Tale Roma midt i mot – eller gå i bresjen om du vil…

 

Det er midten av 80-tallet…

Jeg er nokså nyutdannet lærer, og befinner meg alene på lærerværelset da telefonen ringer.

 

Det er skolesjefen  i egen høye person!

 

“Jeg skal snakke med rektorskan jeg!”

Til tross for den noe løsslupne tonen, aner jeg autoriteten i stemmen hans.

“Ho har undervisning nå, men je kan be a’ ringe deg oppatt når a’ er ledig!”

 

Sånn obsternasighet vil skolesjefen ha seg frabedt:

 

“Jeg skal snakke med henne NÅ, jeg! Du kan gå og ta over klassen for henne!”

 

Jeg kjenner at jeg blir sint!

Makan til sjølgod, arrogant type!

Men…jeg er bare 24 år og nyutdannet lærer.

Jeg tør ikke å opponere mer enn jeg allerede har gjort.

“Ja vel”, sier jeg, mens det koker inni meg.

 

Etterpå føler jeg meg….

….feig.

Men…

…jeg trøster meg med at jeg i alle fall prøvde å si fra, og at jeg var ganske morsk i stemmen da jeg sa “Javel” før jeg nærmest slengte på røret.

 

Dette ligger altså mer enn tredve år tilbake i tid…

…men jeg har opplevd mange episoder i livet der jeg har tenkt at jeg skulle ha opptrådt litt mer tydelig og bestemt!

 

Vel…DET hadde vel ikke vært den beste måten å takle “skolesjefen himself” på!’

 

Hva kunne jeg ha svart, hvis jeg hadde vært litt mer modig?

Hvordan kunne jeg rett og slett ha talt skolesjefen midt i mot?

Jeg har ingen fasit på disse spørsmålene; bare noen tanker!

 

 

Hva er det som kan ligge bak oppførselen som skolesjefen la for dagen?

(Han var kjent for å opptre slik i noen sammenhenger, men han var absolutt også dyktig og modig på mange måter!)

 

Jeg tenker at den som er trygg i seg sjøl, og samtidig ydmyk i forhold til oppgaven h*n har fått utdelt, ikke har behov for å markere seg på en så arrogant og ufin måte.

Kanskje var det den vesle gutten i skolesjefen som gjorde seg gjeldende?

En som var redd for ikke å bli tatt på alvor av sine “undersåtter”!

 

Jeg har også opptrådt på måter jeg ikke er stolt av når jeg har følt min autoritet truet, eller at mine kvalifikasjoner har blitt trukket i tvil.

Da har jeg hatt lett for å gå i forsvar og bli sint…

…men følelsene som har ligget under dette…

…har ofte vært sårbarhet, oppgitthet og utilstrekkelighet.

 

Og –  ikke minst:

Kanskje også en følelse av det jeg har gjort slett ikke har blitt verdsatt, sjøl om jeg har følt at jeg har strukket meg langt.

Det vil si: Gjort alt jeg har maktet og evnet i de aktuelle situasjonene.

 

Men… man vinner ikke folks respekt av å opptre arrogant eller aggressivt.

Visst kan man oppnå en form for respekt ved at folk blir underdanige og krypende på grunn av frykt.

Samtidig rotter de seg kanskje sammen, flirer og snakker bak ryggen…

 

Om noen så går i bresjen, og taler Roma midt i mot, risikerer de å bli stående alene.

Men…det motsatte kan også skje; at flere våger å si i fra dersom en eller flere ledere har tendenser til å opptre uspiselig.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg