Teskjekjerring på biltur….”hele Brøttumsbakka ner”!

 

 

Alf Prøysen skrev en del for barn (I alle aldre).

Jeg vet ikke om han slet med angst….men jeg vet at han hadde sine mørke stunder.

Noen ganger har jeg tenkt på at Teskjekjerringas opplevelser med å bli så lita……..

….var et bilde på ……angst!

 

Da jeg var lita, så jeg på Teskjekjerringa på svart-hvitt-tv’n til Farmor og Farfar. (De hadde tv i noen år før vi fikk det hjemme).

Svenskene hadde også sin versjon : Teskedsgumman.

– NEJ!!!! NU SCHER’E IGJEN!!!!

……sa den fortvilte Teskedsgumman…………… når hun merket at hun ble så lita som ei teskje…..

Det kom jo som kastet på henne i de mest ubeleilige situasjoner. En gang sto hun på en stol…….

I stedet for å komme seg ned fra stolen i en viss fart…..ble hun stående der og akke og bære seg….helt til det var for sent…..

….og stolen ble til et digert fjell –  som det var vanskelig for ei lita Teskjekjerring å komme seg ned fra….

Jeg var ganske irritert på henne husker jeg…. for at hun ALDRI kunne ta tegnene –  og komme seg ut av knipa FØR hun ble lita!!!

– Kom deg ner i frå stol’n da! , ropte jeg til TV-skjermen…..men –  til ingen nytte!!!!

 

Da jeg slet med angst, følte jeg meg litt som Teskjekjerringa………

– Nei – nå blir je SLIK, att!!!!!

Noe av det verste var hvis jeg ble “Slik” mens jeg kjørte bil.

I en periode fartet jeg en del ned til Østfold i forbindelse med at jeg deltok på kurs…….

Det var ikke FÅ ganger at Karidansen fikk panikkanfall på motorveien…….

En gang gikk det helt over stokk og stein!

Jeg satt der og kjørte i seksfelter’n – og hadde biler rundt meg på alle kanter……

Panikkangst i hundre kilometer i timen….DET suger………

Denne gangen løste jeg problemet ved å SYNGE……..

Jeg sang viser av Evert Taube!!

Tenk om de som kjørte ved siden av meg hadde visst at jeg satt der, og var mer eller mindre “uttafor” ………

…….mens jeg gaulet “Tenk att jag dansar med Andersson” …..

……..av full hals……

….. for å “overdøve” angsten min…..

Det funket ganske bra  – blant annet fordi man kommer inn i en naturlig pusterytme når man synger!!

 

En annen gang var jeg på Lillehammer på et kurs. (JA, jeg har vært på maaaaange kurs!)

Det var bare få uker etter at jeg hadde kvittet meg med angstfordriverne mine…

……..i form av beroligende tabletter……..

Mens jeg satt der på kurset, så merket jeg at jeg ble “slik”…..det kom som kastet på meg, uten at jeg forsto HVORFOR!!! Svimmelhet, hjertebank ….og en følelse av uvirkelighet ……

……..som å miste grepet fullstendig……

Da begynte den sedvanlige katastrofekverna oppe i hodet mitt:

– Åssen skar je greie å kjøre hemmatt NÅ???

-Tenkj om je må ligga over på hotell i natt……?? (DET hadde blitt et DYRT angstanfall!!)

– Tenkj om je er “slik” i mårå tidli’ å’…….så je itte kjæm meg hemmatt DA hell!!????

 

Dette var relativt sent på kvelden, men det var i mai måned, så kvelden var lys……..

Jeg fant ut at jeg fikk ta tida til hjelp…….

I stedet for å kjøre E6 hele veien ned igjen, tok jeg veien via Brøttum…….. Der var det flere muligheter til å kjøre til side og stoppe hvis det ble…….

…..fullgæli….

Et par år tidligere hadde jeg vært på kurs i “Lightning Process”. Dette fungerte ikke helt for meg….

………men nå tok jeg min egen versjon av teknikken…..sånn på sparket!

I stedet for å si et mildt “Stopp” – og gå inn i prosessen slik jeg hadde lært…….

…..brølte jeg :

– Slutt me’ dætta fordømrade tullet!!! Kutt ut for f………. .

Jeg skjelte og smelte på meg sjøl, ropte og skrek og slo handa i dashbordet ...”hele Brøttomsbakka ner”!

Da jeg nærmet meg heimen, hadde angsten sluppet taket……….

…..og da jeg hadde kommet meg inn døra, og satt meg i stresslessen,….begynte jeg å le!

Jeg så det komiske i det hele…..samtidig som jeg kjente på en seiersrus…..

…..jeg hadde vunnet en seier over meg sjøl!!!!

 

Noen ganger velger jeg bygdeveiene framfor E6 ….hvis det er mulig……

Jeg skal ikke presse meg sjøl for hardt når jeg kjenner at det ikke er så mye å gå på…..

 

Slik er det med en idrettsutøver også……….

Hvis kroppen er sliten og skikkelig kjørt, så blir man ikke i bedre form av å trene enda hardere……

Da trener man seg heller “ned”……

Det er denne balansen som kan være så vanskelig å finne…..

Når har jeg bare godt av å presse meg litt ekstra……….???

………og når er det best å velge den letteste løypa? 

I dag valgte jeg Gamle E6……Jeg synes det er mest behagelig å slippe unna all tungtransporten på E6….

…..men jeg SKYGGER nesten aldri unna motorveien lenger…..hvis det er mest hensiktsmessig å kjøre der!