Nylig var det tid for siste livesending i skrivekurset til Ida Jackson.

Sissel Gran var kveldens “gjest i studio”.

 

Sissel er psykolog. Hun har jobbet med rusavhengige.

Dessuten har hun lang erfaring som parterapeut.

 

Hun har skrevet flere bøker.

Blant annet: “Hekta på et håp om kjærlighet”.

Jeg lånte den tittelen da jeg skrev en av novellene

mine her på bloggen for noen år siden:

 

Hekta på et håp om kjærlighet.

 

Boka ble nevnt under direktesendinga.

 

Sissel sammenlignet kvinner som blir hektet på dette viset

med forsøksrotter.

Rotta får periodisk belønning (i form av pellets) når den viser en type adferd.

Etter hvert kobler den vesle rottehjernen belønningen til adferden.

Så gjør den det den er blitt programmert til,

igjen og igjen,

i håp om at det skal resultere i en skarve pellets.

 

Rotta er hekta…

(Pellets har jeg ikke, men rotter spiser sikkert solsikkefrø også. 

I alle fall denne rotta!)

 

 

Omtrent slik er det altså å være “Hekta på et håp om kjærlighet”.

Små bekreftelser får en til å leve i lykkerus for en stakket stund.

“Nå er alt bra, han bryr seg egentlig om meg,

det var det jeg visste!”

 

Så kommer avvisningen, skuffelsen…

Gang på gang…

Da er det bare å vente og håpe på neste “pellets”.

 

Av erfaring vet man at den kommer, men man vet aldri når.

 

Ida Jackson fortalte om en gutt/mann i hennes vennekrets

som “alle” jentene hadde vært forelsket i. 

Han kunne få hvem han ville,

når han ville, nærmest som hanen i en hønsegård.

 

En gang dreit sjarmøren skikkelig på draget.

Han inviterte ei dame på hyttetur.

(Det han ikke visste var at denne dama var feminist på sin hals!)

 

Fremme på hytta hadde han skrudd på sjarmen,

tatt fram gitaren og sunget vakre viser for henne…

 

Men…så gjorde han brøleren med stor B,

ved å komme med følgende “betraktning”:

Rumpa di er så stygg når du har på deg den typen bukser!

Du bør ikke bruke sånne!”

(Eller, noe i den duren.)

 

Mange unge jenter ville garantert ha tatt det til seg;

og kanskje aldri turt å bruke ei slik bukse igjen.

 

Denne jenta/dama var altså av et litt annet kaliber:

“Hva behager?

Sånt får du ikke lov å si til meg! Ha det!”

 

Det var den hytteturen…

 

Det skal ikke lønne seg å oppføre seg som en grevling,

samme hvor vakker og sjarmerende man (tror) man er!

 

Hvorfor blir damer, som har sine meningers mot

og som våger å sette foten ned,

gjerne sett på som lite feminine?

Hvorfor får de ofte lite flatterende karakteristikker?

 

Jeg tror noe av kunsten er å bruke få ord,

og opptre rolig.

Ellers kan man lett oppfattes som et “hespetre” eller ei “kjeftsmelle”.

 

Jeg kan fort rote meg inn i lange tirader når jeg blir sint,

forurettet eller såret.

Jeg forklarer alt for mye, og gjentar meg sjøl til det kjedsommelige.

 

I forhold til menn har jeg i mange sammenhenger

vekselvis opptrådt krypende og/eller aggressivt.

Ofte har jeg gått inn i offerrollen.

 

Det har handlet mye om usikkerhet.

 

Den som har bygd opp gode mentale muskler, trenger ikke opptre slik.

 

Vedkommende kan si fra, kort, greit og direkte, og bli ferdig med det!

 

“Slik oppførsel finner jeg meg ikke i.

Ha det på badet!”

 

Faktisk tror jeg at man slutter å tiltrekke seg “grevlinger”

den dagen man fullt ut innser at man har vært en usikker,

bekreftelseshungrig “pleaser”.