Jeg har avtalt å ha videosamtale med Den yngste Nissekusinen.

Før vi ringes, setter jeg på kaffen og plugger i vaffeljernet.

Dette er jo den eneste formen for “kaffeslabberas” jeg kan delta i for tida, så jeg må passe på.

Litt uggen og “frøsin” er jeg, så jeg setter på den vesle vifteovnen også.

Da går strømmen!

Det aner meg at det må være hovedsikringen som har slått ut, for hele leiligheten er halvmørk og stille.

Da jeg åpner døra til trappeoppgangen, blir mistanken bekreftet:

I gangen er det nemlig lys.

 

I det jeg åpner nøkkelskapet, blir jeg svett:

Hvor i alle dager er nøkkelen til sikringsskapet??

Litt småfebrilsk roter jeg igjennom lommene på et par ytterjakker…

Men nei…

…ingen nøkkel!

 

Så begynner tankekverna:

Nå må jeg sende melding til nærmeste familie og venner…

…for å fortelle at jeg trolig blir veldig lite tilgjengelig om noen timer.

Når verken telefonen eller pc’en kan lades, så vil min kontakt med omverdenen bli temmelig begrenset. 

Og så NÅ da, som jeg er så isolert fra før!

Dessuten: Kjøleskap og fryser uten strømtilførsel i overskuelig framtid, det blir ikke særlig bra.

Matlaging blir det nok dårlig med.

Kalddusj blir det også!!

 

“Dystre framtidsutsikter” kan man trygt kalle sånt…

…i alle fall for slike som er godt vant!

 

Jeg kjenner at jeg ikke liker meg noe særlig…

I en slik situasjon hadde det jammen vært ok å bodd sammen med noen…

Dette er “medaljens bakside” når det kommer til det å være enslig.

(men stort sett så synes jeg det er veldig greit å bo alene).

 

Så kommer jeg på at jeg kanskje bør ta en titt i…

 

…veska!?

 

Lettelsen skyller gjennom meg da jeg finner ut at knippet med nøkkelen til sikringsskapet…

…ligger i bunnen av veska!

 

Nå ordner alt seg i løpet av noen sekunder!

 

Etterpå blir knippet hengt på rett plass i nøkkelskapet…

..og det med en gang!

 

Nå har jeg lært at jeg ikke skal trakte kaffe, steke vafler og ha på vifteovnen samtidig.

Dessuten skal jeg alltid ha ei lommelykt lettvint tilgjengelig, i tilfelle dette skjer etter mørkets frembrudd. Stearinlys og fyrstikker har jeg alltid, men ikke alltid lett tilgjengelig om det brått skulle bli stappmørkt rundt meg.

 

I min barndom opplevde jeg ofte strømbrudd. Da ble det både mørkt og “vasstomt”, for vannpumpa gikk på strøm. Hvis det varte ei stund, måtte vi bruke utedoen.

Her er det ingen utedo. Det blir nok ikke tomt for vann heller. Bare for varmtvann!

 

Jammen har vi gjort oss avhengige av den strømmen…

 

 

 

 

 

Det har vært litt glissent av enkelte varer i butikken i det siste.

Hvete, spelt, rug og gjær er noe av det som det ofte har vært tomt for.

Jeg er absolutt ingen storforbruker av mjøl.

Vanlig brød spiser jeg veldig lite av.

Men…jeg synes jo det er kjekt å ha en pose siktet spelt og litt grovt mjøl i huset.

 

Nå har jeg tenkt litt alternativt…

Bygg har det ikke vært noe problem å få tak i. Heller ikke havregryn.

 

Mor fortalte meg nylig at de hadde brukt en del bygg i brødet under krigen.

Brødet hadde blitt litt “tungt”, men “Man tager hvad man haver”.

 

Nylig lagde jeg pannekaker. Jeg byttet ut mye av spelten med bygg, havregryn og kokte linser.

Ellers brukte jeg helmjølk, smør, flere egg + litt salt.

Pannekakene ble gode, sjøl om de smakte litt annerledes enn vanlige pannekaker!

Jeg tror jo at de ble litt sunnere enn pannekaker med mye siktet hvete i.

(Noen oppskrift har jeg ikke, for jeg “slumpet”.)

 

Kanskje vi må satse mer på “stuttreist” mat heretter?

Jeg er av dem som alltid har ment at vi (så langt det er mulig) skal nyttiggjøre oss de ressursene som finnes her i landet. Klimaet er jo slik at vi ikke kan dyrke alt det de kan produsere i varmere strøk, men det er mye vi kan produsere.

 

Har du lest en blogg som heter “Fruens vilje”?

Hun har mye kunnskap om spiselige vekster i naturen!

I hagen har hun drivhus der hun dyrker mange spennende grønnsaker!

 

Særlig i sommerhalvåret deler hun mange tips om hvordan du kan bruke det du finner i naturen (eller det du dyrker sjøl) til spennende og smakfulle retter:

Gode smaker fra skogen.

 

 

Jeg lager gjerne byggmjølsvafler.

Oppskrifta har jeg funnet på ei side som heter godt.no

 

Vafler med byggmjøl

 

300 g byggmjøl

100 g hvetemjøl (eller siktet spelt)

1 ts salt (strøken)

1 ts bakepulver

60 g sukker

2 ss smør

2 egg

1 l kefir eller kulturmjølk

 

Jeg har laget min egen vri: 

Sukker og bakepulver droppes. I stedet har jeg i ett eller to egg ekstra.

På den måten blir vaflene sunnere.

Dessuten synes jeg vafler uten søtsmak er best.

Da kjenner jeg bedre smaken av de andre ingrediensene!

 

Dagens byggmjølsvafler!

 

Jeg brukte 275 g byggmjøl, 75 g havregryn og 50 g siktet spelt i disse. Jeg tror det hadde gått helt fint med bare byggmjøl og havre. 

Med hjemmelaget jordbærsyltetøy og creme fraiche, ble dette skikkelig påskekos!

 

 

…er det godt å kaste ball med Frodithen!

Ja, nå kaster vi jo sjølsagt ikke ball, sånn fysisk.

Det ække lov, nemlig!

Da kan det jo fort bli for mye nærkontakt!

 

Sånne selfier er “lov”!

Salt og Pepper har jo fått så flotte hjemmeheklede gensere…

…at de insisterte på å bli tatt bilde av…

 

Se, som de brisker seg!!

 

Frodithen var også påskegul og fin i dag!

Flott dame, som kler gult!

 

Jeg var ikke i “modellhumør” i dag.

Dessuten blåste det innimellom så ille…

…at jeg helst ville ha hetta på!

 

Så var det denne “ballkastinga” da…

Jeg går jo og surrer mye alene nå. I likhet med mange andre, ble jeg nylig permittert fra jobben.

 

De siste dagene har jeg merket at jeg har gått meg litt “vill”…

 

For to dager siden hadde jeg en vond klump i magen og kjente meg kvalm og ekkel.

Det var frykt og motløshet som hadde samlet seg i en vond knute i mellomgulvet.

 

Jeg skjønte at det var slik…

…og gikk meg en tur i motbakke for å få opp puls og åndedrett.

Jeg vet at det er god medisin…

…når det aner meg at jeg er i ferd med å bevege meg litt langt ned på den mentale stigen.

 

Etterpå kjentes alt bedre. Like fullt begynte jeg å innse jeg hadde tippet litt for mye over på:

“Alt jeg må gjøre for å unngå å spre smitte!”

 

Det er vel og bra å følge påbud og å være nøye…

…men det må ikke bli slik at jeg blir så nøye…

…at jeg blir en plage for meg sjøl og andre.

Dessuten er det dette med å feie for egen dør, som jeg jo så gjerne vil!

 

Men…da jeg møtte Frodith i dag, var noe av det første jeg sa:

“Je syns det er helt iddiotisk å stælle seg laaaang i kø uttafor polet nå. Det er da fell itte dænna vinflaska som er viktigst nå, a’ ve?? 

Frodith: “Nei, det synes ikke jeg heller. Men…så lenge folk holder en meter avstand og tar med seg den flaska hjem, så er det vel greit?”

 

Der fikk jeg litt å tenke på!

Det var hun “Politidama” (som Frodith nylig skrev om) i meg som fikk mest å tenke på!

Så lenge man ikke springer dritings rundt i gatene og hoster, nyser og spyr…

…ja så trenger vel, strengt tatt, ingen andre å blande seg i om man står i 100-meters kø utenfor polet?

 

En annen “skål” er jo at det er mange barn som har det ekstra stusselig hjemme når omsorgspersonene drukner sine sorger i polvarer. Høytider og ferier er ofte ekstra ille i så måte.

Forhåpentligvis tilhører de fleste av de som står i disse laaaaaaaange polkøene folk som viser måtehold.

Folk som bare har lyst til å kose seg litt hjemme nå i påsken…

…ha det litt “normalt”…

Og det må jammen være “lov”.

 

Slikt trenger ikke strikse kjerringer som har (nesten) alt “sitt på det tørre”, blande seg i!! 

 

 

Så langt har jeg kun hatt tre video-telefonsamtaler i mitt liv.

To av dem med har vært med den yngste nissekusinen…

…og en har vært med Frodithen!

Faktisk debuterte jeg med sånn samtale på bursdagen min, for det var da Frodithen ringte!

Jeg har jo vært med på noen zoom-møter, men da har jeg brukt pc’en. 

Derfor er jeg veldig fersk på sånn mobil-videochat!!

 

I dag fikk jeg messenger – mld fra den yngste Nissekusinen:

“Passer det med en video-chat?”

 

Rett etter at samtalen har startet, oppdager jeg at nissekusinen er litt langt nede i bildet.

Sånt går jo ikke upåaktet hen hos meg…

Meg: “Kan du fløtta telefon litt? Du har kutte’ bildet rætt under haka!”

Nissekusinen: “Ja. selvfølgelig!”

 

Så var det ho som er så opptatt av at man skal feie for sin egen dør, da…

Litt ut i samtalen oppdager jeg nemlig…

 

…dette…

 

Det er kjekt med video-chat…

…men litt av poenget blir liksom borte når man bare viser…

…pannebrasken!

 

Nissekusinen sa ingen ting…

Noen er mer overbærende og taktfulle enn andre…

 

 

 

I tillegg til å være ekstra nøye med håndhygiene/ holde anbefalt avstand til andre…

…har jeg utarbeidet mitt eget “av-virusifiseringssystem”!

Det er viktig at man tror på det man driver med.

“Tro kan flytte fjell” sies det!

 

Når jeg kommer hjem fra matvarebutikken, gjør jeg følgende:

 

Vasker all plastemballasje med vann og såpe. Deretter tørker jeg godt med et rent glasshåndkle før pakka havner i fryser eller kjøleskap.

Frukten jeg kjøper gjør jeg likedan med. Appelsiner er jo greie å vaske!

Handlenettene i tøymateriale vaskes også med vann og såpe, og henges til tørk.

De tørker i løpet av kort tid, så det går veldig greit.

 

 

Noen ganger velger jeg å kjøpe pose.

Sjøl om det er lite miljøvennlig, er det praktisk å ha noen plastposer i hus.

For eksempel til restavfall.

Plastposene legges til “av-virusifisering” på balkongen i noen dager.

Tidligere hadde jeg dem på en egen plass inne, men det er jo enda bedre å legge dem utendørs når man har mulighet til det.

 

Jeg har “tjoret” posene fast under verandamøblene…

….så de ikke skal flakse av gårde og spre virus til naboene!

 

Matvarer som er pakket i papir, og annet som ikke kan vaskes, settes til av-virusifisering på egnet sted. Når det har vært i “karantene” noen dager, får det lov til å komme inn i matskapet og “joine” det som er ferdig “av-virusifisert”.

 

Det er viktig å unngå totalt hysteri, så dette får holde!!

Om man blir helt “vill og gæer’n”, så får man jo ikke gjort annet enn å vaske og desinfisere. Da går det på psyken løs, og det er heller ikke bra for immunsystemet.

 

Stort sett har jeg “fred i sjela”.

 

Dessuten koser jeg meg med de “små” tingene jeg kan gjøre…

… i stedet for å sture over alt jeg går glipp av.

 

Jeg savner slett ikke et hektisk “uteliv”.

Jeg har vel ikke vært så aktiv ute på byen heller…

…og har aldri hatt behov for å ha mye folk rundt meg.

Snarere tvert i mot…

 

Det var lang vei til jevnaldrende lekekamerater der jeg vokste opp.

Derfor ble jeg vant til å “aktivisere meg sjøl”.

 

Blant annet leste jeg omtrent alt jeg kom over så fort jeg lærte meg lesekunsten.

(På bildet ser jeg nok bare på tegningene, for det ble vel tatt da jeg var rundt tre år.)

 

Situasjonen som har oppstått, er skremmende og uvirkelig.

Det er virkelig ille på mange måter. 

Samtidig tror jeg…

…at det vil føre til mye positivt på sikt.

Blant annet at vi forurenser mye mindre…

 

Vi har slett ikke behov for alt vi har gjort oss mer eller mindre “avhengige” av. 

Vi kan leve mye enklere, og ta mer vare på det vi har…

Rett og slett verdsette at vi, tross alt som skjer nå, er så priviligerte som vi er!

 

Det må ikke nødvendigvis “skje” så mye støtt…

Om jeg kjeder meg så fort det ikke er fullt kjør rundt meg…

…så har jeg en jobb å gjøre…

…med meg!

 

Innimellom føles det jo litt ensomt å leve såpass isolert som jeg gjør nå…

 

Men jeg tror slett ikke at det er enklere for dem som bor i en liten leilighet sammen med 3-4 andre!

 

Akkurat nå lengter jeg litt tilbake til bygda, skogen, Glomma eller Mjøsa…

…men jeg kan lukke øynene og tenke meg dit…

…fyre i peisen og kose meg her også!

 

 

 

Jeg vet at jeg i en lang periode i livet var en skikkelig…

…energityv!

 

Det er absolutt menneskelig å kretse om seg og sitt i ny og ne…

…være litt sjølopptatt når en føler at livet “suger”…

…”glemme” at en ikke er Verdens Navle…

 

Men…så er det så viktig å snu på flisa.

Rett og slett tvinge seg til å vise litt vennlig interesse for andre…

…gjennom å lytte omtrent like mye som man snakker !

Det kan være en tosidig gevinst i dette.

I stedet for å være en person som andre helst skygger unna…

…kan man bli en person som andre gjerne vil snakke med!

 

Dessuten er det å vise vennlig interesse for andre…

….en hjelp til å flytte fokus fra seg og sitt.

Kanskje og til og med bli litt gladere sjøl!

 

Ei venninne av meg sa en gang: “Du må legge deg sjøl litt på hylla, Kari!”

Ja, det var faktisk sant. Det er en del av “medisinen”, sjøl om det langt fra er enkelt når en strever som verst…

 

Samtidig er det jo viktig å unngå den helt motsatte grøfta av å være navlebeskuende:

Nemlig å nærmest flykte fra seg sjøl ved nesten bare å engasjere seg i andre.

Clouet er jo å finne en slags balanse…

 

Noen ganger har jeg gått i “Reddende Engel”- grøfta.

Jeg innser at en del av det har handlet om mitt behov for å bli “trengt”, føle meg viktig!

Så kan jeg plutselig ta meg i å bli irritert på personen(e) jeg har gått inn i “Reddende Engel” – grøfta for!

“Du bryr deg itt’no om åssen je har det! Du prater nesten bære om deg og ditt.

Nå er je dritt lei tå dætta enveis-opplegget!”

 

Sånn har jeg noen ganger tenkt…

…når det har toppet seg!

Da har jeg plutselig snublet ned i…

….offerrolle-grøfta…

…så det suser!

 

Jeg “glemmer” min egen rolle i det…

Med min adferd som “Reddende Engel” har jeg nemlig nærmest bedt om at det skal være slik! 

 

Nå som mange av oss sitter nokså isolert på hver våre tuer, så er det ekstra viktig å finne denne balansen.

Om jeg tar en telefon eller en skype-samtale, må jeg huske på at jeg både skal lytte og snakke. Noen ganger må jeg kanskje finne meg i å lytte mest.

Det er helt greit!

I alle fall så lenge jeg vet at en annen gang er det den andre som lar meg få komme med det jeg har på hjertet.

I motsatt fall vil jeg…

…eller den personen som jeg har overfalt med skravla mi…

…x antall ganger etter hverandre…

…uvilkårlig føle behov for å trekke seg vekk! 

 

Folk som nesten bare kretser om seg og sitt, blir man lei av når det har gått ei stund…

…uansett om de har “gode grunner” til det!

Da blir det mer en plikt enn en gjensidig glede i det å ha kontakt.

 

Jeg kan alltids klare å finne noe å synes synd på meg sjøl for, dersom det er det jeg vil!

Begjærlig kan jeg gripe enhver anledning til å påkalle andres medlidenhet…

 

Ja visst; “been there, done that”…

…og det så det HOLDER!!!

 

 

Noen ganger trenger jeg at noen lytter og viser meg omsorg…

 

Andre ganger kan jeg være den som lytter, og viser litt ekstra omtanke…

 

Jeg er heldig!

Jeg har nemlig både flere gode venner og familie som jeg kan snakke/melde med når jeg har behov for å ha kontakt med noen.

Nå har jo teknologien blitt slik at det går an å se hverandre også, og da blir det nesten som å møtes!

Det skal bli veldig godt å treffe venner/familie igjen når vi kan begynne å omgås litt mer som vanlig.

Det er faktisk slik…

…at nå når jeg vet at jeg ikke kan treffe dem, så skjønner jeg hvor mye de betyr for meg!!

 

Men…jeg kan i alle fall rusle sammen med Frodithen i ny og ne…

Det er veldig godt med de små turene, sjøl om vi må huske på å holde avstand!

 

Jeg håper og tror at det ikke blir så mange uker til det er forsvarlig å løsne litt på restriksjonene!