Det var moren til Jonas Gardell (svensk forfatter, standup-komiker, sanger) som uttalte dette.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nylig så jeg et videointervju med Gardell, der han snakket om moren og boken han skrev om sitt forhold til henne. (“Till minne av en vilkorslös kärlek”) 

Jeg har fått låne denne boka, og er i ferd med å lese den…

Gardell er klok, har erfart mye og er full av livsvisdom.

I videointervjuet forteller han at moren på ett vis ble “fri” på sine eldre dager.

Men…

…prisen var høy:

Hun ble nemlig “fri” på det viset at hun ble dement.

Gardell opplevde å bli oppringt av restaurantansatte, som kunne fortelle følgende:

“Det sitter en illeluktende kjerring her som ikke kan betale for seg. Hun påstår at hun er din mor.”

Ingegjerd hadde blitt fri fra sine egne krav og begrensinger, og sin egen frykt for omverdenens fordømmelse. Hun gikk kledd i fillete klær, sluttet å vaske seg og befant seg i en sfære der hun ikke lenger skilte mellom fantasi og virkelighet. Man kan si at hun hadde forsvunnet inn i en verden der det rett og slett ikke var så nøye lenger…

Om hun var lykkelig og tilfreds i denne verdenen, der “alt var tillatt”, kan ingen noen gang få svar på.

Det er jo en grunn til at frihetsberøvelse blir brukt som straff. Å bli sperret inne bak en låst dør står for meg som den store skrekken; vissheten om at det er andre som bestemmer når jeg får lov til å bevege meg utenfor den døra…

Jeg tror ikke det går an å leve i fullstendig frihet når vi er en del av et fellesskap.

Vi er nødt til å tilpasse oss omverdenen til en viss grad.

Jonas Gardell sier i videoen at farens “krigsrop” antagelig hadde vært:

“Jag måste vara lycklig”. 

Men…som Gardell så klokt sier:

“Om man stadig svikter andre, til fordel for sin egen lykke, kan man ikke bli lykkelig.”

Så er det jo også et spørsmål om hva som skal defineres som et “svik”. Her kan det definitivt være ulike oppfatninger.

Noen ganger kan jeg føle motvilje overfor oppgaver jeg blir pålagt, eller i forhold til forventninger jeg ikke har lyst til å innfri.

Men…jeg skal ikke alltid følge den første innskytelsen:

“Nei, dette har jeg ikke lyst til, det medfører ubehag for meg. Jeg vil heller gjøre noe annet!”.

I perioder av livet har jeg følt meg veldig ufri.

Den verste perioden var da jeg var helt kneblet av min egen angst.

Jeg lot den begrense meg så mye, at jeg innimellom knapt beveget meg utenfor døra.

I de fleste tilfeller er det mine egne begrensninger som faktisk fratar meg friheten til å kjenne på hva jeg egentlig vil. Jeg har som oftest et valg vedrørende på hvilken måte jeg imøtekommer andres krav og forventninger til meg. (Eller de forventningene jeg tror andre har til meg.)

Noe er det vanskelig å komme utenom:

Ønsker jeg å ha en jobb (hvilket de fleste voksne, friske mennesker mellom 20 og 65 år er avhengige av å ha) må jeg møte opp til de arbeidstidene som er satt opp.

Mister jeg jobben, mister jeg også mye av min økonomiske frihet.

Da er jeg jo slett ikke fri!

Jeg tror friheten min smaker aller best når den innebærer at jeg også tar hensyn til omgivelsenes ønsker og behov.

Det gjelder bare å finne en form for balanse i det hele, altså få til et godt samspill som blir spiselig for alle involverte.

Nylig begynte jeg å abonnere på et nytt kvinnemagasin som heter “Altså”.

(Det er kun å få kjøpt via abonnement – det er ikke tilgjengelig i butikker eller i bladkiosker.)

I videoen snakker jeg litt om noe jeg leste i en spalte der Lisa Tønne svarer på spørsmål. En ung kvinne påberopte seg full seksuell frihet. (“Ingen skal få eie min seksualitet.”)