Jeg velger ganske ofte å skrive om egne opplevelser i novelleform, for å skape en slags “Distanse”, men jeg gidder ikke en gang å LATE som om dette ikke er sjølopplevd.
(For ordens skyld : Dette er ganske mange år siden, og jeg har ikke hatt noen form for kontakt med denne mannen etter at det endelige bruddet var et faktum.)
Jeg vet at han skilte lag med kona kort tid etter at jeg sa “Takk for følget”. Jeg håper hun har fått et godt liv i etterkant. Jeg UNNER henne det av hele mitt hjerte. Hun hadde brukt store deler av sitt voksne liv sammen med denne super- egoisten og ofret mye for ham og hans yrkes – karriere.
Jeg lot meg bare utnytte i to år!!
Hva er det med oss damer (og sikkert også en del menn) som gjør at vi går inn i forhold som hovedsakelig bare er SKIT og elendighet???
I årenes løp har jeg snakket med mange medsøstre, som jeg har opplevd som høyst oppegående og sympatiske damer…..
Men – i likhet med meg – har de gått i noen dype grøfter………….
………..og vasset i gjørme til over knea………..
………..og vel så det!
Det har dreid seg om både elskerinne- roller og rollen som “Hjelpeløst offer i armene på en premie-psykopat”……….for å nevne noe………
Det som har virket SÅ romantisk og flott i starten har vist seg å være ei gedigen felle……..
Felles for alle oss som havner i slikt, er nok at vi er litt naive, troskyldige og “trengende”.
Kvinner og menn “i nød” er gjerne det.
Når vi tror at vi “må” ha noen for å bli lykkelige, så er vi villige til å svelge ganske store kameler…….
Men….en dag setter kanskje en av kamelene seg på tvers i halsen…….
…..og da er det bare om å gjøre å få gulpet den opp…………….
…..før man blir aldeles kvalt av vemmelse og sjølforakt!!
Så gjeldet det ikke å miste trua på at man faktisk ER i stand til å finne noen som man kan får det bra med…..
Vi utvikler oss hele tida…….
…….og gamle, dårlige mønstre er det heldigvis mulig å komme seg ut av……
Vi greier det nok……..
…….med litt øvelse!!!
Bittelitt naiv og troskyldig kanskje???
Her med en av parykkene jeg prøvde under fordypningshelga med Anne Brenneng.
Jeg trenger å bli litt mer “Blå”.
Det vil si : Litt mer strukturert og ryddig.
Jeg er ganske “Gul” – det vil si nokså kreativ og vimsete (men ikke utpreget ansvarsløs a la : “Ta livet som det faller seg – og drit i resten!”) som også er en “Gul” egenskap.)
Dessuten er jeg ganske “Grønn” – det vil si følsom, bløthjertet…………….
………og passe dumsnill!
(Under den reserverte, strikse fasaden min!)
Denne “fargekombinasjonen” forklarer kanskje det meste??
…..og se det i sammenheng med det å være i et parforhold……
…..så er nok gjerne “Den Go’e Stønna” for mitt vedkommende det å føle at jeg har den andres udelte oppmerksomhet (og han min).
At mobiler, pc’er og annen “støy” er lagt vekk for ei kort eller litt lengre stund…….
At vi kan snakke sammen, gå en tur sammen (gjerne også UTEN å snakke)………
………..lage til et godt måltid og nyte det sammen…..
(Det kan være VEL så trivelig som å gå på restaurant synes jeg!)
……….kose med hverandre eller gi hverandre en god massasje……..
……… eller sitte lettere henslengt i sofaen og bare “sløve” sammen………….
……… uten stadig å bli avbrutt av NOE eller NOEN……..
Rett og slett kunne stenge omverdenen litt ute – slippe å måtte ta hensyn til andre………
…..bare NYTE tosomheten på ulike vis!
Disse stundene trenger ikke vare så lenge av gangen……
Av og til kan faktisk noen få sekunder eller minutter være nok……
……..i form av en god klem, et varmt blikk eller en omfavnelse!
Andre ganger kan det kanskje være snakk om noen timer…….
………med sammenhengende “Du og jeg og vi to – tid”………
For meg er sånne øyeblikk mye av LIMET i et parforhold….
Det å vise hverandre at man betyr noe helt spesielt…….
…..at man er VIKTIG for hverandre……
…..og at begge ønsker/er i stand til å skjerme og ta vare på slike stunder…….
Kort sagt : Verne om KJÆRESTE – biten i forholdet og gå inn for å beholde NOE av gløden og gnisten sjøl etter flere år. Ellers blir det fort slik at man BARE blir et “arbeidsteam” som skal få en travel hverdag til å gå i hop på best mulig måte.
Når man er blitt “Godt voksen” og ikke har felles barn å ta vare på – ja da er disse stundene kanskje ENDA viktigere – fordi man ikke har noen familiehistorie sammen.
Det er først de siste åra jeg har skjønt hvor viktig dette med “Den Go’e stønna” er for meg…….
Hva jeg har savnet mest og ønsket MER av i forholdene mine……….
…….og nå er jeg i stand til å sette ord på det også!
De siste månedene har jeg blitt ganske godt kjent med en trivelig kar som jeg kommuniserer veldig godt med.
Vi har aldri møttes, men begge har gitt uttrykk for at vi godt kunne ha tenkt oss nettopp det……
Så er det jo gjerne slik at det ofte ER andre hensyn å ta……..
…….og noen har flere og viktigere hensyn å ta enn andre…….
Jeg har veldig lyst til å treffe denne mannen………
…….og jeg ble opprømt og glad da det for litt siden så ut til å kunne bli en realitet……
Men…….
…..så skjedde det ting som gjorde at jeg innså at omstendighetene rundt dette mulige møtet var slike………….
…..at sannsynligheten for at vi fikk til “Den Go’e stønna” var ytterst små.
I en “Bli Kjent”- fase er disse stundene kanskje ekstra viktige! De er med på å bygge opp tillit og trygghet, fordi man SER og FØLER at det er faktisk er MULIG å få til slike stunder sammen med den andre!
Det ville sannsynligvis ikke ha blitt slik at dette møtet hadde bygget opp under det gode som har utviklet seg gjennom de siste ukene og månedene….
Det ville ganske sannsynlig bare ha blitt ei hektisk stund – og et raskt farvel…..
Og så hadde jeg kanskje blitt sittende igjen med en følelse av tomhet……….
……og skuffelse………..
……over at noe jeg hadde gledet meg til og ventet på….
……ble veldig annerledes og amputert…….
……og ganske så langt fra det koselige møtet vi sammen hadde drømt og fablet om…………..
FORNUFTEN min ville trolig ha sagt at dette slett ikke handlet om at jeg ikke betydde noe eller om hvor godt han likte meg……..
………… men mest om ting han ikke hadde særlig mulighet til å styre!
Av og til er like fullt FØLELSER sterkere enn FORNUFT…….
….men følelser er aldri FEIL….de bare ER…
Vi klarer ikke å fornekte dem!
De må bare aksepteres ; men ikke nødvendigvis DYRKES til enhver tid!
Jeg ga uttrykk for NOEN av disse tankene til ham……..
Han innså nok også at omstendighetene var slike at det var best at vi utsatte møtet…….
Det er ikke noe “snusk” ved den kontakten vi har hatt……..
Det er ingen lyssky, “skitten” affære der noen blir bedratt eller sveket…………
Jeg har all grunn til å tro at dette er en kar som er av et “solid kaliber”!
Men….det er noen viktige hensyn å ta!
Noen ganger må man bare innse at tida ikke er inne…….
Ting må legges litt på is……
Det betyr ikke at jeg ikke syntes at det var litt leit med det samme…………….
………….for jeg hadde jo så lyst til å møte ham – og bli litt bedre kjent med ham!
Det betyr heller ikke at jeg ikke kan tenke :
“Hvorfor kan det ikke bare legge seg til rette på en GOD måte – og være litt ENKELT???”
Men noen ganger må man bare akseptere det som er.
Være tålmodig og bevisst på ikke å ha for mye fokus (eller bruke så mye energi på) det som i øyeblikket ikke er mulig.
Jeg er glad for at jeg våget å gi uttrykk for det jeg følte……
…..at jeg tok sjansen på å virke “kravstor”……..og “vanskelig”…..
Skal det være håp om at noe skal kunne funke på sikt, så må man være ærlig og si det man føler i stedet for å “Please” eller prøve å gjøre seg til noe annet enn det man er!
Denne kattemaska fikk jeg med meg hjem etter forrige “Female Mastery” – kurs hos Fay i Sandvika i juni.
(Jeg skal på den siste samlinga neste helg!. Hotellrom er bestilt – og jeg gleder meg til nok et NESTEN bare “Just For Fun” – avbrekk. Jeg har hatt lite ferie i sommer ,og nå har det vært tett med vakter ei stund!)
Det som er skrevet med kraftig tusj, er det jeg har skrevet om meg sjøl.
Det som er skrevet med lysere tusj, er det de andre deltagerne supplerte med etterpå.
“Den Feminine”,“Den Fargerike”,“Den Kunstneriske”og “Den Modige” var ,blant annet, ord de andre brukte om meg……
(Vi skulle sjølsagt bare komme med positive uttalelser. Vi skulle jo BYGGE hverandre OPP – ikke BRYTE NED!!)
Jeg hadde vel ikke kommet på akkurat disse tingene sjøl.
Jeg vil jo gjerne bli oppfattet som litt MODIG da…………
……….sjøl om jeg ofte kjenner på både frykt, engstelse og sug i magen!
Det har kommet seg VELDIG etter at jeg begynte å blogge…….
…..men jeg har definitivt et STORT forbedringspotensiale!
Da jeg var i England, spurte bloggvenninne (også UTENOM bloggen – venninne) “Lillasjel” (alias Mariann Sæther Tokle) meg om jeg hadde…………..
……..Iphone??
Det var DA jeg ble litt sånn usikker på hva jeg skulle svare……
…….så jeg HELGARDERTE jeg da…….
…….TRODDE jeg i alle fall:
“Det er bære en slik derre helt vanlig “FLATSKJERM – TELEFON”!
DA falt haka til Mariann mange hakk nedover, og øynene hennes ble vidåpne…….
“No vart e SJOKKERT, Kari!”
DA skjønte jeg at jeg hadde “avgitt feil svar”, sjøl om jeg trodde at jeg hadde HELGARDERT!!
Anne Brenneng har laget en egen Facebookgruppe for oss damene i Fordypningsgruppa….
Nå legger de andre damene ut nusselige, små videosnutter med hyggelige hilsener…..
Men……………
………..det er EI som IKKE gjør det……
For hun vet nemlig ikke HVORDAN hun skal gjøre det.
(De gangene jeg har lagt ut videosnutter på bloggen min, så er det yngste sønn som har hjulpet meg – og han har bare gjort det UTEN å lære meg triksene!!)
Men: Slik skal det IKKE fortsette!
Jeg SKAL få noen til å lære meg kunsten, og det skal ikke gå så lang tid heller……
For neimen om jeg vil fortsette med å være ei “Akterutseilt Landkrabbe” på dette feltet!!!
Lurer du på hva dette er?
Du tror kanskje at det er ei toalettmappe?
Nei……..
…… for tenk……
…….at det er det IKKE!!
Det er ei “FLATSKJERM – TELEFONVESKE”, nemlig!!!
Oppi den oppbevarer jeg “Flatskjerm – telefonen” min……..
…….når den ligger oppi ryggsekkveska mi…………
…….sammen med alle de andre Grunnleggende Nødvendighetene mine her i livet…….
Jeg hadde tenkt å ta et bilde av telefonen….
……….men det ble litt for avansert…..
……… i og med at det er “Flatskjerm – telefonen” jeg bruker som fotoapparat.
Det er høsten 1994. Karidansen er på besøk hos sin mor…
På våren dette året har Karidansen hatt sitt første nervesammenbrudd.
Sommeren har gått med til utprøving av diverse antidepressiva – uten at det har medført vesentlige endringer i helsetilstanden hennes.
(Jeg liker den “Gammeldagse” litt tabubelagte betegnelsen best, sjøl om nerver egentlig ikke bryter sammen. Det er bare det at uttrykket er litt sånn “Uten Omsvøp”. Det høres jo liksom litt finere ut å si at man har “Møtt veggen” eller at man har blitt “Utbrent” – enn å si at man har hatt “Nervesammenbrudd”.)
Få dager før Karidansen har reist til mor, uten mann og barn, har hun fått sin første resept på lykkepillen “Seroxat”.
Karidansen har ikke blitt så veldig lykkelig av disse pillene. Tvert i mot kjenner hun på en uro som gjør at hun ikke er i stand til å holde skrotten stille…
Derfor flykter hun til mor. Hun gjør det BÅDE for å få mer ro rundt seg, og for å skåne to unger på henholdsvis fire og to år fra å oppleve en mor som føler at hun holder på å gå fra vettet…
Som en Desperat Duracell – kanin springer hun rundt i stua hos mor.
Rundt og rundt og rundt og rundt…
“Detta er da fæle greier, Kari!”, sier mor.
“Je GREIER itte å sitta rolig!!” stønner Karidansen, mens hun fortsetter å gå og gå og gå og gå…
Å sitte ved bordet og spise middag føles uoverkommelig…
Hun klarer det på ett vis…
…ved å lute ryggen, krype sammen og tvinne bena rundt hverandre……
…men det holder hardt.
Maten har sørgelig lett for å komme opp igjen, for kvalm og uvel…
…det er hun hele tida…
To uker senere ser alt litt lysere ut…
Kanskje det er lykkepillene som har gjort sin virkning??
Fra nyttår 1995 er Karidansen tilbake i lærerjobb.
Hun fungerer greit, men langt fra slik hun gjorde før…
Karidansen går på lykkepiller fra høsten 1994 og fram til jul i 2002.
Hun prøver å slutte i 1999 i forbindelse med svangerskap og ammeperiode…
Det resulterer i nok et sammenbrudd da minstemann er rundt året.
Det blir fire uker på rekreasjon, og ny oppstart med lykkepiller…
Lykkepillene tar toppen av angsten og depresjonen…
De fører også til en markant vektøkning (ca 10 kg) og en følelse av å være litt “flat” i følelsene
Seksuell nytelse/orgasme er et ikke-tema.
(Dette er jeg sikker på, både fordi vekta gikk ned, jeg gråt i bøtter og spann etter flere års “tåretørke”…
…og evnen til å oppnå orgasme kom tilbake kort tid etter at jeg sluttet med pillene…….
…men DA kom til gjengjeld også angsten tilbake så det dundret!)
Våren 2003 får Karidansen sitt tredje (Og, forhåpentligvis, siste nervesammenbrudd!).
Nå følger tre år som føles som en tåkedis i elendighet…
Det er ikke like ille hele tida, men det blir mye isolasjon, senge – tilværelse bak mørke gardiner og vekselvis angst og tungsinn.
Våren 2006 får Karidansen kniven på strupen :
Enten må hun komme seg inn i et “opplegg” vedrørende yrkesrettet attføring, ellers forsvinner utbetalingene fra Statens Pensjonskasse.
Hun begynner i 30% lærerstilling fra og med høsten 2006. I tillegg får hun forsatt ytelser fra Statens Pensjonskasse fordi hun kan vise til at hun “er i gang igjen”.
Det er omtrent på denne tida at Karidansen blir kjent med det som skal bli hennes “Trofaste følgesvenn” fram til våren 2011:
Nemlig pakningene med 10 mg Sobril…
Hver tredje måned får hun resept på 100 stykker av disse “redningsplankene”. Noen ganger holder det hardt å begrense inntaket. Hun må “låne” av andre i samme situasjon til hun får ny forsyning.
MEN : Alt i alt klarer hun å holde seg innenfor ramma. Hun tvinger seg til å avstå fra pillene når hun har brukt mer enn “kvota”, slik at hun unngår å måtte be legen om mer enn “Det vanlige”!
Pillene hun “låner” blir alltid “tilbakebetalt” til rettmessig eier…
Våren 2011 har Karidansen kommet dithen at hun bestemmer seg for…
…at nok er nok!!
Hun slutter med pillene. Ett halvt år senere har hun blitt såpass trygg på at hun klarer seg uten, at hun kvitter seg med “restlageret”. DET går rett i dass!!
(Bare pillene altså – Karidansen går det bra med!)
Da jeg var avhengig av Sobril, opplevde jeg flere ganger at enkelte prøvde å få meg til å slutte.
Dette var ikke først og fremst folk innenfor helsevesenet, men andre som “ville meg vel”.
En kjæreste spurte meg en gang: “Har du tatt Sobril nå, Kari?”
Han merket nok at jeg var døsig og litt slørete i blikket.
Selvfølgelig nektet jeg…sjøl om jeg HADDE tatt!
Jeg følte skam fordi jeg ikke mestret tilværelsen uten disse “krykkene”…
Men – de ga meg et kjærkomment avbrekk fra uroen og muskelsmertene. Jeg fikk bedre nattesøvn. Som en følge av dette fikk jeg mer energi.
Sobrilen kunne også utgjøre en forskjell ved at jeg klarte å finne på noe sammen med unga. Jeg kunne være litt sosial; til og med invitere folk på kaffe!
Jeg ble litt “sløvere”, slik at jeg var i stand til å gi mer f… På den måten klarte jeg å flytte fokuset vekk fra egen elendighet og plage og være litt mer oppmerksom overfor andre – i alle fall for en stakket stund.
Jeg vet om andre som forsøker å slutte med Sobril nå.
(Ikke personer jeg omgås til daglig eller kjenner veldig godt) .
Om disse personene om noen uker eller måneder forteller meg at de måtte kaste inn håndkledet i denne omgang, så skal de i alle fall IKKE får noen formanende pekefinger eller et:
“Du må tåle å tyne deg sjøl litt!” fra meg.
Jeg VET hvor tøft det kan være!
Jeg sluttet fordi jeg valgte det og var KLAR for det – IKKE etter påtrykk fra andre!
Jeg var i den situasjonen at jeg kunne formidle hvordan jeg hadde det. Jeg kunne SJØL styre bruken av Sobril. I alle fall så lenge jeg holdt meg innenfor kvota på maks 100 piller i løpet av tre måneder.
Det er ikke alle som sliter med angst som er i stand til å fortelle om hvordan de føler seg.
Mange mennesker får angst som en følge av en annen sjukdom.
Om de ikke klarer å si så mye om hvordan det føles, og heller ikke er i stand til å styre medisinbruken sjøl, så er de veldig prisgitt omgivelsene.
I noen tilfeller er lindring av symptomer det beste man kan oppnå.
Jeg er priviligert!!
Jeg kan stå her og se tilbake på det som VAR. Jeg hadde muligheten til å bli frisk – for min sjukdom var i utgangspunktet verken dødelig eller “kronisk”.
I dag kan jeg si : “Nei, takk – INGEN av delene!” om noen legger en eske Seroxat eller en eske Sobril foran meg.
Jeg kan nyte den “luksusen”…å takke nei til piller!!
Men :
OM jeg noen gang skulle komme i en akutt krisesituasjon der nattesøvn og evne til et øyeblikks ro glimrer med sitt fravær over mange døgn…
…og jeg begynner å frykte at jeg skal bli psykotisk.
(Har aldri vært det, men følte på det verste at det var nære på!)
Ja, da er det slik at :
Hos meg hersker INGEN tvil…
Jeg velger meg…
…Sobril!
Det var nemlig MYE enklere å kvitte seg med disse pillene enn med Lykkepillene!
(Den første helga av i alt fire hos Anne Brenneng………..)
…………sammen med en gjeng andre damer som ønsker store og små endringer i livet sitt!
For min del er vel hovedønsket å gradvis komme i gang med en egen virksomhet der jeg kan jobbe med noe som jeg virkelig brenner for.
Jeg vet ikke akkurat HVA og HVORDAN, men det er det jeg virkelig må gå i gang med å finne ut av!
Det SKJER faktisk ikke noe om man ikke setter seg konkrete mål og jobber jevnt og trutt for å nå dem!
Sånn er det, enda så ergerlig det er!
Anne har snakket om personlighetstyper i helga. Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg!
I dag ble kurset avsluttet med at vi skulle sette opp hovedmål og delmål – og hva vi skulle gjøre for å oppnå dette.
Det var DA det rant over for Karidansen!
Å være strukturert og å gå i dybden er ikke min sterkeste side!
Jeg sveiper rundt på overflata og svinser litt rundt omkring i hytt og vær og pine…
Jeg er FABELAKTIG til å sette i gang, men langt fra fullt så fabelaktig til å fullføre.
Prestasjonsangsten og “Flink Pike”- syndromet tok overhånd i dag.
Jeg fikk “Sperre” – panikk for ikke å gjøre “Riktig”, og dermed var det bare å forsyne seg med snytepapiret som sto klart på bordet.
Jeg ble sint på Den Strenge Frøkna (Anne Brenneng) som satte meg til veggs og forlangte både hovedmål, delmål og ti punkter under hvert delmål vedrørende hva jeg konkret ville gjøre i tida framover!!!
“DRITTKJERRING! DU BESTEMMER IKKE OVER MEG!!!”(Tenkte jeg, men jeg sa ikke akkurat det høyt, da! Jeg bare “gren” og kom med noen “Ja, men” i stedet!
Så må jeg faktisk huske på at jeg gjør dette for MIN EGEN DEL – ikke for NOEN andres! Anne mener ikke å være “Slem” – hun bare “Pusher”…….
Jeg lar meg ofte stoppe av min egen Perfeksjonisme…..
Blir det ikke bra, så gjør jeg det ikke en gang til – jeg driter i det helt til frustrasjonen blir så stor at det eventuelt TVINGER seg fram! I dag tvang det seg fram!!!
Jeg kan skrive og legge ut et blogginnlegg – og ergre meg grønn hvis jeg ser en skrivefeil etterpå…
Da må jeg ofte inn og “rette” på det – ellers får jeg vondt i sjela!
Noen blogginnlegg er det greit å tygge litt på før man publiserer dem, mens innleggene skrevet på impuls ofte blir de jeg liker best sjøl.
De har mer “nerve” og blir “ærligere” på ett vis.
For å få mer tid til EN ting, må man kanskje kutte ned på noe annet.
Ett av mine under – punkter er derfor at jeg skal kutte ned på tida jeg tilbringer på bloggen og andre sosiale medier.
Jeg skal heller “belønne” meg sjøl med å lese/skrive blogginnlegg ETTER at jeg har gjort noen av de tingene jeg daglig må gjøre for å nå målene mine!
Sånn er det bare. Jeg har “suset” i over ett år……..
Nå må det bli mer action i stedet for bare tanker og ord!
I kveld ble første “Plan” ferdig. Den må sikkert justeres etter hvert, men det viktigste var at jeg fullførte i stedet for å skyve det foran meg!
“I morgon i morgon, men ikkje i dag!”
“Hovedvisjon”……..Kanskje den må justeres etter hvert, men det var dette jeg klarte i dag, og det får være bra NOK!
Vet ikke om jeg har lyst…………..
…..men jeg VET at jeg har ENDA mindre lyst til å fortsette med å være så misfornøyd med at jeg ikke kommer i gang……….
…..og føler at jeg er på en “mellomstasjon” på alle vis!
Dessuten må jeg av og til gjøre ting jeg IKKE har lyst til for å oppnå ting jeg HAR lyst til!
Her ble det mange “Bekjennelser”, gitt!
Litt tull og moro ble det også – det skar tel det og!
Det er tredje gangen vi har møttes der oppe dette året……..
….. og ENDELIG ble det tur til Maihaugen.
Det har vi planlagt flere ganger, men det har ikke blitt noe av.
Det kommer mer derfra etter hvert, men i kveld skal det handle om noe annet :
For ett års tid siden (Da var jeg også med bestevenninna på Lillehammer) gjorde jeg et bomkjøp i form av en grønn kjole.
I lyset i butikken så den fin ut, men da jeg kom hjem så jeg at grønnfargen bare kledde meg sånn passe. Dessuten var kjolen strengt tatt en str. for stor.
Jeg har brukt den EN gang….
Det er slik det har lett for å bli med ” bomkjøp”!
I sommer ryddet jeg i garderoben.
Da kom jeg til å tenke på en av kollegene mine……
Jeg så for meg at HUN ville kle kjolen……
Jeg tok den derfor med på jobb en kveld jeg visste at jeg skulle jobbe sammen med henne!
Ganske riktig – dama ble så fjong, atte!
I går var det HENNES tur til å komme med klær….
Vi var tre kjerringer på jobb i går kveld, og to av oss fikk det travelt med å prøve klær “Mellom Slaga”…..
Jeg fikk meg både jakke , skjørt og bluse og to topper som nesten ikke var brukt. Den andre kollegaen fant seg også flere fine plagg i kleshaugen!
Dagligstua ble brukt som prøverom……
Hadde noen av brukerne dukket opp da vi sto der i BH – en så hadde de vel blitt litt “Glåmøgde”, men de er jo vant til at vi finner på mye rart og tuller og tøyser litt!
(Måkke bli ALTFOR strengt og høytidelig heller, sjøl om man må holde seg innenfor visse rammer!)
Da jeg var på Lillehammer i dag, fant jeg et lyst blondeskjørt på et stativ som sto ute i gågata.
Hundre kroner!!
DA måtte jeg jo prøve!!
Det gikk som det “måtte” gå, det!!
Skjørtet er nytt, genseren er gammel og blondetoppen er arvet…….
(Kveldslys er HERLIG – da synes ikke rynkene så godt!)
Jeg hadde ikke noe passende belte. Da tok jeg et tørkle som jeg festet rundt livet. “Beltespenna” er en ring som er laget som ei “klype” som du kan regulere. Den er litt for voldsom til å bruke på hånda når man skal gjøre praktiske ting, men som beltespenne passet den fint!
Smykket kjøpte jeg i souvenir – butikken på Arthur Findlay.
Skoa kjøpte jeg på nettet.
Jeg kunne nok kanskje like gjerne ha hatt noen brune skoletter eller støvletter til dette antrekket, men det har jeg ikke, så da fikk det bli sånn i kveld!
Bestvenninna sa : “Dætta kæin du bruke neste gong du gifter deg!”
