De sto der på rekke og rad…

…mennene som skulle lære seg grunntrinnene i dansen…

“En, to , tre,  fir’, en to tre , fir'”.

Danselæreren instruerte og veiledet underveis.

 

Hun sto der blant alle damene.

De var nettopp ferdige med sin del av treningen.

Til slutt skulle parene danse sammen.

 

Hun syntes litt synd på ham der han sto.

Det var tydelig at han følte seg ubekvem.

Han gjorde så godt han kunne, men det ble både urytmisk og keitete.

 

Selv var hun veldig glad i å danse, men hun var helt avhengig av å ha en stødig dansepartner.

Ellers hadde hun en tendens til å gå sine egne veier, nærmest overta hele føringa.

 

Da de satt i bilen hjemover, var han taus. Hva var galt?

Hun prøvde å innlede en samtale, men han svarte bare med enstavelsesord.

En stund etter at de hadde kommet, hjem brøt han tausheten:

“Jeg er skikkelig misfornøyd med meg selv.

Jeg fikk det ikke til noe særlig…

…men du var jammen tålmodig med meg.

Ikke et vondt ord! Det skal du i alle fall ha!”

 

Hun stusset litt…

Hvorfor i alle dager skulle hun ha blitt sint på ham?

“Jeg så jo at du gjorde så godt du kunne. Du gikk virkelig inn for det!” 

 

Først flere år etterpå kom hun til å tenke på denne episoden…

Hun så plutselig en slags sammenheng…

 

Hvor ofte hadde hun ikke blitt sint og fornærmet fordi hun følte at han ikke tok hensyn til henne i skiløypa?

Han hadde ledd av henne de gangene hun hadde vært engstelig for å kjøre nedoverbakker.

Hun hadde kjørt plog, selv om det ikke var særlig bratt!

 

En gang hadde han kommet etter henne…

…fanget henne i armkroken og tatt henne med seg nedover bakkene.

Hun hadde bare måttet seile med i full fart, høyst ufrivillig, mens han lo høyt og henrykt!

 

Da de kom hjem etter skituren, hadde hun frest til ham i fullt sinne:

“Du kan bare drite i å gjøre noe slikt igjen! Jeg var livredd, og du bare lo av meg!”
Om du gjør det igjen, så bli jeg ikke med på skitur mer, bare så det er helt klart!!!”

 

Han gjorde det ikke igjen, men han kostet på seg en latter de gangene hun gikk på snørra så det sang!

Hun syntes at han oppførte seg svært lite empatisk!

 

Mens hun satt der og tenkte tilbake, slo det henne plutselig:

Han hadde antagelig aldri fått særlig mye støtte de gangene han hadde vist seg som “svak”.

Hun visste at faren hadde vært hard og streng mot ham.

Det hadde slett ikke vært noen “kjære mor” om guttungen ikke hadde innfridd, og vært blant de beste.

 

“Hvordan skal vi klare å være noe vi ikke har blitt opplært til?” tenkte hun.

“Når den viktigste rollemodellen vår har vist oss lite empati og forståelse…

…hvordan skal vi da kunne vite hvordan vi skal opptre empatisk overfor andre…?

 

Plutselig var det enklere for henne å tenke på ham…

…uten å klandre og fordømme…

 

Hun hadde fått en ny innsikt…

 

Å danse likte hun fortsatt…

…men hun hadde ikke funnet noen ny dansepartner…