Når jeg ser tilbake på livet, ser jeg at jeg i perioder har gjort det….
Visst har livet bydd på store utfordringer og påkjenninger av ymse slag…….
……men jeg har i perioder definitivt også dyrket min elendighet.
I min lange angst, utmattelses – og depresjonsperiode (Som egentlig varte fra 1994 – 2010, men var på sitt aller verste fra 2003-2006) tror jeg faktisk at jeg vedlikeholdt sjukdomstilstanden ved (ubevisst) å dyrke den.
Jeg søkte omsorg, medlidenhet og støtte…….
Hos leger…..
Terapeuter……
Kjærester……
Venner…….
Det samme gjentok seg gang på gang………
Hver gang noen trøstet meg eller kom med “forløsende” ord, følte jeg meg plutselig bedre……
…….en liten stund……..
Og så måtte jeg ha “påfyll”……..
………i form av mer medlidenhet, forståelse og omsorg!
Jeg måtte stadig finne nye mennesker å servere min lidelseshistorie til…..
…….for etter hvert gikk jo folk lei…..
Jeg var ikke “sjølgående” på noen som helst måte………
……….sjøl om jeg kunne være sta og stri så det holdt………..
……….og OGSÅ framstå som sterk……
Det er ikke alltid at vi er “snillest” når vi gir et menneske det som det (ubevisst) søker etter……
Vi KAN faktisk være med på å vedlikeholde en uhensiktsmessig adferd, eller uforklarlig sjukdomstilstand, ved stadig å komme med sympatierklæringer og verbale klapp på skuldra.
Jeg kan ikke underbygge dette ved å henvise til godt dokumentert forskning………
Jeg tror bare at det KAN være noe i det jeg hevder her……..
…….ut fra det jeg har erfart med meg sjøl og andre…….
Jeg tror at en god terapeut er en som våger å gi klienten et lite spark bak i blant…..
…..altså en terapeut som stiller ham/henne direkte spørsmål som for eksempel :
“Hvilke fordeler har du av tilstanden du befinner deg i nå?”
Visst er det brutalt…….
Det kan vekke ubehagelige forsvarsmekanismer og fortvilelse hos et menneske som fra før av er langt nede…….
Man skal DEFINITIVT trø varsomt………..
……..men kanskje vil klienten se at spørsmålet hadde noe for seg……..
……..og at det ble et vendepunkt…….
……..på sikt?
Da jeg var sjuk, kunne jeg skule til andre……….
…….som jeg syntes ble mye bedre “tatt vare på” av helsevesenet og fikk mer “hjelp” enn meg……..
Men jeg ser at det var min egen adferd som gjorde at det ble slik…..
Dessuten hadde ikke helsevesenet så mye å stille opp med ….
…….annet enn antidepressiva og beroligende piller……
Det var en gave at jeg ble tvunget til å ta tak i meg sjøl……..
……..da jeg OMSIDER begynte å forstå hvor skoen trykket mest!
Underveis møtte jeg noen “læremestre”……..
……som speilet meg sjøl på ulike vis…….
….. sjøl om jeg ikke klarte å se det den gangen……
Lille speil på veggen der…….
Det kan være nyttig å ta en titt på speilbildet sitt i blant…..på mer enn EN måte……..
(På den annen side får man jo ikke gjort så mye fornuftig om man tilbringer det meste av tida med å studere seg sjøl (og posere) foran et speil!)
En kvinne sa en gang følgende til meg :
“Du virker ekstremt sjølopptatt. Kari, men jeg skjønner at det er fordi du sliter……..
……..og at du egentlig er et nydelig menneske!”
Det var sårende å høre at jeg ble oppfattet som sjølopptatt og sytende…..
…….men samtidig var hun ærlig……..
…….og hun ga meg jo, dessuten, OGSÅ en “Nydelig attest”.
Det er ingen som får gjentatte, medfølende sympatierklæringer fra meg når de legger ut detaljerte skildringer om den samme elendigheten……..
…… enten skriftlig eller muntlig…..
…….gang på gang…..
…….PÅ GANG!!!
Jeg har ingen tro på at jeg bidrar til noe positivt ved å gi personene det de (muligens ubevisst) fisker etter!
Du er ikke et dårlig eller “svakt” menneske fordi om du sliter med kropp og psyke……
Kanskje er det de som egentlig er aller mest følsomme, empatiske og samvittighetsfulle…….
…… som har størst risiko for å havne i sånne “uforklarlige sjukdomstilstander”??
Jeg tror også at vi som har vært/er i en sånn tilstand har en fellesnevner i…….
…..at vi har litt for lett for å gruble/analysere……
….. og gjerne ta de tingene som andre sier og gjør i forhold til oss……..
……i verste mening…….
……og svært personlig?
En annen ting jeg har fundert på er :
Har man lettere for å utvikle slike tilstander hvis man har levd litt beskyttet i barndommen?
Så har man (av ulike årsaker) knyttet seg (for) tett til den ene eller begge foreldrene.
Som en følge av det, har man kanskje ikke gjennomgått en sunn og naturlig løsrivelsesprosess??
Da kan voksenlivet, med alle dets forpliktelser, fortone seg så voldsomt og skremmende at man “melder seg ut” i form av sjukdom når man ikke lenger har mor og far til å “ordne opp”!
Ikke vet jeg……….
“Eg berre undrar…….?”
Ved å forstå mekanismene som ligger bak, og innse på hvilken måte ens eget tankesett og adferdsmønster kan vedlikeholde sjukdomssymptomer…..
……vil en kanskje lettere kunne komme seg ut av den onde sirkelen?
Da jeg var som mest deprimert, klarte jeg ikke å se skjønnheten i en frostkledd desemberdag………
Jeg så nesten bare innover i meg sjøl……..
…..og der var det mørkt og fargeløst…….
Solbærbuska har fått glassperledekor………
Tenk deg DEN lyden………
…….når du setter foten ned på dette isnål – belagte teppet………!
……..og til sommeren kan jeg “flyge børrføtt” her……
Ja, mye er gjort om man får fokuset litt utover, i stedet for innover 🙂
Her hadde du mange tanker ja..hihih..og ingen vet..men så klart, jo mer man tenker og tror og kjenner etter..jo mer finner man..Det er noe i det å si til seg selv, jeg har det bra..selv om det ikke er helt sant..for å lure kroppen til å tro det..ja det er ikke lett, å vite om det er det ene eller andre..men at man kan hindre det å bli bedre ved å hele tiden tenke negativt..DET tror jeg også.. Flotte bilder! og ja, det er godt å kunne se det fine rundt seg!! Ha en god kveld!
Åå, de nyydelige vinterbildene….
At man blir psykisk syk er jo ofte en blanding av arv , store livskriser ogsårbarhet ifht det. Noen er mer sårbar enn andre. Du forklarer det på en veldig fin måte her.
Jeg synes det viktigste er hvordan du kom deg utav det etter å ha vært syk så lenge.Jeg husker at jeg har lest at du kastet medisinene, men man skal ha mye guts for å greie å bli frisk igjen på egenhånd. Håper du kan også skrive noe rundt det. Skjedde det noe spesielt? Jeg tror depresjon er noe av det verste å leve med, i alle fall om man er dypt deprimert over tid. Og jeg vet man sliter ut nær personene sine uten å være klar over det….
Det speilet var utrolig tøft. Slike saker liker jeg!
Kan vel bruke noen visdomsord: Det kommer ikke an på hvordan vi har det, men hvordan vi tar det. Vi er nok uansett vår egen lykkes smed.
God morgen.Dette var veldig bra skrevet,ja en kan ikke dyrke det som har vært ,en må la livet gå videre.Ting kan gjøre fryktelig vondt,men en dag må en uansett slippe tak )
Håper du får en fin dag ) jeg skal besøke min mamma ,skulle vært pappa også men han havnet på sykehus i går og dit blir det for langt å kjøre i dag (
Det er mye klokt i det å se seg selv i speilet og si du er ok! Jeg har en venninne som er flink til å si det som det er. Jeg klagde en gang over ,og hun lo og sa at jeg kunne bare kutte ut alt jeg ikke ville, for valget var mitt og bare mitt. Så sant. Men ved at hun sa i fra, begynte jeg å tenke etter hvordan jeg ville ha det. Vi må nok begynne med små steg tenker jeg, og det er viktig å kjenne seg selv på godt og vondt. Ha en fin dag mot juletid Kari! 🙂
Dette er er viktig tema og faktisk noe jeg tenker over hos meg selv. Jeg lurer på om det er meg selv som holder meg nede i sykdom, om det er for å kunne slippe unna eller få oppmerksomhet eller noe. Det er veldig vanskelig å se men jeg er helt sikker på at det kan være vanskelig å bli frisk, fordi man ikke kjenner seg selv annet enn redusert. For noen år siden var jeg redd denne endringen. Hvem villle jeg bli. Hvilke krav ville jeg møte. Nå er jeg ikke redd lenger. Jeg sier kom igjen kropp, jeg vil være frisk og aktiv og få ting unna. For her sitter jeg igjen med en halsbetennelse som har holdt meg våken om nettene i over en uke og julen venter. Blir jeg syk, fordi det blir stilt krav til meg, fordi jeg vet arbeid venter. Det er jaggu det ikke godt å si. Det er fullt mulig.
Mariann: Jeg tror det er viktig å være åpen over seg sjøl om at det KAN være slik, uten å dømme seg sjøl! Sitter en fast i de høye kravene en stiller til seg sjøl, og tendenser til kontrollbehov så er jo sjukdom en måte å “unnslippe” på. Jeg ble sjuk fordi den totale belastningen ble større enn jeg maktet, og da hadde jeg ingen annen “utvei” enn å gå ned for telling. Jeg skjønte ikke det da, men jeg tror at dette var en del av bildet! Da jeg innså at jeg vedlikeholdt sjukdommen med sjukdomssnakk/tanker og søken etter hjelp utenfra, begynte det å skje positive endringer.
Et viktig tema du tar opp her.
tepausen.blogg.no: 🙂
natheless: Takk og det samme. Ja, ofte sitter vi og klager over noe vi faktisk kan velge bort, sjøl om vi tror at vi sitter fast i det! 🙂
fruensvilje: Ja, vi må slippe taket, og jeg jobber stadig med det. Ellers er det fort gjort å bli bitter og klagende. Håper det ikke er noe veldig alvorlig med din pappa.:) God tur! 😀
GTduA: Ja, det ordtaket har mye visdom i seg! 🙂
maiken: Takk! Det var ikke noe sånt “PANG-gjennombrudd over natta”, men jeg tok noen drastiske grep så jeg fikk endret livssituasjonen min. De ytre omstendighetene har sjølsagt en del å si, men det viktigste er å jobbe med seg sjøl. 🙂 Jeg hadde mye hjelp i blant annet det jeg leste om metoden til Charles Linden. Det har jeg skrevet innlegg om på bloggen tidligere.
dvergpinschere i mitt hjerte: Takk!Ja, har vi det ikke godt med oss sjøl, hvordan skal vi DA få det bra? Om vi hele tida snakker om det som føles trist og vondt, så vokser det. Sjølsagt skal det være lov å nevne at man er litt nedfor i blant, men når det blir en (u)vane som man gjør daglig så er det ikke av det gode!:)
frodith: Nemlig – det må være en balanse! 🙂
De svar på sporsmål som du skriver her vi skal aldri vet for sikker. I et liv har så så mange muligheter at noe går i feil retning. mange ting som vi folk kan ikke forstå, jeg like å snakke om det i percentages. Så alt er i percentages. Vi kan anta at hvis vi vokser i en familie hvor har ikke problemer (alvorlige problemer), hvis vi har en normal forhold med foreldre og hvis vi har ikke noen spesiele problemer i skolen (med venner, lærer , karakterer) ….. vi skal har mye bedre sjanser til å utvikle oss i en sunn voksen. Selv om vi bare har mye mer sjanser eller bedre prosent for dette, i alle fall det er ikke sikker at det skal bli slik, i motsetning av en person som har hatt noen eller mange problemer under vokser.
milan: Du har rett i at det kan virke som om det til dels er tilfeldigheter som avgjør. Den som har vokst opp i et trygt og harmonisk hjem kan få problemer, og den som har vokst opp med fyll og vold kan likevel klare seg bra. Ingen har noen som helst garanti for noe, og utfordringer av ulike slag møter de aller fleste av oss. Hvis livet bare gikk på skinner, så ville vi jo ikke utvikle oss .Sånn tenker i alle fall jeg. Det er nedturene mine jeg har lært mest av, sjøl om de har vært vonde!