“Jesus kommer snart. Han elsker deg.”
Hun står der i folkemengden i sentrum av Oslo
med mikrofon foran munnen.
De samme ordene blir stadig gjentatt.
Det er noe mekanisk og monotont over det.
Folk haster forbi.
Noen kommenterer og flirer
når de har kommet på noen meters avstand.
Jeg sier ingen ting, men jeg går også i en bue utenom.
Noe behov for å stifte nærmere bekjentskap med denne dama
har jeg nemlig ikke.
I mitt hode har jeg allerede plassert henne i båsen:
“Omvendt og hjernevasket. Tilhører sikker ei sekt av noe slag!”
Få dager senere, mens jeg befinner meg i ei gågate,
hører jeg en røst som overdøver alle andre.
Det viser seg at det er nok ei dame med mikrofon i hånda.
Hun vandrer nedover gata, i sine fargerike gevanter,
mens hun stadig gjentar:
“Jesus loves you!”
I det jeg er rett bak henne,
hører jeg en mann komme med en kommentar.
Hun snur seg brått mot ham.
Mens hun stirrer rett på ham sier hun:
“Jesus loves you! He forgives you!”
Mannen flirer igjen.
“He really loves you!”
Dama er tøff!
Ikke bare rusler hun rundt i gågata med mikrofon.
Hun går heller ikke av veien for å svare
de som flirer og latterliggjør henne.
Jeg er sikker på at begge disse damene
er overbevist om at de gir sitt bidrag til å redde verden.
At deres oppgave er å få andre mennesker
til å forstå det de har forstått.
Men…folk flest skygger unna.
Hvis jeg tenker meg om, så bor det nok en liten “forkynner” i meg også!
Ikke på den måten at jeg har prøvd å påvirke noen til å bli religiøse.
Helt siden tenårene har jeg forbundet religion
med noe negativt.
Ordet “Kristen” klinger dårlig i mine ører.
Sjøl om jeg ikke er særlig religiøs av meg,
har jeg like fullt “sett lyset” noen ganger.
Det har ofte handlet om helse.
Om alternative behandlingsformer…
Om kosthold…
Jeg har prøvd mye forskjellig.
Jeg vil ikke si at det har vært bortkastet,
for jeg har lært mye underveis.
Noe har jeg også holdt fast ved.
Det jeg må passe meg for,
er å prøve å overbevise eller “omvende” andre.
Det som fungerer for meg,
fungerer ikke nødvendigvis for en annen.
Dessuten:
Ingen liker å nærmest bli påtvunget andres “sannheter”.
Å bli belært og fortalt hva man bør gjøre
kan oppleves som temmelig invaderende.
For min egen del gjelder det særlig
hvis noen påpeker noe som jeg vet at jeg
bør ta tak i.
Viser folk interesse for noe av jeg holder på med, kan jeg fortelle litt.
Så fort jeg (eventuelt) observerer at de begynner å bli fjerne i blikket,
gjør jeg klokt i å avslutte “foredraget” så fort som mulig.
Blir jeg ledd av, kan jeg bare holde kjeft.
La være å argumentere for mitt syn.
I alle fall så lenge det ikke er noe
som jeg virkelig synes det er verdt å fronte.
Sjøl da må jeg trø varsomt.
Ofte er det vanskelig å gi slipp på noe for å oppnå noe annet.
Det gjelder på mange områder i livet.
Da finner vi på alskens argumenter for å la det være.
“Jeg vil gjerne være noenlunde slank og i god form..
…men jeg vil ikke slutte med å spise potetgull og sjokolade hver dag.
Trene orker jeg i hvert fall ikke…”
“Jeg vil gjerne se sparekontoen vokse,
men jeg har ikke lyst til å jobbe mer…
…og bruke mindre penger!”
Å ja, det er nok å ta tak i…
…for den som virkelig vil!
Og viktigst av alt:
Hvis jeg kjenner at “forkynnertrangen”
er i ferd med å overmanne meg enda en gang,
så kan jeg banne på at det er en form for flukt
fra mine egne utfordringer!
