. 🙂
Å være stille sammen er viktig 😊
Lag deg gode dager, Kari 😊
Klem
Ja, det er viktig å tilbringe tid sammen uten å “måtte” snakke hele tida. 🙂
Jeg har alltid hatt kompiser….. og et par av dem har overlevd både min tid som gift og tida med Ivar! Syns ofte det er enklere å snakke med en mann om ting – ikke så mye dilldall….! Skulle ønske det var enklere å finne en kompis å gjøre ting sammen med, ja! Men…… vi får se….! Klem <3
Jeg trives veldig godt med å ha venninner! Så tenker jeg at det er fint å kunne snakke med menn også, som “bare gode venner”.:)
Jeg har et par mannlige venner, som jeg setter stor pris på. Jeg ville ikke vært foruten dem 🥰
Det er flott å ha venner av ulike kjønn! 🙂