Noen er i sitt ess når de opplever å være midtpunkt…

Det er ofte personer som har en rask replikk, og som er sjarmerende og morsomme.

 

Gjennom livet vet jeg at jeg flere ganger har “Tatt litt av” i sosiale settinger.

Jeg har skravlet mer enn jeg har lyttet…

Det har nok bodd en aldri så liten exhibisjonist i meg, sjøl om jeg innerst inne har vært sjenert…

…og det så det holder!!

Kanskje har skravlinga mi noen ganger vært et skalkeskjul for nervøsitet, sjenanse og usikkerhet?

 

Setningen i overskrifta til dette innlegget er ikke “min”.

Jeg har hørt andre si det…

 

I en slik setting er det fort gjort å ile til og si:

“Å neida, du er slett ikke “for mye”, du er jo bare utadvendt og morsom!”

(Vi kvinner er ofte “flinke” til å komme med sånne trøstens ord.)

 

Jeg gjør det som regel ikke…

I alle fall ikke om jeg faktisk opplever denne personen som en som tar veldig mye plass i de fleste sammenhenger.

 

Det er triveligst å omgås folk som byr litt på seg sjøl på flere måter.

Altså mennesker som både deler litt av sine egne tanker/følelser og som evner å lytte.

Hvis jeg er sammen med noen som vanligvis er litt stillferdige av seg, øver jeg meg på å være bevisst på at jeg skal la dem slippe til.

Snakker jeg med noen som vanligvis oppfører seg stikk motsatt og som skravler omtrent non-stop…

…har det rett og slett hendt at jeg har sagt:

“Nå trenger jeg at du hører litt på meg!”

 

Ja, det er ganske direkte, jeg er klar over det.

Men…ingen er tjent med at andre begynner å skygge banen fordi en “samtale” svært ofte oppleves som en (tilnærmet lik) evigvarende monolog.

 

Når vi er i en krisesituasjon, eller vi har opplevd noe som har opprørt oss på ett eller annet vis, er vi sjelden lydhøre før vi har fått “tømt oss”.

Slik er i alle fall jeg!

Men…om en “krise” har vart i flere år, eller man nesten alltid er den som skravler mest, så har man ikke vondt av en aldri så liten korrigering. I alle fall hvis man er alminnelig frisk og oppegående.

 

Vi kan ikke endre personlighet. Vi skal heller ikke prøve å forandre andre mennesker. 

Men…jeg tenker at det er viktig å ta i mot innspill fra omgivelsene, sjøl om det kan være litt sårt der og da.

 

Hvis jeg gjentatte ganger får tilbakemeldinger om at jeg “tar veldig stor plass”, så har jeg to valg:

Bli djupt såra og vonbroten, potte fornærmet + klage min nød og “fiske etter medhold”…

…eller…

…justere meg litt…

…og bli mer bevisst på at jeg skal la andre få mer spillerom.

 

 

 

Jeg har bommet litt med plantinga i balkong-kassa.

Den gule tar for mye plass, slik at de andre plantene “forsvinner”.

Det blir litt disharmoni her…

 

 

Eføyen er jo nydelig når man ser den på nært hold.

Den passer som supplement til de fleste blomster…

…samtidig som den er vakker i seg sjøl.

 

 

Lavendelen er ikke av de mest prangende, men den har en nydelig farge når man ser nærmere etter…

(Den gule klarte jammen å snike seg med på dette bildet også!)

 

Lavendel-olje har en nydelig duft, og er selvskreven i naturens apotek.

Den er både soppdrepende og betennelsesdempende.

(Jeg brukte den på poten til katta mi en gang. Hun hadde fått et stygt kutt i den. Lavendeloljen forhindret at hun slikket poten. Den hjalp også mot hevelse/infeksjon. Noe som resulterte i at poten ble leget i løpet av få dager etter at jeg begynte å smøre henne med oljen.)

 

Her er det visst ei anna linselus som har sneket seg med…

 

Til slutt et aldri så lite “Blinkskudd”…

 

Tanken var å lage et romantisk, stemningsfullt bilde…

…som liksom skulle illustrere hvor nydelig lavendelen dufter…

 

 

Jadda, gitt…!