Når et lite barn faller og slår seg, og begynner å skrike/gråte, iler vi gjerne til for å trøste.
Det er en helt naturlig reaksjon.
Så er det kanskje viktig at vi lar barnet få gråte litt uten å prøve å avlede med det samme.
Noe av det samme gjelder for oss voksne.
Det kan være godt å gråte en skvett, få hull på byllen.
Jeg vil sjelden ha “trøst” i form av mange trøstende ord, klemmer eller omfavnelser.
(Det kan være godt en gang i blant, men da må jeg få lov til å styre det litt sjøl. Jeg liker ikke å bli nærmest “overfalt” av trøsteklemmer.)
I går fikk jeg et spørsmål som framkalte en reaksjon hos meg…
…i form av tårer.
Jeg tror det kom like overraskende på meg som på den som stilte spørsmålet.
Jeg har nemlig prøvd å late som ingen ting, og svart litt i hytt og pine når jeg har fått spørsmål om dette temaet.
Nå fant jeg ut at jeg fikk gi en veldig kort forklaring, uten å utdype noe særlig. Jeg hadde ikke behov for det. Jeg kjenner ikke vedkommende som spurte så godt at jeg var klar for å være så personlig. Ikke hadde jeg noe ønske om å rippe opp i vonde hendelser heller.
Dessuten skjedde dette i arbeidstida mi. Jeg følte mer for å gjøre de oppgavene jeg skulle, enn å gi meg til å sutre, snakke om “gammelt nytt”, eller sette ord på følelser.
Og så ble jeg møtt…
…på en veldig fin måte…
Jeg fikk full aksept for at jeg bare ville pusse nesa mi og fortsette med arbeidsoppgavene mine!
Både sinne og tårer kan være vanskelig å takle. Det føles jo mye bedre å vise de sterke og “positive” sidene sine, Kanskje er sinne den følelsen det er aller vanskelig å takle hos seg sjøl og andre?
Nå om dagen er jeg nok litt ekstra sårbar fordi jeg har begynt i ny jobb.
Det er kjempegodt å være i gang igjen!
Jeg trives veldig godt, og tror at dette er en jobb jeg vil vokse inn i etter hvert.
Det er bare det…
…at inni meg bor det en “Flink Pike” som gjerne vil “Takle alt på en utmerket måte med en gang”.
Og…
…om jeg feiler, så kan det noen ganger bli veldig synlig; kanskje til og med skape oppstyr og fordømmelse hos dem som ikke har forutsetning til å forstå det som skjer.
Enn så lenge lar jeg det stresse meg. Jeg vet at det blir bedre når jeg får mer rutine på det. Da skal det mindre til før jeg blir engstelig når det skjer noe som er litt ute av min kontroll.
Og…
…så må jeg bare akseptere sårbarheten min nå.
Kjenne hvor grensene går, og (ikke minst) våge å formidle det når jeg kjenner at jeg trenger litt mindre porsjoner av det som oppleves som mest utfordrende og “skummelt”.
Spørsmålet jeg fikk i går, hadde ingen ting med jobben å gjøre,
Men:
Reaksjonen min var nok (i alle fall til dels) en følge av at jeg innimellom går med litt høye skuldre om dagen…
Jeg skjønner deg veldig godt! Min indre “flinke pike” plager jo livet av meg, og har gjort det et par år. Begynner å bli lei de der skuldrene
Klemmer <3
Jeg er sånn at jeg helst vil være i fred uten for mye trøst når jeg er lei meg..men syns det er ok at folk viser at di bryr seg også.. Så som du nevner her at man kan få lov til å velge sjøl etter hva en føler for der og da..:) Folk er ulike når det gjelder følelser og det er viktig å respektere hver og en sin måte å håndtere det på.. Skjønner godt det kan være ekstra sårbart i ny jobb..men fint å høre du trives
Ønsker deg en fin føjulstid <3
Noen ganger går ting mer innpå meg enn andre ganger! Jeg gråter mye – både av glede og sorg og sinne – og jeg liker å få trøst egentlig… men der er vi alle forskjellige! Høye skuldre og flink pike er ikke lett å kvitte seg med….. klem <3
Ikke lett med sånne høye skuldre. Man ønsker å slappe av, men det er ikke lett å få ned skuldrene sånn plutselig. Men noen ganger er det godt å gråte litt eller frese litt. Det er ikke bra å holde alt inne i seg hele tiden.