JADDA,TANTE SOFIE!!!
Mannen jeg diskuterte med prøvde tydelig å dekke over sin irritasjon med en fleipete tone og et halvhjertet smil. Kroppsspråket og uttrykket i øynene avslørte ham imidlertid ganske så tydelig. Han var mektig irritert fordi jeg hadde kommet med noe som han opplevde som kritikk av noe han hadde gjort. Dette var ikke en person som sto meg spesielt nær, men en kar jeg av og til har pratet med og som jeg synes det er spennende å diskutere med.
Ja visst – jeg kan ofte ta på meg “Tante – Sofie” – maska mi og sikkert virke både skarp og bombastisk i mine uttalelser. Egentlig er jeg jo veldig sårbar og redd for ikke å bli likt. Jeg har ofte bøyd unna og gått inn i rollen som hun som skal “please” og stå på pinne. Dette gjelder både på jobb og privat. Når jeg så tar mot til meg og sier ting jeg tror kan bli tatt litt ille opp, må jeg liksom ta litt ekstra sats. Da tar jeg automatisk fram “Tante-Sofie”- maska. Den bare smetter på uten at jeg egentlig vil det.
Tante Sofie i Kardemomme by er forresten ei ganske real dame, synes jeg. Kanskje litt negativ og krass, men sine meningers mot det har hun. Den dama er ikke redd for å si i fra!
“Kari – når du blir usikker, så har du lett for å sætta nasan i været og virke utruli’ svær og overlegen….. ” Denne kommentaren fikk jeg av ei venninne for en tid tilbake. Ja, når jeg havner i en setting der jeg føler meg litt utilpass, har jeg lett for å sette på meg “Is-dronning”-maska mi. Eventuelt setter jeg på meg “Spøkefugl”-maska og blir overstadig “festlig”.
“Mor – nå ler du den fake’a latteren som du pleier å le når du egentlig er irritert!” Det var den yngste sønnen min (15) som nylig ga meg denne beskjeden. Sjøl om jeg ble litt fornærmet på den frekke lømmelen som snakket så respektløst til mora si, innrømmet jeg ganske raskt at han hadde helt rett. Jeg reagerte på samme måten som mannen som kalte meg Tante Sofie – nemlig ved å prøve å kamuflere min irritasjon med en påtatt,kunstig latter.
Jeg er glad i å spille teater. Da kan jeg mange ganger maskere meg “på ordentlig” – og så blir jeg den personen jeg liksom skal være…… Det er utrolig som slikt hjelper på sjenanse og nerver…..
Alkohol kan også bli ei “maske”. Den fulle fyren som utnevner seg sjøl til Festens Store, Vitsefortellende Midtpunkt, har muligens en usikker liten gutt inne i seg som stadig trenger bekreftelser fra omverdenen. Når alkoholen har gjort sin virkning, blir han både tøff, modig og ytterst sjarmerende…… I alle fall kjenner han det slik akkurat der og da……. I lengden er vel ikke dette den beste “Suksess-oppskriften”. Han kan fort oppleves som noe slitsom……..
Dette diktet skrev jeg en gang jeg hadde vært i et selskap der alkoholen fløt og grisevitsene florerte :
FÆSTLIVETS GLEDER (OG ULYKKER)
En kvæll skulle Gubben i morosamt lag!
Han fekk på seg finstas – var riktig i slag!
Det er nå litt artig å drekke seg full
og servere vitser om Kvinnfolk og Knull!!
Da fæsten tok slutt, kjentes hue som bly,
og nedover skjorta rann brennvin og spy…
Han tok i mot Kjærringkjæft uten å kny……
En dame jeg snakket med fortalte meg at hun pleide å ha på seg knall rød leppestift før hun skulle ta en telefonsamtale hun gruet seg til. Da følte hun seg litt mer verdensvant og modig. Jeg synes det er så herlig når noen avslører sånne triks.. Dette er ei dame som tilsynelatende fikser det meste og kaster seg ut i den ene utfordringen etter den andre uten å blunke ett sekund!! Det å innrømme at en synes noe er skummelt, samtidig som en våger å gjøre det – ja det er virkelig modig!!
Jeg kjente meg forresten litt igjen i forhold til leppestiften…. Jeg føler meg litt mer fjong, sexy og sjølsikker når jeg får på meg litt rødt på munnen….. Det er ikke alltid så mye som skal til!! Dessuten ligger det et aldri så lite opprør i leppestiften for midt vedkommende: Da jeg var tenåring, og hadde dristet meg til å ta på meg et strøk leppestift, fikk jeg følgende kommentar fra’n far : “Jasså – du har fløgi på låv’døra, ser je! Syns du itte truten din er diger nok som’n er om du itte skar raumålen attpåtell!!” Den gangen løp jeg rett opp på badet og vasket bort “raumålinga”. Det hadde jeg definitivt ikke gjort nå!
Herlige betraktninger og mye å kjenne seg igjen i. 🙂
Takk!