Kjøkkenvifta holdt på å ramle fra hverandre i vinter.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Ved hjelp av gaffa-tape, har jeg klart å holde den noenlunde stabil.

Noen reparatør eller montør har det jo ikke vært aktuelt å ha i hus

slik ståa har vært det siste halve året.

Nå som jeg er fullvaksinert, og smittetallene er lave,

var det på tide å finne en annen løsning enn gaffa-tape.

Husverten har derfor bestilt ny vifte.

I dag var det tid for å hente den på posten.

Litt optimistisk tok jeg med meg en IKEA-pose som jeg planla å bære vifta i.

Jeg tenkte at dette skulle gå rimelig greit!

Derfor var det ei viss kjerring som ble rimelig lang i maska

da mannen bak skranken åpnet ei dør

og plantet en megadiger eske foran bena mine.

Da jeg løftet på den,

kjente jeg at jeg begynte å grue meg til å bære den hjem.

(En tur på knapt en km.)

Esken var ikke fryktelig tung,

men den var skikkelig slitsom å håndtere!

Først bar jeg slik:

Jeg fant fort ut at det ikke var så veldig lurt.

Jeg unngikk å snuble i fortauskanten, men det var nære på…

Så begynte jeg å bære på denne måten:

J….. slitsomt…

På flere av sjølutviklingskursene jeg har gått på

har kurslederne presisert hvor viktig det er å ha delmål.

Underveis peilet jeg meg derfor ut hvor jeg skulle hvile neste gang.

Det var kjærkomment med benker og bord,

for da slapp jeg å ta tak og løfte esken opp hver gang.

Mot slutten av turen fant jeg en høy søppeldunk.

Ved hjelp av den,

klarte jeg å lempe esken opp på skuldra den siste etappen!

Omtrent slik så det ut!

Jeg skal love at jeg pustet lettet ut da jeg hadde kommet meg opp

alle trappene til tredje etasje her i blokka.

Det tok minst en halv time før muskulaturen min sluttet å dirre…

Men…

…nå er vifta i alle fall i hus…

…og jeg er stolt av meg sjøl!

Denne kjerringa er ikke tapt bak en pappeske!