“Avmakt!”

 

 

Legen gikk bort til vinduet………..

Kvinnen som satt ved sjukesenga hadde nettopp stilt ham et spørsmål……

Han hadde ikke noe svar å gi henne…….

Han hadde ikke noe råd å gi……

 

Legevitenskapen hadde ingen ting å stille opp med lenger.

Sjukdommen måtte bare få gå sin gang…….

Det eneste som gjensto var å gi smertelindring……

…….og å vente……

…….på det uunngåelige!

 

Det var i denne stunda at legen kom med et stille utbrudd :

“Avmakt!” 

 

Kvinnen som stilte ham spørsmålet han ikke kunne svare på……

…..var min mor.

 

I sjukesenga lå min far……

Han var 57 år og dødssjuk av kreft.

Kort tid senere døde han.

 

 

Visst skjer det mye feilbehandling rundt omkring.

Far var en av dem som en periode ble feilbehandlet.

Han gikk i gjennom flere harde antibotikakurer mot betennelse i kroppen……

……og fysioterapibehandling som bare gjorde vondt verre…….

 

……før legene begynte å fatte mistanke om kreft.

 

 

“Prostatakreft med spredning til skjelettet”….

…..var diagnosen.

 

Det var en aggressiv kreftform, og far var ung til å ha fått denne typen kreft.

 

Legene kunne tilby behandling som utsatte utviklingen av videre spredning……

……..men det var ingen utsikter til helbredelse.

 

Han levde i nokså nøyaktig to år etter at diagnosen var stilt…….

 

Den siste tida hadde han veldig store smerter.

Da jeg så og hørte at han hadde det så vondt, så tenkte jeg bare på en ting :

 

“Gi ham noe så smertene slipper!”

 

Vi har vel en tendens til å tenke at alt bør kunne løses…….

At noen skal fikse, ta ansvar og ordne opp…..

 

I en fortvilet situasjon ønsker vi så inderlig at noen skal finne “mirakelkuren”…….

…… love oss at alt skal bli bra…….

…….eller i alle fall MYE bedre!

 

Så finnes kanskje ikke den løsningen…….

Da er det fort gjort at vi begynner å anklage……..

Vi vil ha en eller flere syndebukker som vi kan øse vår sorg og smerte over.

 

 

Dette skjedde ikke i vårt tilfelle…..

 

Mor uttrykte kun EN gang at hun var skuffet over oppførselen til en lege….

Han hadde uttalt at han trodde at han og kollegene ikke kunne klandres for at de ikke hadde funnet ut av det med kreften tidligere……

…..og det kom han med samtidig med at han informerte mor og far om diagnosen…..

 

Ellers ble det brukt lite tid på å “Klandre fagfolkene”, sjøl om behandlingen som ble gitt ikke alltid var optimal.

(Da tenker jeg på det rent medisinske og på oppfølging og rutiner i den forbindelse.)

 

Far oppsøkte lege første gang fordi han hadde fått vondt i skuldra etter at han holdt på å falle ned fra noe inne på låven, og så hadde han hogd tak for å unngå å gå i betongen og slå seg fordervet.

Det var vel ikke å forvente at legen i første omgang skulle tenke “Kreft i skjellettet” når han satt overfor en stor, sterk og ganske røslig kar som hadde fått akutt vondt i ei skulder etter ei “nesten-ulykke”. 

 

Men….etter hvert som ukene og månedene gikk…….

……og tilstanden bare forverret seg…….

……burde vel både fastlegen og sjukehuslegene ha reagert?

 

Om legen i stedet hadde vært litt ydmyk og sagt :

 

“Jeg beklager at du har blitt feilbehandlet i flere måneder!”

 

Ja, så hadde han vist STORHET og STYRKE!

 

Men….leger er også bare mennesker……

Det vi som pasienter og pårørende kan oppleve som arroganse og sjølgodhet, kan være et skalkeskjul for frykt og avmakt…..

Antagelig hadde ikke far levd så veldig mye lenger om han hadde fått riktig behandling fra starten av….

Men han kunne ha vært spart for harde antibiotikakurer og fysioterapi som bare gjorde vondt verre.

 

Mitt poeng er :

Ingen er ufeilbarlige……

Ingen har løsningen på alt!!

 

Vi er bare mennesker…….

…….og “Skaff meg en synder” – mentalitet hjelper ingen – i NOEN sammenheng.

 

Visst kan det være på sin plass å beklage……..

………og særlig når man beviselig har gjort en feil.

 

Noen ganger er det kanskje gjort så grove forsømmelser/feil – enten akutt eller over tid…..

…..at det er grunnlag for at den/de ansvarlige blir straffet.

 

Men :

Det HJELPER uansett ikke dem som har blitt rammet av feilen – annet enn at de kan få en form for oppreisning og/eller økonomisk erstatning.

 

Visst er det bittert og vondt når vi skjønner at det eneste som gjenstår er å gi smertelindring eller medisiner som virker sløvende og søvndyssende…….

 

Visst skjer det mye uverdig i helse – Norge.

 

Eldreomsorgen er ett eksempel…….

Mennesker som havner på sjukehjem, får kanskje ikke en gang sitt eget rom!

 

Folk som stadig blir stilt overfor uhelbredelige sjukdommer, må kanskje gjøre seg litt harde, og tilsynelatende bli litt kyniske for å “overleve”……..

 

 

Visst skal vi kjempe for verdighet…..

……men så er jo spørsmålet : 

 

HVA er MINST uverdig når man står overfor en sjukdomstilstand som ikke lar seg helbrede?

Symptomdemping og lindring er kanskje det eneste helsevesenet og de pårørende har å stille opp med.

 

Vi kan ønske oss et samfunn fritt for sjukdom, ulykke og lidelse……..

Vi kan spørre oss om hvorfor det skjer så mye vondt, urettferdig og uverdig……..

……..men det finnes ikke noe svar på det!

 

 

 

Far og Karidansen i Volvoen –  som var mors og fars første egne bil. 

 

Det er ski på biltaket….

……for hele familien dro ofte på skitur……

……men her var jeg så lita at jeg fikk nok fortsatt ligge i den hjemmelagde pulken!

Den ble byttet ut til fordel for en Ford Taunus 17M (eller noe slikt) i 1965, så jeg husker ikke at vi hadde Volvoen.

 

TAUnusen husker jeg imidlertid godt……. 

Den levde opp til navnet sitt…….

…….. for den måtte ofte festes til traktoren med et TAU……

………og trekkes rundt på tunet ei stund……..

………før den fant det for godt å starte…….

 

8 kommentarer
    1. et viktig poeng du kommer med her,leger er bare mennesker jeg er enige,og feil blir gjort og kommer til å bli gjort i fremtiden også.Krefte er en stygg sykdom,den rammer alle alder uansett rik eller fattig jente eller gutt ,like vondt er det for alle uansett.
      Det var et koseligt bilde av far og karidansen,godt å ha noen slike gode minner 🙂 ønsker deg en fin dag,vi skal besøke mine foreldre en på heimen og en hjemme ,sånn har det blitt med mine

    2. Ja alle kan gjøre feil…men å være ydmyk og innrømme feilen syns jeg kan være på sin plass…Skjønner ikke at det er så vanskelig…OG det letter faktisk når folk er ærlige og åpne…Trist med din far! føler med deg!

    3. fruensvilje.blogg .no: Ja, slik er livets gang: Jeg har vært hos mor i forbindelse med datakursing. Hun er 87, men ordner seg sjøl med alt – og kjører fortsatt bil! 🙂

    4. Toini: Takk! Det er jo over tredve år siden nå, så det er ikke så sårt lenger. Det var vondt å se ham lide, og vondt å miste ham, men om han hadde levd i dag hadde han vært 89, og det er det ikke så mange menn som blir. Ja, det er MYE lettere med folk som er oppriktige og åpne, sjøl om det koster å være det. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg