Da hun leste de første ordene i meldingen, begynte hjertet hennes å dunke raskere og hardere.

“Nei, ikke enda en gang!” var den første tanken som for gjennom hodet hennes.

Resten av meldingen bare skumleste hun. Ordene nærmest fløt sammen foran øynene hennes. Hun hadde jo allerede forstått hva som hadde skjedd, så det hadde knapt noen hensikt å lese alt.

Han hadde sagt han skulle ringe henne utpå kvelden…
Så var vel denne meldingen et forvarsel om hva som skulle komme…?

Han var tilbake der han hadde vært…
…enda en gang!

Skuffelsen gjorde mer vondt enn hun hadde trodd…
Hun hadde jo kontroll nå…
…hun hadde blitt mer fornuftig, klok av skade.
Hun hadde tenkt at hun ikke kom til å la dette gå så mye inn på seg mer…

Mens hun satt der med telefonen i hånda, bestemte hun seg for å komme ham i forkjøpet…

…før han rakk å ringe henne.

Klumpen i magen og det hamrende hjertet skulle pakkes pent inn i et enkelt papir.

Her skulle det verken brukes hjertemønster eller noen form for rosa, impulsive kruseduller.

 

Bare et sirlig, nøytralt papir med mønster i duse blåtoner…

 

Frykten skulle kamufleres i fine forstillelses-fraser…

Med en kortfattet melding skulle hun gjenopprette distansen mellom dem…

…og gjenvinne balansen.

Ingen anklager eller sinte ord denne gangen.

Bare at hun forsto, og at det var best å beholde avstanden.

Best for dem begge faktisk.

 

Messenger-meldingen var nesten ferdig formulert da telefonen ringte.

Det var ham!

Navnet hans lyste mot henne på mobilskjermen.
Dunkingen i brystet økte, nærmest momentant.
“Jeg tar den ikke!”, var den første innskytelsen hun fikk.

“I stedet fullfører jeg meldingen med å forklare hvorfor.”

Nærmest automatisk strøk pekefingeren like fullt over det grønne telefonsymbolet på skjermen, 

“Hallo?” Stemmen hans var rolig og litt saktmodig.

Hun visste at den også kunne være gutteaktig og ivrig…

…når han var engasjert eller i det humoristiske hjørnet.

 

Hun sluttet aldri med å undre seg over disse kontrastene i ham…?

Denne uforutsigbarheten på godt og vondt.

Litt motvillig hadde hun vel innsett at det var en form for gjenkjennelse i det…

De speilet hverandre.

Over gjennomsnittet egenrådige og impulsive var de begge.

Kanskje var det noe av årsaken til all turbulensen som hadde lett for å oppstå mellom dem?

 

Plutselig bare rant ordene ut av henne. Hun fortalte hvordan meldingen hans hadde skapt kaos og uro i henne. Alt hun hadde tenkt, trodd og tolket da hun leste de første setningene.
At hun hadde blitt redd for at det samme mønsteret var i ferd med å gjenta seg…
…enda en gang.

Først virket han i villrede:
“Jeg skjønner ikke helt hva du mener?”

Tonefallet var spørrende. Hun kunne ikke spore noen aggresjon i stemmen hans.
Litt nølende prøvde hun å forklare hva som hadde framkalt reaksjonene i henne.

Det var da han sa det:
“Jeg forstår godt at du kunne reagere slik, med tanke på det som har skjedd før.”
Lettelsen skylte gjennom henne…

Denne usigelig gode opplevelsen av å bli møtt…
…følelsen av å bli forstått!

Ikke antydning til:

“Alltid skal du analysere og lage drama!”
“Du må da vel forstå at…”

Da hun la på røret noen timer senere, var hun avslappet, lettet…
…og glad.
“Uansett hva dette er, så kommer det noe godt ut av det. Jeg må akseptere den redde sinte, sårede jenta i meg. Være dønn ærlig og vise sårbarhet, i stedet for å anklage eller distansere meg så fort tvilen kommer.”

Hun følte godhet for ham fordi han hadde taklet situasjonen på denne måten.
Samtidig kjente hun at hun var stolt av seg sjøl!

“Jeg tok telefonen, jeg våger å si det akkurat som det var! Jeg er i ferd med å bryte et gammelt mønster!”

Så hadde de kommet et skritt videre på veien…
…sammen…

…uansett hvor den måtte føre…