Jeg har avtalt å ha videosamtale med Den yngste Nissekusinen.

Før vi ringes, setter jeg på kaffen og plugger i vaffeljernet.

Dette er jo den eneste formen for “kaffeslabberas” jeg kan delta i for tida, så jeg må passe på.

Litt uggen og “frøsin” er jeg, så jeg setter på den vesle vifteovnen også.

Da går strømmen!

Det aner meg at det må være hovedsikringen som har slått ut, for hele leiligheten er halvmørk og stille.

Da jeg åpner døra til trappeoppgangen, blir mistanken bekreftet:

I gangen er det nemlig lys.

 

I det jeg åpner nøkkelskapet, blir jeg svett:

Hvor i alle dager er nøkkelen til sikringsskapet??

Litt småfebrilsk roter jeg igjennom lommene på et par ytterjakker…

Men nei…

…ingen nøkkel!

 

Så begynner tankekverna:

Nå må jeg sende melding til nærmeste familie og venner…

…for å fortelle at jeg trolig blir veldig lite tilgjengelig om noen timer.

Når verken telefonen eller pc’en kan lades, så vil min kontakt med omverdenen bli temmelig begrenset. 

Og så NÅ da, som jeg er så isolert fra før!

Dessuten: Kjøleskap og fryser uten strømtilførsel i overskuelig framtid, det blir ikke særlig bra.

Matlaging blir det nok dårlig med.

Kalddusj blir det også!!

 

“Dystre framtidsutsikter” kan man trygt kalle sånt…

…i alle fall for slike som er godt vant!

 

Jeg kjenner at jeg ikke liker meg noe særlig…

I en slik situasjon hadde det jammen vært ok å bodd sammen med noen…

Dette er “medaljens bakside” når det kommer til det å være enslig.

(men stort sett så synes jeg det er veldig greit å bo alene).

 

Så kommer jeg på at jeg kanskje bør ta en titt i…

 

…veska!?

 

Lettelsen skyller gjennom meg da jeg finner ut at knippet med nøkkelen til sikringsskapet…

…ligger i bunnen av veska!

 

Nå ordner alt seg i løpet av noen sekunder!

 

Etterpå blir knippet hengt på rett plass i nøkkelskapet…

..og det med en gang!

 

Nå har jeg lært at jeg ikke skal trakte kaffe, steke vafler og ha på vifteovnen samtidig.

Dessuten skal jeg alltid ha ei lommelykt lettvint tilgjengelig, i tilfelle dette skjer etter mørkets frembrudd. Stearinlys og fyrstikker har jeg alltid, men ikke alltid lett tilgjengelig om det brått skulle bli stappmørkt rundt meg.

 

I min barndom opplevde jeg ofte strømbrudd. Da ble det både mørkt og “vasstomt”, for vannpumpa gikk på strøm. Hvis det varte ei stund, måtte vi bruke utedoen.

Her er det ingen utedo. Det blir nok ikke tomt for vann heller. Bare for varmtvann!

 

Jammen har vi gjort oss avhengige av den strømmen…