Livet består av mange valg………

Sier du JA til noe, innebærer det gjerne NEI til noe annet……

Hverdags – valgene får (som regel) ikke så store konsekvenser for livet vårt……

…..men før eller senere står de aller fleste av oss overfor noen STORE valg…..

 

Er det et valg vi har mulighet til å bruke tid på, kan prosessen fram til valget er tatt være den TØFFESTE delen av det.

 

For en del år siden sto jeg overfor et veldig stort valg.

Fortsette i ekteskapet…….

……eller ta ut separasjon/skilsmisse?

 

Jeg visste at det siste ville medføre at flere personer jeg var glad i ville oppleve store omveltninger i livet…..

…….og bli sinte, skuffet, såret og lei seg…….

……..og at jeg antagelig ville bli den som ble sett på som “Den Harde, Utakknemlige og Slemme”!

 

Det var et voldsomt dilemma……..

……..og jeg følte at jeg nesten ikke kunne bære det.

 

Derfor “pansret” jeg meg, og fremsto nok som temmelig uforsonlig og hard.

Det var (og er) min måte å holde meg oppreist på.

Hvis alternativet er å kollapse, og bli “liggende nede” i lang tid, (slik jeg hadde gjort i lang tid) så tenker jeg at hensikten helliger middelet!

 

“Hard som Hønn”………men det er utenpå…….

 

I denne situasjonen flyktet jeg også inn i noe (et nytt forhold) som jeg i ettertid vil karakterisere som ganske håpløst……

…….noe som jeg gjerne skulle ha hatt ugjort……

…….men der og da ble det en nødvendig virkelighetsflukt  –  en slags redningsplanke!!

Det ble en læringsprosess ut av DET….også!!

 

Når jeg ser tilbake, ser jeg altså at jeg kunne gjort en del ting annerledes………

Det er, for eksempel, enkelte ting jeg (med fordel) kunne ha latt være å si……

…….og gjøre….

…….men når hele tilværelsen oppleves som et eneste kaos, og man føler at man beveger seg helt ut i ytterkanten av hva man makter………

…….er det fort gjort å trø feil!

 

Om jeg hadde kunnet spole tida tilbake, hadde jeg tatt de samme STORE valgene i denne prosessen.

 

Jeg har forståelse for at mange velger å bli i ekteskap som de mistrives i og ønsker seg ut av. 

Det er en drastisk avgjørelse å bestemme seg for å gå, for : “Man vet hva man har, men ikke hva man får”!

Belastningen ved å bryte ut, og føle at man blir stemplet som “Den Slemme”, ER tøff.

 

Man mister kontakten med folk man har hatt mye omgang med. 

De som før smilte, og stoppet for å veksle noen ord, ser en annen vei, eller har det “veldig travelt” når man møter dem. 

I et gjennomsiktig bygdemiljø blir dette kanskje ekstra merkbart.

 

Jeg er fortsatt overbevist om at mitt valg, totalt sett, var det beste – på sikt……

……for alle involverte……

 

Det var definitivt til det beste for meg sjøl……..

 

Uansett hva livet har bydd på i etterkant…….

……. har jeg aldri ønsket meg tilbake til det som var…….

 

 

Langt fra alle trenger å få vite “Min versjon av saken”…….

………..verken den gangen ……..

………..eller nå………

 

Det er slett ikke alle som HAR hørt den, som hadde BEHØVD å få høre den heller…..

 

Noen ganger blir imidlertid behovet for å rettferdiggjøre seg sjøl og egne handlinger så stort…..

………….at det “renner over”!

 

Jeg må uansett stå for de valgene jeg har tatt!

 

Det må vi alle – på ett eller annet vis!

 

 

 

Om høsten og vinteren er det høysesong for telys hjemme hos meg!

 

Denne turkise telysestaken kjøpte jeg da jeg var med ei venninne til Lillehammer i høst.

Jeg synes den er nydelig!

 

 

 

 

“Om’n itte gjør som je vil, så får’n neiggu itte p… meg!”

 

Det var ei ung jente som sa det en gang for leeeeeenge siden…….

….da en gjeng av oss var på vei hjem fra et “fuktig” lag.

 

Det var kjæresten hun mente….

Vi fniste litt alle sammen, på ungjenters vis……..

For det var jo forståelig at hun nektet ham “goder” hvis han ikke var “snill gutt”, ikke sant?

 

Hvem kan si seg fri for ha vist sånne tendenser……

……..en og annen gang i historien?

 

Jeg har nok mer enn en gang vært avvisende både i forhold til fysisk kontakt og sengekos……..

……..fordi jeg har vært fornærmet, sint og sur.

 

For disse mannfolka burde jo ha skjønt LITT mer da……..

 

De burde ha tatt mer hensyn til meg…….

De burde ha vært mer oppmerksomme……..

De burde ha innsett at det ikke bare var JEG som skulle bli med DEM rundt omkring……

…….på de tingene DE hadde lyst til…..

De burde ha spurt meg om hva JEG hadde lyst til OGSÅ….

……..i stedet for å oppføre seg så……….

…….. JÆ….. EGOISTISK!!

 

De burde ha vært mer kjærlige og (for eksempel) ha strøket meg over ryggen………

……og latt meg sitte i armkroken litt oftere……..

……i stedet for bare å være opptatt av EN form for nærhet……..

 

De burde rett og slett ha vært…….

…….TANKELESERE!!!

 

I stedet for å laga drama og “straffe” på denne måten……..

…….så er det vel bedre å formidle hva man har behov for??

 

Kanskje helst en gang som stemningen er god, sånn at det ikke så lett ender opp med angrep og anklager om at : “DU gjør alt feil!”

 

“Jeg trenger at vi har litt tid sammen, bare vi to, mens mobil, pc og tv er avslått……”

“Jeg trenger å få sitte i armkroken din , for jeg har behov for litt omsorg akkurat nå”

“Jeg har lyst til at vi……..”

“Jeg setter veldig pris på at………”

“Det er viktig for meg at………”

 

Og…….. om man VIRKELIG er “djupt såra og vonbråten”…..

…..og ikke får til å si det med en gang…….

Så får man i alle fall si det FØR man går til sengs!

 

“Jeg ble visst sint og fornærmet på deg i sted…….

Jeg har kanskje ingen grunn til det, men jeg føler det slik likevel….”

 

Følelser er alltid ekte……..

…..sjøl om de kan synes irrasjonelle……

 

…..sjøl om man føler seg dum og barnslig over at man reagerer slik…….

 

Det som VIRKELIG er dumt og barnslig, er å la være å si noe som helst…….

……..og hevne seg ved å avvise i stedet!

 

Tuppe – Guri Dramaqueenstuggun……….

 

“Itte verdt å tru at det BLIR no’ på deg, så!”

(Men neiggu om je førrtæl deg ÅFFER!)

 

 

Hvem får lyst til å komme ei sånn ei i møte…..?

 

 

Jeg fant en oppskrift på enn sunn variant av “Bounty – sjokolade” på bloggen til “Heleneragnhild” her om dagen. 

DET måtte prøves……..

 

SÅNN så “Bountiesene” til Heleneragnhild ut :

(Bildet er stjålet fra bloggen til Heleneragnhild)

 

 

 

SÅNN så “Bountiesene” til Karidansen ut………

…….da hun hadde helt smeltet sjokolade over kokosblandinga……..

 

 

 

SÅNN så de ut da hun hadde fått løsnet dem fra plata……..

 

Har det MINKET, sa du…..????

 

Jaaaaaa……

 

……..sa jeg at det var noe gæern’t med SMAKEN på dem, eller???

 

 

Når alt kommer til alt :

 

Det er vel “Det Indre” som teller mest….???

 

 

 

 

Det ringer på døra mi…….

Da jeg kikker ut gjennom vinduet i døra, ser jeg at det er husverten.

 

“Hei! Har du våget deg ut om dagen?

Jeg har med litt strøsand, så du kan strø utenfor trappa di!

Du kan få en boks med noe du kan strø PÅ trappa også!”

 

Jeg takker ja til begge deler!

Sånt varmer………. 

 

Det vitner om at personene som gjør det har OMTANKE for leieboeren sin!

De har jo ingen PLIKT til å sørge for at hun ikke har det glatt foran utgangsdøra si……

 

Nå er “sklisikkert utstyr” på plass!

 

Nissemor fra nille har fått plass ved siden av lyslykta mi……

 

Tuja med batteridrevet lyslenke er på plass i gangen……

 

Dette blir årets juletre for mitt vedkommende!

“Juletrefoten” er en kurv som jeg har pyntet med et par bånd jeg hadde liggende.

 

Alt MÅ jo ikke være rødt, sjøl om det er jul!

 

Men……..

………blått, blinkende lys foran utgangsdøra, DET vil jeg ikke ha…..

………for da føles det som om jeg har et utrykningskjøretøy stående der!

 

 

 

 

 

Når jeg ser tilbake på livet, ser jeg at jeg i perioder har gjort det….

Visst har livet bydd på store utfordringer og påkjenninger av ymse slag…….

……men jeg har i perioder definitivt også dyrket min elendighet.

 

I min lange angst, utmattelses – og depresjonsperiode (Som egentlig varte fra 1994 – 2010, men var på sitt aller verste fra 2003-2006) tror jeg faktisk at jeg vedlikeholdt sjukdomstilstanden ved  (ubevisst) å dyrke den.

 

Jeg søkte omsorg, medlidenhet og støtte…….

Hos leger…..

Terapeuter……

Kjærester……

Venner…….

 

Det samme gjentok seg gang på gang………

Hver gang noen trøstet meg eller kom med “forløsende” ord, følte jeg meg plutselig bedre……

…….en liten stund……..

 

Og så måtte jeg ha “påfyll”……..

………i form av mer medlidenhet, forståelse og omsorg!

 

Jeg måtte stadig finne nye mennesker å servere min lidelseshistorie til…..

…….for etter hvert gikk jo folk lei…..

 

Jeg var ikke “sjølgående” på noen som helst måte………

……….sjøl om jeg kunne være sta og stri så det holdt………..

……….og OGSÅ framstå som sterk……

 

Det er ikke alltid at vi er “snillest” når vi gir et menneske det som det (ubevisst) søker etter……

Vi KAN faktisk være med på å vedlikeholde en uhensiktsmessig adferd, eller uforklarlig sjukdomstilstand, ved stadig å komme med sympatierklæringer og verbale klapp på skuldra.

 

Jeg kan ikke underbygge dette ved å henvise til godt dokumentert forskning………

Jeg tror bare at det KAN være noe i det jeg hevder her……..

…….ut fra det jeg har erfart med meg sjøl og andre…….

 

Jeg tror at en god terapeut er en som våger å gi klienten et lite spark bak i blant…..

…..altså en terapeut som stiller ham/henne direkte spørsmål som for eksempel :

“Hvilke fordeler har du av tilstanden du befinner deg i nå?”

 

Visst er det brutalt…….

Det kan vekke ubehagelige forsvarsmekanismer og fortvilelse hos et menneske som fra før av er langt nede…….

 

Man skal DEFINITIVT trø varsomt………..

……..men kanskje vil klienten se at spørsmålet hadde noe for seg……..

……..og at det ble et vendepunkt…….

……..på sikt?

 

Da jeg var sjuk, kunne jeg skule til andre……….

…….som jeg syntes ble mye bedre “tatt vare på” av helsevesenet og fikk mer “hjelp” enn meg……..

Men jeg ser at det var min egen adferd som gjorde at det ble slik…..

 

Dessuten hadde ikke helsevesenet så mye å stille opp med ….

…….annet enn antidepressiva og beroligende piller……

 

Det var en gave at jeg ble tvunget til å ta tak i meg sjøl……..

……..da jeg OMSIDER begynte å forstå hvor skoen trykket mest!

 

Underveis møtte jeg noen “læremestre”……..

……som speilet meg sjøl på ulike vis…….

….. sjøl om jeg ikke klarte å se det den gangen……

 

Lille speil på veggen der…….

 

Det kan være nyttig å ta en titt på speilbildet sitt i blant…..på mer enn EN måte……..

(På den annen side får man jo ikke gjort så mye fornuftig om man tilbringer det meste av tida med å studere seg sjøl (og posere) foran et speil!)

 

En kvinne sa en gang følgende til meg :
 

“Du virker ekstremt sjølopptatt. Kari, men jeg skjønner at det er fordi du sliter……..

……..og at du egentlig er et nydelig menneske!”

 

Det var sårende å høre at jeg ble oppfattet som sjølopptatt og sytende…..

…….men samtidig var hun ærlig……..

…….og hun ga meg jo, dessuten, OGSÅ en “Nydelig attest”.

 

Det er ingen som får gjentatte, medfølende sympatierklæringer fra meg når de legger ut detaljerte skildringer om den samme elendigheten……..

…… enten skriftlig eller muntlig…..

…….gang på gang…..

 

…….PÅ GANG!!!

 

Jeg har ingen tro på at jeg bidrar til noe positivt ved å gi personene det de (muligens ubevisst) fisker etter!

 

Du er ikke et dårlig eller “svakt” menneske fordi om du sliter med kropp og psyke……

 

Kanskje er det de som egentlig er aller mest følsomme, empatiske og samvittighetsfulle…….

…… som har størst risiko for å havne i sånne “uforklarlige sjukdomstilstander”??

 

Jeg tror også at vi som har vært/er i en sånn tilstand har en fellesnevner i…….

 

…..at vi har litt for lett for å gruble/analysere……

….. og gjerne ta de tingene som andre sier og gjør i forhold til oss……..

……i verste mening…….

……og svært personlig?

 

En annen ting jeg har fundert på er :
 

Har man lettere for å utvikle slike tilstander hvis man har levd litt beskyttet i barndommen? 

Så har man (av ulike årsaker)  knyttet seg (for) tett til den ene eller begge foreldrene. 

Som en følge av det, har man kanskje ikke gjennomgått en sunn og naturlig løsrivelsesprosess??

Da kan voksenlivet, med alle dets forpliktelser, fortone seg så voldsomt og skremmende at man “melder seg ut” i form av sjukdom når man ikke lenger har mor og far til å “ordne opp”!

 

Ikke vet jeg……….

“Eg berre undrar…….?”

 

 

Ved å forstå mekanismene som ligger bak, og innse på hvilken måte ens eget tankesett og adferdsmønster kan vedlikeholde sjukdomssymptomer…..

 

……vil en kanskje lettere kunne komme seg ut av den onde sirkelen?

 

Da jeg var som mest deprimert, klarte jeg ikke å se skjønnheten i en frostkledd desemberdag………

Jeg så nesten bare innover i meg sjøl……..

…..og der var det mørkt og fargeløst…….

 

 

 

Solbærbuska har fått glassperledekor………

 

Tenk deg DEN lyden………

…….når du setter foten ned på dette isnål – belagte teppet………!

 

……..og til sommeren kan jeg “flyge børrføtt” her……

 

 

 

 

 

 

 

Det var ei ung jente som sa det…….

…….og hun het Kari(dansen)!

Hun hadde kjæreste………

……og hun tok stadig forbehold…….

 

Det var ikke det at hun egentlig hadde planer om å “slå opp”…..

…..men det var så skummelt å tenke framover…….

…..for hun kunne jo aldri vite……

 

Karidansen mente ikke å være avvisende……..

……men hun hadde så ekstremt dårlig sjølfølelse.

Derfor måtte hun helgardere seg mot avvisning……….

Hun turte ikke å stole på at gutten ville holde ut med henne……..

 

For :

Ikke var hun særlig pen (syntes hun)

…..ikke var hun særlig spennende og morsom heller……..

……og jammen var hun litt sær og rar også……

Det hadde hun da fått høre, mer enn EN gang!

Så da valgte hun å tro på det………..

 

Hun skjønte ikke at hun skjøv kjæresten fra seg med slik oppførsel……….

For det er ikke hyggelig når nesten alle forsøk på planlegging blir møtt med et :

“Hvis vi fortsatt er sammen tel sammar’n………….?”

 

Karidansen på jenterommet….. (Sjutton år tror jag visst at jag var).

 

Vi kan ikke leve med forbehold for å “sikre oss” støtt……

Da må vi safe oss gjennom hele tilværelsen…….

……. og det blir da så gudsjammerlig kjedelig?

 

Så får vi heller ta smellene da, NÅR og OM de kommer.

(Jeg snakker IKKE om oppførsel som vitner om, nærmest, total uansvarlighet og mangel på vett!)

 

Hvis vi lever hele livet med forbehold, så begrenser vi vår egen livsutfoldelse…….

 

 Vi kan trolig unngå en del vonde opplevelser…….

……..men vi går gjerne også glipp av mye som kan gjøre oss godt!

 

 

 

 

 

 

Jeg lagde julekalendere da unga var små, men jeg har aldri hatt noen sjøl – etter at jeg ble voksen……

 

Eller jo, forresten……..

……. i fjor kjøpte jeg jo julekalender av Natheless.!

 

Det var en hun hadde laget sjøl. I denne kalenderen var det både oppskrifter og fortellinger.

Dessuten var det mange mange flotte illustrasjoner, selvfølgelig signert Natheless! 

Det var så absolutt en kalender etter min smak!

 

I år koser jeg meg med å følge med på kalenderne til andre bloggere….

“Tepausen” har en kosmetikk – kalender :

 Kalenderluke nr 6

 

“Natheless” har en “Føljetong” med egne tekster og illustrasjoner……. :

 

Jona, et adventseventyr i 24 deler

 

Denne tegningen er ikke fra julekalenderen, men det er Natheless som har boltret seg med å lage et fargerikt høstbilde!

Flott – ikke sant?

 

Og sist, men ikke minst, så har Frodith en herlig gjettekonkurranse, der deltagerne kan vinne hennes hjemmelagde premier!

 

Frodiths Julekalender

 

 

Dette bildet la jeg ut da jeg vant hjemmeheklet lue i Frodiths adventskalender i fjor!

 

 

Rottene “Salt” og “Pepper” er sterkt delaktige aktører i Frodiths kalender, og det er alltid spennende å åpne “Dagens Luke” for å se hva de to impulsive skøyerne har funnet på!

 

Her er “Salt” og “Pepper” hos fotografen for å bli foreviget til årets julekort!

(Bildet er “Stjålet” fra bloggen til Frodith)

 

Hver kveld er det trekning av premier………

…..og da scroller jeg saaaaaaaakte nedover innlegget til Frodith…….

……for…….

…..TENK om jeg har…….

……VUNNET!!!

(Men det er uansett spennende å se HVEM som har vunnet………)

……og Frodith er en mester i å bygge opp spenningen!

 

 

Så derfor :

 

TAKK til dere som involverer oss andre i julekalenderen deres!!

 

 

 

(Dette innlegget skrev jeg rett etter at jeg begynte å blogge for snart to år siden. Jeg synes det er (minst) like aktuelt da som nå……)

 

“Å rekkje småtarmer” var et dialektuttrykk faren min av og til brukte.

Det betyr rett og slett at man foretar en intens utspørring av andre for å få mest mulig greie på hvem og hva de “er”…….

 

Det er for eksempel mange som har sittet “Kjærest på en stol”, og opplevd å bli utsatt for dette fenomenet.

 

Når vi møter nye mennesker i en sosial setting, er det fort gjort å gå i utspørringsgrøfta.

Standardspørsmålet er gjerne :

– Hva jobber du med?

Så utveksles det kanskje noen ord om jobb.

Noen ganger svarer folk slik :

– Jeg er uføretrygdet…..

Da stopper det gjerne der……..

…… for da er det liksom ikke så mye mer å si om den saken……….?

 

Eller – så kan vi begynne å “Rekkje småtarmer”…. :

– Sier du det??

– Er det lov å spørre om HVORFOR eller??

–  Ja, ikke for å være NYSGJERRIG, altså!!

Noen synes det er helt greit å svare. For andre kan det oppleves som en invadering av privatlivet. Kanskje svarer de likevel, fordi de er redde for å virke knappe, sære og uvennlige.

 

Et par har vært samboende eller gifte i noen år, og er fortsatt barnløse.

Da begynner omgivelsene å synes at det er på tide med en aldri så liten familieforøkelse!

 

– Har dere tenkt på å få barn snart, eller…..?

 

Kanskje er svaret bekreftende – jo, det har paret tenkt på.

Eller kanskje er svaret :

Nei, det vil vi vente med./Nei vi ønsker ikke å ha barn.

 

Det finnes også et annet alternativ:

– Vi kan dessverre ikke få barn…..

 

For en som har for (u)vane å  “Rekkje småtarmer”, er ikke dette svaret godt nok!

Han eller hun trenger nemlig ytterligere informasjon :

 

– Er det lov å spørre om årsaken eller??

– Ja, ikke for å være NYSGJERRIG altså!!

– Har du tette eggledere kanskje – eller er det mannen din som har dårlig sædkvalitet??

 

 

(A’ Rekkjesmåtarmer – Ragna er vældi’ forståelsesfull………..

……..og bære bittelittegræinne nysgjerri’…..)

 

Igjen settes vedkommende som blir utsatt for utspørringen i ei lei knipe…….

…… og kanskje tenker vedkommende :

– Må jeg virkelig svare på dette?

 

Den som spør gir seg ennå ikke.

Nå er det nemlig på tide med noen gode, og (velmente?) råd.

– Har dere prøvd ditt eller datt??

– Kanskje dere bør endre litt på kostholdet, trene mindre/mere, eller ta dere en deilig ferietur sammen, for å senke stressnivået i kroppen??

 

Hvis vi VIRKELIG vil ta’n helt ut, så kan vi jo tilby oss å bli med inn på soverommet og være SKIKKELIGE DYNELØFTERE – i ordets rette forstand!!

Det kan jo hende at vi har noen gode tips å komme med der også…..

Noe de ikke har tenkt på sjøl………

 

Det går an å komme med mange eksempler på å “Rekkje småtarmer”.

Det finnes, blant annet, en del “rekkjing” rundt om i kommentarfeltene her på blogg.no.

Noen får, tilsynelatende, aldri nok.

 

De må vite………

…….ABSOLUTT ALT!!

 

Jeg vet at jeg gjennom livet mange ganger har stilt utidige spørsmål og blandet meg opp i ting jeg slett ikke har hatt noe med!

Jeg har nok blitt mer bevisst i forhold til det. Ønsker noen å betro seg til meg, skal de få lov til å gjøre det uten å bli fullstendig “overfalt” av spørsmål og Gode Råd.

Jeg klarer det LANGT FRA alltid, men det er slik jeg ØNSKER at det skal være.

Spør noen meg om råd, kan jeg alltids si hva jeg tenker om situasjonen, men det er vanskelig å være nøytral. Det er fort gjort å synse og mene ut fra sitt eget ståsted. Det beste er hvis en kan støtte vedkommende i å resonnere seg fram til en god løsning for seg sjøl.

 

Det er i alle fall slik JEG liker å bli møtt hvis jeg trenger å lufte noe med en god venn!

 

Det er uansett en vesentlig forskjell mellom å vise vennlig interesse……..

 

……..og å “Rekkje småtarmer”……..

 

 

 

 

I dag hadde je time åt frissørn.

Det er over ett år se sist jeg var åt “orntli'” frissør.

Ei venninne har klyft fjonen’ mine det siste året, mens je har spara frå stutt, oppklyft sveis…….

……tel bortimot halvlang frisyre…….

 

Nå er det over tre måneder sea sist a’ klyfte’ meg………

…….og je tenkte at je skulle ta en tur tel “ornt’li” frisør nå før jul!

 

Det bynte å regne rætt før je skulle dra………

Regnet frøs fast på trøppa ute……så det var bæst å hølle tunga rætt i munn’ når’n sætte foten uttame’ dørstokken…

 

Regnet frøs fast på frontruta på bilen og, så je måtte stoppe ætter at je hadde kjørt ca 500 meter…..

……..og skrapa bort isen. 

 

Je merke’ fort at det itte var særlig lurt å tråkå hardt på bremsepeddalen……

 

 Ætter ca 1 km……….

……snudde je bilen og drog hemmatt…….

…..og ringte tæl frisøren og sa i frå at je itte torte å kjøre dit!

 

Det har hendt bære EN gong før at je har gjort no’ slikt. 

Da måtte je si nei tel ei ekstravakt førr det at det var aldeles pollert i den laaaaange bakken nea tunet der je bodde før…….

 

Det er itte verdt å rissikere liv og hælse førr å få klyft tå seg no’n hårtufser tæl jul.

SÅ mye betyr det neimen itte!

 

Je tok forresten saksa og klyfte tå litt sjøl nå i hælja……..

…..så je fekk pusse bort de aller verste tuppa FØR je kom åt frissør’n!

 

Det blir omtrent det samma som å vaske gølva FØR vaskehjelpa kjæm………

 

…… itte sant?

 

Je har da utstyr tel å klippe meg sjøl………

 

…….men det er vansk’li’ å få det bent (rett/ jevnt) baki nakken……..

Kanskje det var like greit at frissørn slapp å sjå meg i dag?

 

Hell……

…….kanskje a’ hadde fått seg en go’ førjulslatter…..???

 

 

Dætta får duge……

…fram tel næste år!

 

 

 

Det er fort gjort å si det………

………og er vi slitne mye av tida, så sier vi det kanskje ofte….?

 

For en del år tilbake var jeg sliten STØTT!!

Jeg følte meg totalt energiløs……

Jeg hadde smerter i hele kroppen…….

Jeg hadde angst…….

……var deprimert…….

……og altså…….

……DØNN sliten!

 

Vinteren 2003/2004 tilbrakte jeg flere måneder, nærmest lenket til senga….

Jeg lå og kikket ut gjennom en sprekk i gardina……..

Jeg orket knapt å stå opp for å lage middag når ungene kom hjem fra skole/barnehage.

Dagens store “høydepunkt” var når klokka ble halv ni…….

…….minstemann var i seng…….

…….og det var tid for at jeg kunne ta sovetabletten min…….

 

Det var ganske så trøstesløst, både for meg og for omgivelsene mine……..

……men jeg var så energiløs….at det til og med var et ORK å gå på do!!

 

Gradvis begynte jeg å komme meg….og jeg ble aldri SÅ dårlig igjen,,,,,,,

…..men det var to skritt fram og ett tilbake i mange år……

 

Jeg har skrevet en del om denne perioden før, og skal ikke gå mer i detalj…….

 

Det som er interessant er :

Hva var det som GJORDE  denne slitenheten?

Jeg har det jo ikke slik i dag!

Jeg fungerer i jobb og hverdag……

……men har nok blitt flinkere til å innrette meg slik at jeg ikke er så “påsæla” av ansvar og forpliktelser hele tida……..

 

Jeg er jo også i en fase av livet der snart alle tre unga er voksne og “sjølgående”…….

Jeg leier leilighet, og har ikke så store økonomiske forpliktelser lenger…….

……..så da HAR jeg faktisk ikke så mye ansvar lenger heller…….

 

Det betyr ikke at jeg kan FRASKRIVE meg alt av forpliktelser og ansvar…….

……….for ingen voksne, normalt oppegående mennesker kommer utenom det……..

……….men jeg har det mye ENKLERE nå!

 

Det har gått opp for meg at det ikke så farlig om alle andre applauderer det jeg gjør, så lenge jeg ikke bevisst prøver å utnytte eller tråkke på noen!

 

Jeg tør å være mer “egoistisk”.

(Ja, visst –  jeg har fått høre at jeg er en egoist som bare tenker på meg sjøl!)

Det er greit!

Det er ikke KRISE om noen kritiserer meg –  eller er litt sure på meg!

 

Jeg UNNER meg å ha det GODT……

……stelle pent med Karidansen!

……sette av tid til å gjøre lystbetonte ting og ha det morsomt!!!

 

For……. hvis jeg skal utslette meg sjøl og ha dårlig samvittighet……….

…….og stadig gå i den fella å tro at alt ansvar hviler på mine skuldre det meste av tida……..

.……..kjenne på skyldfølelse for alt jeg burde ha gjort………

………og alle jeg burde ha stilt opp mer for……..

……..så blir energilekkasjen så stor……..

……..at jeg ender opp med å bli……

…….SÅÅÅÅÅÅ SLITEN, sur og grinete!!!

 

Da kan jeg ikke være NOE for NOEN!!!

 

 

Nå er det snart jul………

…..og det tar jeg helt med ro.

 

Jeg skal vaske LITT ekstra, (for min egen trivsels skyld) og pynte passe mye………

Noen få julegaver skal også handles inn……

Jeg skal jobbe både julekvelden og i nyttårshelga.

Det er helt greit!

 

Jeg skal definitivt unngå å slite meg ut……..

…….jeg skal kose meg i stedet!