Det var noen som stilte dette spørsmålet på en nettside i dag.

Svaret er vel…

…at det ikke finnes noe eksakt svar på det.

 

Når en person er deprimert, og kanskje også full av angst, er vedkommende som oftest lite lydhør for “Gode råd”. Det blir bare en forstyrrende strøm av ord som ikke når inn.

Like fullt er det sørgelig lett å komme med gode råd.

Jeg går stadig i den grøfta!

Det gjelder både når jeg snakker med folk som sliter, eller en venn som bare har behov for å “Lufte seg litt”.

Jeg synes jo liksom at jeg har litt erfaring på området, da! Tross alt var jeg både deprimert og temmelig plaget av angst i mange år.

Men…

…jeg skal likevel være forsiktig med å leke psykolog eller Klara Klukk!!

 

Det er imidlertid viktig å være en god lytter!

Samtidig tenker jeg at det er vesentlig å sette grenser dersom den samme personen kommer med samme regla om igjen og om igjen  – både gjennom vinter og vår!

En trenger ikke nødvendigvis være skarp. Det kan være nok å prøve å avlede, for eksempel ved å skifte samtaleemne. Sjøl om den deprimerte ofte helst bare vil legge seg til, er det viktig å prøve å få vedkommende med på en liten aktivitet. Noe som ikke krever så mye. Kanskje bare rusle en kort tur, eller noe så banalt og “unyttig” som å spille et enkelt spill. Rett og slett for å prøve å flytte fokus, om så bare i noen få minutter av gangen.

Det man fokuserer på vokser seg stort. Sitter man bare og kverner på de samme tunge tankene og gjentar de samme ordene, så skjer det ingen endring til det bedre.

Ei heller kommer man videre om man bare fortsetter å følge nøyaktig de samme rutinene hver dag, sjøl om det kan gi en form for trygghet og forutsigbarhet.

Jeg har ikke så stor tro på at det nytter å “prate seg ut av” noe. Visst kan det være godt å få hull på byllen i blant, tømme seg og gråte en skvett.

Men: Det kan fort bli noe man blir “avhengig” av fordi gråt ofte medfører at man får omsorg og trøst.

(Helt til de som stadig blir utsatt for gråte-riene og den dystre, sjølsentrerte praten får metta si – og vel så det!!)

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

 

Jeg hadde store problemer med pusten i mange år. (På grunn av anspenthet og angst).

Det var mange som prøvde å fortelle meg at dette handlet om angst, men det nådde ikke inn.

På det verste følte jeg at min viktigste oppgave var å huske på å puste, så anspent og sjuk var jeg.

Da jeg gradvis klarte å snu på flisa, og avlede meg sjøl, opplevde jeg at jeg kunne “glemme” at jeg ikke fikk puste ordentlig.

“Oi, nå har jeg ikke tenkt over det med pustebesværet mitt på ei stund!”

Hvilken lykke!!

Det var som om et stramt korsett gradvis løste seg opp. Jeg fikk stadige bevis på hvor mye sinnstilstanden og anspentheten hadde å si for respirasjonen. Det var egentlig ingen fysisk årsak til den evige gispinga mi. 

 

Det verste ved denne lange perioden i livet, (som varte i flere år) var frykten for at jeg aldri skulle bli friskere.

 

Jeg har nesten alltid hatt lett for å le. Galgenhumoren har ofte stått i høysetet. Da jeg var som sjukest kjente jeg ikke meg sjøl igjen. Jeg var liksom bare hun sjuke, angstfylte og utmattede Kari. Hun som sikkert aldri ville klare komme seg tilbake til et normalt liv!

 

Men…det ble ikke slik!

Jeg som knapt nok turte å gå inn i en butikk, eller delta i sosiale settinger, tenker nesten aldri over at det skal være noe problem. Jeg beveger meg rundt i hovedstaden med den største selvfølgelighet. (Sjøl om jeg roter meg bort noen ganger!)

Noen stor selskapsløve blir jeg aldri. Det er ikke fordi jeg er redd mer, men fordi jeg trives bedre i mindre forsamlinger. Store selskaper eller arrangementer der det er “Kjåka fullt med folk” deltar jeg sjelden på.

 

Jeg lærte mye om meg sjøl i løpet av de årene jeg var sjuk. Jeg er ikke så redd for å sette grenser. Jeg tør å si nei når det noe jeg absolutt ikke er vil. Dessuten øver jeg stadig på å si fra på en ok måte når jeg kjenner at noe blir veldig feil for meg.

 

Jeg har skrevet flere innlegg om den perioden da jeg var sjuk.

Det fleste av dem har jeg delt noen ganger  Dersom det har kommet til nye lesere, er det jo nytt stoff for dem likevel.

Om du trykker på linkene nedenfor, kan du lese litt om hvordan jeg hadde det i de verste periodene.

Når mor er nede for telling.

Jeg velger meg Sobril