Vi skal skli på kjellerlemmen…….

……mens du står utenfor og ser…

Slik lyder ei strofe i en kjent barnesang.

De aller fleste av oss har vel en og annen gang kjent på den følelsen.

Da jeg gikk på barne – og ungdomsskolen, kjente jeg på den følelsen ganske ofte. Jeg var nok en av dem som ble gående en del alene. I løpet av disse årene var det ting jeg opplevde som ganske sårt og vondt. Jeg var ofte sint på dem jeg syntes var slemme.

Hva var årsakene til at det ble slik?

Jeg har ikke noe eksakt svar på det, men noen tanker har jeg gjort meg:

Jeg vokste opp som den yngste av tre søsken. Jeg var familiens attpåklatt. I og med at det var sju års avstand mellom søstra mi og meg, ble jeg nesten for enebarn å regne.

Vi bodde slik til at det var et stykke til nærmeste lekekamerat. Derfor var det langt fra hver dag jeg hadde noen å leke med – før jeg begynte på skolen.

I min verden var det derfor mest voksne personer. Det var en trygg verden –  en verden uten store konflikter eller store sosiale utfordringer.

Jeg var en liten bokorm. Jeg lærte tidlig å lese, og jeg kunne pløye meg i gjennom et stort antall bøker i løpet av forholdsvis kort tid. Sjøl om jeg kanskje (ubevisst) savnet å ha mer tilgang på jevnaldrende lekekamerater, var jeg stort sett veldig glad og fornøyd.

Jeg syntes de var skummelt å begynne på skolen…….. Særlig syntes jeg det var skummelt med friminuttene. I første klasse var jeg engstelig for å gå ut. Ved et par anledninger ble jeg truet med juling av en av gutta i storskolen. Mer skulle det ikke til før vesle Kari ble skikkelig skremt…..

Skal vi bli gode til noe, trenger vi trening. Mine sosiale ferdigheter i forhold til jevnaldrende ble nok ikke så godt utviklet – rett og slett fordi jeg ikke tilbrakte så mye tid sammen med unger på min egen alder. Jeg var nok også kanskje litt sær og veslevoksen.. Det er fort gjort at det blir slik når man stort sett bare omgås med voksne ; men med et slikt vesen blir man ikke særlig populær blant jevnaldrende……….

På barneskolen var det imidlertid relativt trygt. Det var en liten grendeskole med mange voksne i forhold til antall elever.

Er du god i idrett – og særlig i lagspill som for eksempel håndball eller fotball, har du et stort fortrinn i forhold til den sosiale rangstigen i skolegården. Dette teller tilsynelatende mye mer når det gjelder å oppnå popularitet og respekt enn det å ha gode anlegg for teoretiske fag.

Hvis det er slik at det er noen som er best med ball, så er jeg definitivt en av dem som er best uten.

Jeg har alltid vært helt elendig når det gjelder ballspill, og ballspill var nettopp en av de aktivitetene vi drev mest med ute i friminuttene. Så fort snøen hadde tint, var det fram med balltreet og tennisballen for å spille langball eller rotte som det blir kalt. Hvis jeg skulle ha sjans til å treffe ballen, måtte jeg ta i bruk et av spekefjølballtrærne som var spesialdesignet for kløner. Det var slett ikke sikkert at jeg traff da heller. Om jeg en sjelden gang klarte å ta pol, ble jeg nesten sjokkert!

DE tennisballene ville virkelig lande i mine utstrakte hender…….!

Sjøl om jeg alltid var en av dem som ble valgt sist når det var ballspill, ville jeg gjerne være med. Jeg syntes det var ganske moro, sjøl om jeg ikke fikk det til noe særlig. Jeg hadde dessuten andre områder der jeg kunne hevde meg på når det gjaldt fysisk aktivitet. Jeg var god til å hoppe strikk, høyde og lengde.

På ungdomsskolen mistrivdes jeg –  nesten fra første stund. Der var det stort sett ingen aktivitet som foregikk i friminuttene.

Vi sto og hang til klokka klang……….

Lærerne var lite tilgjengelige. De var stort sett personer som bare kom og gikk til timene. Hadde de inspeksjon, gikk de sjelden rundt blant elevene. De sto helst på skoletrappa og smatt inn så fort det ringte. Det foregikk mye skjult mobbing. Miljøet var ganske tøft, slik jeg opplevde det.

I den grad jeg ble plaget, var det mest i form av at jeg ble utstøtt. Jeg var nok ganske troskyldig og naiv, og enkelte syntes det var moro å gjøre narr av min uvitenhet. Jeg opplevde også tilfeller av slag og spark. Ved en anledning sto noen av gutta og ventet på meg bak skolen etter skoletid. Jeg fikk en real omgang i snøen. Dette var ikke lek – sånn “Gutta mot jentene-snøbasing”. Det var rett og slett et avtalt angrep. De mente at jeg hadde fortjent straff fordi jeg, som tillitsvalgt i klassen, hadde nektet å danse etter deres pipe og be læreren om å gi oss fri i Klassens Time.

Jeg pleide ofte å samle flasker i skolegården. Det var ikke kult å samle flasker når man gikk i ungdomsskolen. Det var sånt som ungene i barneskolen drev med. En gang kom noen av gutta og tok fra meg bæreposen med glassflasker som jeg hadde samlet. Lederen for gruppa tok så ut flaskene og knekte flaskehalsene – en etter en. Da han var ferdig, ga han de ødelagte flaskene tilbake til meg med et flir :

Nå kan du pante nå, Kari!

Denne episoden er kanskje en av dem jeg husker best. Jeg ble så utrolig provosert og sint, sjøl om jeg ikke turte å gi uttrykk for det. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de ikke bare kunne la meg være i fred med flaskene. Jeg gjorde vel ingen fortred ved å samle flasker som andre bare slengte fra seg??

Da jeg begynte på videregående, var det som å tre inn i en helt ny verden. Jeg fikk nye venner og klassekamerater. Jeg husker de årene som en veldig god periode i livet. Jeg har hørt flere si det samme om overgangen mellom ungdomsskolen og videregående.

For noen år siden var jeg på gjensynstreff med klassen fra ungdomsskolen. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle dra, for jeg kjente at det fortsatt bodde en sår 13-14-åring inne i meg…….

I etterkant er jeg veldig glad for at jeg dro. Jeg holdt en liten tale, der jeg blant annet fortalte at jeg hadde gruet meg til å møte opp. Etterpå var det flere som fortalte meg at de også hadde gruet seg og vært i tvil…..

Noen ganger er det like greit å få “Gamle Troll” opp i lyset. Da sprekker de gjerne – og blir uskadeliggjort….

Det jeg opplevde i skoletida, var småtterier i forhold til det mange andre har opplevd. Jeg vil ikke si at det har preget meg i vesentlig grad, sjøl om jeg kanskje har en tendens til å velge å være Ensom Ulv – på godt og vondt….

Jeg lurer ofte på hva slags mekanismer det er som trår i kraft når noen går sammen om å drive med ren f…skap. Noen ganger er motivet kanskje et ønske om hevn. Andre ganger kan det ligge en form for misunnelse bak. Uansett er det en dårlig og feig måte å hevde seg på.

Graver vi dypt i oss sjøl, finner vi gjerne litt grums. Når noen treffer oss på de ømmeste punktene, kan grumset komme til overflaten på særdeles utrivelige måter. Det er ikke sikkert at den det går ut over er den egentlige årsaken. Det er kanskje bare noe med vedkommendes væremåte eller handlinger som trigger ett eller annet i oss…….

 


0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg