Som barn kan vi være ganske vergeløse……..
I dag opplever mange barn/unge (og voksne også for den saks skyld) å bli mobbet/trakassert via nettet.
Slikt var vi heldigvis forskånet for da jeg var barn/ungdom…..
……….for sosiale medier var jo ennå ikke oppfunnet!
Det betydde langt fra at vi ikke kunne være “jævlige” mot hverandre……
Jeg skal ikke påstå at jeg aldri har oppført meg vemmelig og ufyselig…….
…..men stort sett var jeg ganske troskyldig…….
…..og heller den som fikk gjennomgå…….
…..enn den som var med på å plage noen…….
Da jeg gikk i barneskolen, skjedde det noe som “hang i” veldig lenge…….
Et par av jentene i klassen satte nemlig ut rykte om……..
……..at jeg var blanding av gutt og jente………..
Stadig fikk jeg slengt ordet “TVEKJØNN!” etter meg……
Gutta i klassen sendte meg lapper i timen, der dette ordet sto skrevet.
Jeg var vel 12-13 år da denne formen for mobbing sto på som verst.
I den alderen er man ekstra sårbar…….
Det skjer så mye med kroppen, som føles uvant og nesten litt skremmende……..
Jeg turte ikke å si noe om dette hjemme. Jeg synes det var så flaut og ekkelt! Dessuten hadde en av søsknene mine alvorlige helseproblemer på denne tida, og jeg følte at mor og far hadde mer enn nok å stri med fra før.
Jeg var livredd for at “Klassekameratene” skulle fortsette med dette da vi kom i ny klasse på ungdomsskolen…..
Det skjedde heldigvis ikke………..
Godt over 30 år senere ble jeg bedt på en “Gjensynsfest” der jeg skulle møte igjen de jeg gikk i klasse med den gangen.
I forkant av denne festen ble jeg “Facebook – venn” med flere av dem…..
Blant annet de to som hadde ledet an mobbinga på barneskolen……..
Kort tid før festen skulle finne sted, bestemte jeg meg for at jeg ville konfrontere dem med “Tvekjønn – mobbinga”!
Den ene ba pent om unnskyldning. Hun sa hun ikke husket så mye av det, men at hun var forferdet over at hun hadde oppført seg slik.
Den andre hadde ikke så mye å si……
Det var ikke så farlig……..
FOR :
Det som var viktig for MEG var at jeg sto opp for meg sjøl i voksen alder………
……og sa det jeg ikke maktet å si da jeg var ei ung jente på vei inn i tenårene…….
Jeg fikk satt ei grense……….
……..sjøl om det var ca 35 år på etterskudd!
I dag plager ikke tanken på dette meg i det hele tatt…….
…..men det er vondt å lese om hvordan enkelte blir trakassert og mobbet på det groveste!!
En kan gjerne si at foreldre og lærere skal ta tak i sånt…….
……men da er det jo en forutsetning at de får greie på det som foregår!
FOREBYGGENDE tiltak er det viktigste……..
Det vil si : Veilede og hjelpe unga til å utvikle empati og omsorg, både for seg sjøl og andre!!