Hvis jeg får ei brå og uventet overhaling, kan jeg føle meg slik:
Hjertet slår fortere, jeg får sug i magen og kan ha mest lyst til å gjemme meg.
Hvis jeg skjønner at det er grunnlag for å gi meg kritikk, kan jeg også føle på skam…
Jeg krymper meg, og tenker at jeg burde ha visst bedre…
Kanskje legger jeg meg da helt flat…
Når det hele får synke litt, kan jeg bli sint!
“Ja,vel!! Du hadde kanskje grunn tel å si i frå…
…men du kunne pinadø ha sagt det på en litt triveligere måte!”
Nemlig!!!
Men…om jeg gjør det, så er jeg jo ikke det spøtt bedre enn den som kom med overhalinga!
Jeg har frest ut av meg mer enn en gang! Det har hovedsakelig vært på privaten.
Jeg kan nok lettere bli skikkelig sint og irritert på dem som står meg nær, enn på dem som jeg bare har et profesjonelt forhold til.
Uansett: Dersom noen har gjort noe feil (som de bør bli gjort oppmerksom på) så er det viktig å si fra på en vennlig måte, så langt det er mulig.
Sjansen for at budskapet blir tatt i mot på en ok måte..
…er så uendelig mye større da!
En overhaling høres brutalt ut og det hadde jeg aldri funnet meg i men ja, er mange måter å si ting på, det har jeg akkurat opplevd på jobb. At samme ting som blir sagt resgerer jeg så ulikt på, alt etter hvem og hvordan det blir sagt…
Så sant. Det er måten vi sier ting på den ene eller den andre veien som vil bli et godt eller dårlig resultat. God helg Kari!