“Jeg vil ha noen“, sa han.
“Det er så tungt å gå alene.
Jeg trenger noen å gå hånd i hånd med…
…en eller annen gang…
…men jeg vet ikke når jeg er klar…”
Hun svarte:
“Jeg vil ikke ha noen
en eller annen gang…
Jeg ønsker meg en
som vil gå hånd i hånd med meg
fordi han og jeg
er spesielle for hverandre.”
Ingen kan noensinne
erstatte noen…
…for noen…
Det kan være knallhardt å bli single!
Uansett om det handler om samlivsbrudd eller at partneren dør.
I en sorgfase er det fort gjort å kaste seg ut i noe nytt.
For:
“Jeg takler ikke å være alene!”
Rett etter at jeg ble separert og skilt, var jeg rask med å kaste meg ut i et nytt forhold.
I ettertid ser jeg at det handlet mest om at jeg ønsket trygghet og omsorg.
Jeg følte meg så sårbar og alene!
Det var et dårlig utgangspunkt, men jeg “trengte” det forholdet.
Sjøl om det var nokså håpløst, så hadde det sin misjon, slik situasjonen var der og da!
Jeg vil kalle det en “virkelighetsflukt”.
Noen trives bedre som single enn andre.
Jeg tror at det ganske vesentlig å være trygg på at man takler å leve alene…
…og til og med kan ha det bra alene…
…før man involverer seg veldig tett med en ny partner.
Om man en gang går inn i et nytt forhold, så er det viktig å være bevisst på at man lar fortida ligge…
…så langt det er mulig.
Blant annet vil det si:
Å verdsette den nye partnerens kvaliteter, framfor stadig å fremheve hvor fantastisk den forrige var.
Å sammenligne (på godt og vondt) er menneskelig…
Alt som foregår inne i hodet trenger ikke nødvendigvis å tyte ut gjennom munnen…
…sjøl om det er sørgelig fort gjort!
Jeg er normalt fint lite sjalu, for å si det slik. Men i det jeg ser for meg et møte med en enkemann derimot, vil nok varselklokkene begynne å ringe umiddelbart..
Levende mennesker har jeg dreisen på, -hva de døde angår, er jeg imidlertid langt mer usikker.. Blandt de levende er en jo gjerne valgt ut, og dersom en råker borti en som er ute etter en erstatning for en ikke overkommet ex, kommer det til uttrykk ganske raskt. – Tror det har mye å gjøre med at jeg kan være svært konkurranseorientert til tider, og at mye her koker ned til det faktum at en aldri kan ‘vinne’ over en avdød, iallefall dersom det ikke var alvorlige rift i forholdet da det skjedde eller noe slikt.. ‘Skrekken’ her, er å bli følelsesmessig bundet til en relasjon hvor en til enhver tid vil ha spøkelset av hans nr1 hengende ved seg som en påminnelse om at en for altid er hensatt til å være nest best, og ikke stort mer enn en ‘jalla’ stedfortreder for dette alltidsnærværende ‘vidunderspøkelset’..
Jeg grøsser bare av tanken på å havne i et slikt scenario, og ville derfor aldri inngå et forhold til en enkemann uten å være 100% sikker på at jeg tronte på toppen av ‘pallen’. – Enten alene, eller delt. Delt førsteplass skal jeg kunne takle, bare jeg er nr 1. Det er andreplassen jeg ikke ville kunne leve med..
Jeg tenker at det er viktig å være realistisk. Jeg tror at det kan være vanskeligere å omstille seg jo eldre en blir og jo lengre forholdet til den første partneren har vart. Men: Jeg vet om både kvinner og menn som har funnet nye partnere på sine eldre dager. Blant annet en kvinne som ble enke da hun var knapt 60. Hun og mannen hadde hatt et godt ekteskap og hun savnet ham veldig. Men…etter noen år fant hun en ny venn som hun senere ble samboer med. De har holdt sammen i mange år nå, og jeg tror de har hatt det godt. Så…det ER faktisk mulig. Å gå inn i et forhold og ende opp med å føle seg som en dårlig nummer to hele tida, DET er ikke akkurat noe å hige etter.