Forholdet jeg refererer til nedenfor er over for flere år siden……..
Jeg har ingen kontakt med ham og hans familie – eller vennekrets………
Dessuten føler jeg ikke at det jeg skriver om her er noe som sverter ham…….og det er heller ikke hensikten…….
…..men det er en problemstilling som flere som har “Blitt forelsket på Gamle’ da’a” sikkert kan kjenne seg igjen i!
Karidansen har nettopp kommet på helgebesøk til kjæresten…….
Han smiler lurt……han har en overraskelse til henne!!!
Det viser seg at han har kjøpt ei fin ytterjakke.
Det er ei jakke som ny ville ha kostet flere tusen, men han har fått tak i ei brukt jakke til sterkt redusert pris.
Jakka ser helt ny ut; Karidansen blir glad og takker pent……..(Klem og suss!!)
Men så…. :
– Ikke si noe til ……(datteras navn) for da vil HUN også ha jakke…… sier han plutselig…..
Da blir det ikke så stas med jakka lenger………
Karidansen sier ikke noe der og da (slik hun dessverre har for vane)…..men i forbindelse med en krangel noen uker senere……så gir hun uttrykk for at hun ble sår over denne bemerkningen…..
Det har han ingen forståelse for………. Han synes hun er SÆR……
Sær eller ikke…..
I dette tilfellet dreide det seg om ei voksen datter som hadde flyttet ut av barndomshjemmet. Da dette skjedde, var hun i full jobb.
Slik sett hadde han ikke lenger forsørgeransvar for henne – og han og jeg skulle ikke behøve “Å stå til rette” for henne.
Jeg tenkte aldri på at jeg måtte kjøpe gave til noen av unga mine samtidig med at jeg kjøpte gave til ham.
Selvfølgelig prioriterte jeg de mindreårige unga, og deres grunnleggende, materielle behov foran hans…….
…….men ellers mente jeg at jeg sto ganske fritt!
Jeg følte mange ganger at dattera hans og jeg ble konkurrenter – på mer enn en måte……og det ble en slags sjalusi begge veier…..
(Tror jeg, men jeg snakket aldri med dattera om det!)
…..og det var hovedsakelig hans holdning og hans ansvar at det ble slik.
Han var ikke i stand til å sette foten ned…….
……før det gikk helt over stokk og stein!
Dattera kunne, som regel, snurre ham rundt lillefingeren……uten problemer!
Det lå nok mye skyldfølelse og frykt bak – at han sjelden klarte å si nei…..
Etter en skilsmisse blir det fort slik – for det er også veldig sårt for unga når det blir brudd mellom foreldrene.
Unga kan i tillegg komme i en slags lojalitetsknipe når mor og far knapt nok er på talefot…….
……og slik var det nok i dette tilfellet.
Det kan også medføre at unga får en slags makt over foreldrene, fordi det blir en konkurranse om å være “Den Gjeveste” forelderen.
“Hvis jeg ikke får viljen min hos deg – blir jeg jenta tilmor i stedet!”
Det blir ikke sagt i rene ord…..men det er en reell trussel som ligger der………som riset bak speilet!
Jeg kunne nok også la unga får styre litt for mye her…..men jeg begynte etter hvert å sette tydeligere grenser på at jeg ikke BARE var mor………
……..men også et voksent menneske med egne følelser og behov!
For meg var det lettere, for eksen og jeg har vært på talefot hele tida!
Jeg sa, etter hvert, klart i fra at jeg ville ha NOEN helger helt alene med kjæresten – når det var praktisk mulig.
Hvordan skal man ellers bli kjent – når man kun har mulighet til å treffes alene – maks to helger i måneden??
Voksne unger skal tåle at de ikke kommer først bestandig……
Det gjelder også yngre unger, som fortsatt bor hjemme……… men på en litt annen måte.
Det vil alltid kunne oppstå sjalusi når mor eller far får seg ny kjæreste…….
……og man skal absolutt ta hensyn! Man skal gå forsiktig fram – være bevisst på at man ikke “invaderer” kjæresten og hans/hennes familie i tide og utide…..
Det gjelder særlig i begynnelsen av forholdet….men også senere!
Så kan man lettere sette grenser for hva man godtar den andre veien – slik at man heller ikke lar seg utnytte/ bli tråkket på av kjærestens barn….
…….fordi man så gjerne vil få “innpass” og bli “likt”!
Det er også viktig at begge partene i et slikt forhold viser vilje til å beskytte det…..
……gjennom å markere at man INNIMELLOM setter kjæresten og kjæresteforholdet på en klar første plass!
Klarer man ikke den balansegangen , så blir det vanskelig å få det nye forholdet til å fungere!
Alle har behov for å være “På førsteplass”……..og føle seg prioritert i blant……
……….uansett hvor gammel man er!!
Det er ingen selvfølge at voksne, utflyttede unger skal komme og gå hjemme hos foreldrene – akkurat som det passer dem!
Dette gjelder kanskje særlig når mor eller far er etablert i nye forhold/har kjæreste.
En liten telefon….eller at man i alle fall ringer på døra og venter på livstegn før man går inn……
…..for å vise respekt for privatlivet….
……det er en god regel!
For meg er det viktig å se at en mann har omsorg for unga sine….at han BRYR seg!
Men det å være tydelig – og å kunne si nei – er også en måte å bry seg på.
Ettergivenhet, som er basert på frykt, er ikke det samme som kjærlighet!
Det gjelder i alle relasjoner……
Har fortsatt jakka, jeg…….Den er både praktisk og fin!
I steinalderen var mennene ute på jakt og fiske , mens kvinnene samlet planteføde og passet bålet……. og hjemmet.
Menn har også dratt på vikingtokt og reist til sjøs…..
Det er menn som først blir utkalt til å delta i krig…..
…..mens kvinnene har blitt hjemme….og “Holdt familien sammen”:
I nyere tid har fangst og fiske blitt erstattet av jobb og lønnsinntekt.
Jakt og fiske er nå mer en hobby enn en helt nødvendig matauk……
Og så endrer mønsteret seg…….
For nå er kvinnene også på “jakt”….
Skal begge “jakte”, må begge også “samle” og stulle og stelle…..
Hos yngre par tror jeg at denne arbeidsfordelingen har begynt å gå seg til…….
……men for min generasjon, og for de som er eldre enn meg henger det mye igjen av det gamle kjønnsrollemønsteret!
Jeg har gått i “Omsorgsfella” så det holder. Det var jo mor som tok seg av det aller meste av det huslige; og også det praktiske med oss unga da jeg var lita……..
Og hun har vært min “rollemodell”!
Og han jeg var gift med – var jo også vant til at arbeidsfordelinga var slik……kona inne og mannen ute.
…….men mødrene våre hadde ikke jobb utenom heimen….I TILLEGG.
De hadde jo en mer tungvint husmorhverdag, med færre tekniske hjelpemidler…..
…….. men de slapp å gå så mye etter klokka, og de hadde flere timer disponible til å gjøre husarbeid.
For meg skar det seg…..når jeg skulle ha bort i mot full stilling utenfor hjemmet , det aller meste av husarbeidet – i tillegg til at hovedbiten av den daglige oppfølginga med unga falt på meg…
Jeg ble sjuk…..
…..skikkelig sjuk……
…..i mange år!!
I de travleste årene var eneste tida på døgnet jeg hadde alene…………….. den tida jeg satt i bilen og kjørte til og fra jobb……
Ellers var det fullt kjør hele dagen! Jeg hadde ikke tid og overskudd til å gjøre noe på egenhånd…….
……..altså bare være…..
……..a’ Kari!
Nå var det jo en del andre belastninger, som helt klart gjorde sitt til at jeg “stupte” (flere ganger) – men man tåler ikke så mye ekstra når strikken er tøyd langt i fra før!
Jeg har hørt om flere tilfeller der godt voksne mennesker har vært kjærester i noen år…..og så har mannen stilt ultimatum :
– Enten flytter vi sammen, ellers så er det slutt !
I noen tilfeller har det blitt samboerforhold ut av det – i andre tilfeller har dama nektet!
Jeg har også opplevd at menn har begynt å antyde samboerskap – sjøl om jeg har sagt det helt fra starten – at jeg er skeptisk!
Etter en stund har det gått opp for meg at den som har gitt uttrykk for at det er greit å bo hver for seg…….innerst inne har tenkt :
“Hun skifter nok mening etter hvert!….
……….og da blir det vanskelig!
Et samboerforhold som har startet med en “trussel”- har ikke fått den beste starten…..
………..tenker jeg!
Hvorfor er det menn som tilsynelatende er de ivrigste på å flytte sammen med kjæresten………på sine eldre dager?
Jeg tror det henger sammen med dette – at mange eldre menn vokste opp med en mor som var “Husmor”……
…..og det ER jo unektelig koselig å ha ei “Mor” som kan stulle å stelle for seg…….(Det synes jo vi jenter også!)
…..men så vil ikke vi damene……
Vi vil ikke bare være “Ei å komme hjem til!”….
Vi vil, i større utstrekning, ha vårt eget, og føle oss fri……
Hvorfor??
Fordi vi ser at fordelene med å ha en “gammeldags” kar som “Vil ha ei å komme hjem til”……
………er færre enn….
………ulempene!
(Ja, jeg har skrevet om dette før – med en litt annen vinkling!)
