Ja, slik slutter gjerne eventyrene om Prinsen og Prinsessa……
For svært mange av oss ender det litt annerledes. Når forelskelsens rosa tåka etter hvert letter og vi begynner å oppdage at den vi trodde var Drømmepartneren også har sine mindre tiltrekkende sider, ja – da har det lett for å gå den veien høna sparker. Vi er kanskje ikke helt perfekte sjøl heller, når det kommer til stykket???
Jeg leste en artikkel der eldre mennesker, som hadde levd i lange parforhold, ble spurt om hva de mente var avgjørende for at forholdet hadde holdt i mange år. Konklusjonen var klar : Balanse mellom tid sammen og tid hver for seg. En følelse av frihet – og samtidig en følelse av samhold.
Ja, det ligger vel i grunnen i kortene. Føler man seg kontrollert og ufri ,eller at noen klamrer seg til en, blir behovet for løsrivelse stort. Tilbringer man knapt nok tid sammen og kjører sololøp det meste av tida, så blir følelsen av samhold og en felles plattform borte.
Jeg har vært single i noen år nå. Det har vært veldig riktig. Jeg har nok brent meg litt og (nesten) mistet troen på at jeg vil kunne trives med å ha en kjæreste i livet mitt. Skulle jeg våge meg ut i noe igjen, måtte det nok starte veldig rolig og pent. Det er ikke alltid så lett…… Kanskje treffer jeg på :
Den Desperate : Han vil ha ei “Dame i Huset”. Hold fast : Her går det fort i svingene! Han vil involvere deg i sin familie og vennekrets omtrent før du får sukk for deg.
Den Gifte/Samboende : Han ha hatt det helt elendig sammen med partneren i flere år og trenger litt forståelse og “adspredelse”…….. Han har tenkt seg ut av forholdet og venter bare på det perfekte tidspunktet. (Det har han ventet på i flere år, men han må bare finne seg en ny kvinne som kan være det trygge ankerfestet i livet hans først….)
Den livredde : Han har brent seg så dugelig, og blitt så skremt at han ikke våger seg ut i noe som helst. (Jeg stiller for så vidt i den kategorien sjøl!)
Jeg tror de aller fleste av oss innerst inne ønsker seg en partner. Samtidig må vi innse at livet som single også har sine fordeler. Når jeg innimellom kan kjenne på et savn etter en god armkrok, må jeg minne meg sjøl på dette. Jeg får ikke “bare” den gode armkroken. Jeg får også utfordringer og forpliktelser. Det nytter ikke å “Skumme fløten” og stryke det som ikke passer…. Jeg må være villig til å ta i mot hele pakka – på godt og vondt……..
DU OG JE
At DU er DU
og
JE er JE
det vet vi
og i ny og ne
så rusler vi langs
hver vår sti
for ettertanke – egentid….
Så møtes stia –
endelig
og DU og JE
kan
bli tel VI…
Si det med blomster………..
(Denne laget jeg den tida jeg hadde planer om å bli blomsterdekoratør……..)