Grautmål?

 

Jeg er stolt av dialekta mi!

Jeg synes det er flott at vi har mange forskjellige dialekter i Norge!

Det som er synd, er at mange av dialektene er i ferd med å bli ganske utvannet.

Far snakket mye bredere enn meg. Blant annet hadde han det som blir kalt for palatalisering. Litt sånn som de har i Trøndelag. Far sa f. eks “huinn”  om “hund” . Verken søstra mi eller jeg sier det, men jeg har hørt broren min si det på den måten. Han skal ut å “fore huinna”

Her i familien snakker eldstemann ganske bred dialekt, mens de to yngste har en litt mer utvannet variant. 

For en del år siden ble Ringsakerdialekta kåret til den styggeste i landet………

Det var vel ikke akkurat noen seriøs kåring……

……men slikt synes jeg er litt tåpelig…..

 

For noen år siden var ei venninne og jeg på et kurs i Oslo.

Da var det en dame som lurte på om vi to kom fra samme sted. Venninna mi kommer fra et dalføre i Buskerud, mens jeg kommer fra Sør – Østerdal.

Vi sier “je” begge to, og det er nok også noen andre likhetstrekk mellom dialektene, men stort sett snakker vi ganske ulikt.

Damen som spurte var fra Oslo.

Da vi benektet at vi kom fra samme sted, sa hun :

 “Å – jeg hørte nesten ikke forskjell! Bare at det var noe grautmål

Vi bare flirte av det, men damen hadde nok tenkt litt over det hun hadde sagt i etterkant.

Hun kom i alle fall tilbake, og sa at hun ikke hadde ment å være ufin!

 

Jeg har ofte blitt spurt om jeg kommer fra Toten.

“Du snakker jo sånn som de derre i Vazelina”

Ja, for en som kommer fra Oslo, kan det nok høres relativt likt ut, men disse dialektene er egentlig ganske ulike.

“I Gamle Dager” opplevde jeg at “Byfolk” begynte å le når jeg åpnet munnen.

I dag får jeg heller høre : “Du;  den dialekten din er bare SÅ festlig, altså!”

 

Det velger jeg å ta som et stort kompliment! 😀

 

En aldri så  liten dialekt – test til slutt :

Hva betyr disse ordene : “trevali”,  “kute”  “spekt” ?

 

 

Er du på linkedin, du hell?

 

Her om dagen fikk jeg en aha-opplevelse….

Det har jeg forresten fått mange gange gjennom livet…

Noen ganger lurer jeg på om jeg rett og slett er litt…………….kort…

……eller noe slikt.

Her har jeg, i flere år, gått rundt og trodd at det var noe som het linkedin.

Jeg uttalte det i ett ord – med trykk på første stavelse – slik man gjerne gjør her på Hedemarken.

Jeg tenkte ikke i det hele tatt på hva det egentlig betydde!

Men her om dagen fikk jeg en forespørsel om å bli en del av en annens nettverk!

Det var da Den Store Åpenbaringen fant sted i mitt hode :

Ordet består faktisk av TO ORD – altså :  Linked In!

– Ååååååååå – det er slik derre …ENGELSK!!

 

 

Nå er jeg sjeleglad fordi jeg ikke har gått rundt og spurt folk om de er på “linkedin”.

For da hadde de jo skjønt det……

…at jeg kan være litt kort….

 

Med andre ord : Ikke HELT tilkoblet!

 

(Illustrasjon fra Google)

Styrken i å vise sårbarhet…..

 

For en stund siden kom jeg i prat med en ung mann. Han hadde en jobb som innebar at han måtte kommunisere godt og være tydelig og klar i kroppsspråket sitt.

Det var ikke alltid like enkelt…….

– Jeg føler at jeg ikke mestrer det så godt, sa han. Han innså at han hadde kolleger som mestret det bedre enn ham. Nå var jo denne mannen svært ung og ganske så fersk i yrkesslivet.

Han har tida for seg til å bli tryggere og dyktigere….

Det jeg bet meg merke i var at han var trygg nok til å vise sårbarheten sin…… Og han sa det ikke på en klynkende “Stakkars meg!” – måte

Det er ikke nødvendigvis den som virker som en “Verdensmester”  – den som tilsynelatende har svar og løsninger på det meste…….

…….som er den som har best sjølfølelse….

Det finnes både menn og kvinner som kan opptre som “Verdensmestre”.

Den som er trygg nok til å innrømme sine “feil” og “svakheter” (uten å kokettere med dem eller søke medynk)…..

……..er kanskje den som både har det best og er enklest å forholde seg til….

…….sånn i lengden………

 

 Denne “Utmerkelsen” fra Sunnfjord Folkehøgskole, fant jeg på Google da jeg søkte på “verdensmester”. Jeg synes den er herlig!

Det er kanskje det som er det viktigste : Å være verdensmester i sitt eget liv?

Tag av dej skorna….

 

Jeg har ikke støv på hjernen. Her har hybelkaninene gode levekår….

Jeg var nøyere før….da unga var små…

…….men nå har jeg funnet ut at det er best å se litt stort på det.

 Innimellom må man ta noen “Raid”…….ellers blir det utrivelig!!

I dag “Drog je over no’n gølv”.

Det skjønte Junior i det han var i ferd med å gå over dørstokken i fra kjøkkengangen og inn på vaskerommet…….

…….og kjente at grønnsåpelukta rev i nesa!

 

Og da vet han hva som kan skje hvis han ikke gjør……

DETTE :

Så da gjorde han det…..! 

 

Finn fem feil …Stridsøks eller Fredspipe……?

 

Ja, sånne “Finn fem feil” – oppgaver var det mye av i ukeblader før…….Kanskje er det fortsatt det, men jeg kjøper så sjelden ukeblader nå for tida.

Oppgaven var slik at man skulle se på to bilder som så ganske like ut, men så var det lagt inn små “feil” i det ene bildet… Jeg klarte som regel aldri å finne alle….

….men ellers er jeg ganske flink til å finne “feil”!

Da jeg var i Sedona i fjor høst, hadde venninna mi bestilt et opplegg med en veldig spesiell guide. Han var en skikkelig “Villmarkens Sønn”.  

Jeg var ikke med på så mye av det opplegget, for jeg hadde aldri vært i Sedona før, og hadde lyst til å tusle litt på egenhånd. Jeg merket imidlertid at det var “Noe eget” ved denne karen.

Han har lagt ut noen foredrag på nettet.

Han snakker om naturen, og skjønnheten i den….

….og så trekker han en slags parallell :

Når vi er ute i naturen : Leter vi etter feil da?

 

“Det fjellet der er for stort!”  “Det treet der er stygt, det burde ikke ha vært der!”  Blomsten har feil farge, den passer ikke inn!”

Vi tenker ikke slik, gjør vi vel???

I naturen ser vi etter skjønnhet og harmoni……..og vi finner den…..

Tenk om vi var like flinke til å se etter “Skjønnheten” ved oss sjøl og andre mennesker – både på det indre og det ytre planet……….

…..i stedet for nærmest å lete etter feil og mangler….

 Jeg har altså vært flink til å se etter “feil”…… det går nesten på autopilot hos meg…før jeg får sukk for meg……

“Ojsann, der gjorde jeg det IGJEN” .

Jeg øver meg i å betrakte “MIn indre Kritiker” fra utsiden…

Det hjelper ikke å slå henne og dømme henne, men jeg kan være obs på henne og veilede henne litt…..

Det hun mest av alt trenger å bygge opp er nemlig……..

…….Egenkjærlighet……..

 

 Nylig kranglet jeg med et annet menneske…Ikke en person som står meg nær, men en person som jeg må forholde meg til i noen sammenhenger……

 Det var selvfølgelig den andres “feil” alt sammen…….!

(Dere skjønner vel såpass!)

Resultatet ble imidlertid at vi ble enige om å snakke sammen igjen da vi hadde roet oss. Vi bestemte oss for å begrave stridøksa og røyke fredspipe i stedet!


Stridsøks…?


Eller Fredspipe…….?

 

Vi klarte til og med (Litt motvillig) å le av oss sjøl……. VI gikk jo ned på fireårsstadiet og havnet i trassalderen begge to……

…….da det kokte som verst!

I alle fall Den Andre!

Jeg var tross alt litt mer fornuftig….

(Dere skjønner vel DET også….regner jeg med???)

Jeg har hatt lett for å lete etter feil hos denne personen….Det har nok gått begge veier…….men jeg føler at krangle – episoden førte med seg noe positivt…….

 

Jeg vil øve meg på å lete etter det vakre og se det gode……. Jeg kommer sikkert fortsatt til å finne feil…..

….men det jeg øver på, blir jeg dyktigere til!

 Mer om dette i morgen! 😀

 

 

Mobilavhengig………..?

 

Jeg leste nettopp et innlegg skrevet av BforB, der hun nevnte litt om mobilen…..

 Frå seterliv til mobil

Hun syntes det var litt deilig at det ikke var mobildekning på setra! 

Det er flere av mine bloggvenner som har skrevet om stillhet i det siste…..Stillhet er godt….

……og mobiler kan faktisk både settes på lydløs og slåes helt av i blant….

Det kan nesten virke som om ikke alle er klar over det…..

 

I fjor høst var jeg i byen Sedona i Arizona i USA. Byen var omgitt av mange fjell. Det var et fantastisk sted!!

Da jeg kom ned dit, oppdaget jeg imidlertid at mobilen min nesten ikke fungerte…. Det var veldig dårlig dekning.

Først ble jeg litt forskrekket, men så var det jo ikke verre enn at jeg kunne gå inn på nettet via Facebook. Slik kunne jeg ha litt kontakt med “Gamlelandet” …….

………for eksempel gi beskjed om at jeg var vel fremme!


 Fjell i Sedona. 

 

Jeg er ikke av dem som går med mobilen på meg hele tida. Mange har nok opplevd å ringe /sende sms til meg og måttet vente i flere timer på å få svar.

Er jeg på jobb, tar jeg nesten aldri telefonen. Jeg svarer høyden med en kort sms hvis det ikke er grunn til å tro at det gjelder noe veldig viktig.

Når jeg skal være sosial, synes jeg det er så godt å kunne snakke med folk uten at man hele tida blir avbrutt av mobilen. Jeg har nevnt det med mobilfrie soner tidligere.

Det har blitt slik at det i mange tilfeller synes viktigere å være tilgjengelig for alle andre enn dem man rent fysisk er sammen med.

Noen ganger er det viktig å være tilgjengelig. Andre ganger kan de som ringer vente litt.

Vi har aldri noen garanti for at det kan skje ting som gjør at vi burde ha gått med telefonen på oss……

…..men vi kan ikke være i alarmberedskap støtt……

Ingen er helt uunnværlige……


“Kjekt å ha……. men itte kjekt å bli avhengig ta’!” 

 

Jeg husker at det innimellom kom “Skrekkmeldinger” på radioen i “Gamle Dager”  Det var gjerne meldinger til folk som var på ferietur.

Det gjaldt som regel alvorlig sjukdom eller dødsfall i nær familie.

Slik sett er det bra at vi har fått mulighet til å være mer tilgjengelige – også når vi er på reisefot…..

Det gjelder bare å finne en balanse, slik at mobilen ikke blir et evig tidsfordriv …….og noe å “gjemme seg bak” i enhver sosial setting.

 

(Bildene er hentet fra Google.)

 

 

“Hen er a’ nå?”

 

Ja, det sier vi mye her i huset om dagen…..

Og dere kan vel gjette hvorfor vi sier det….

Jo, for det har jo flyttet inn en liten hjerteknuser her…… (Det er vel INGEN som har klart å gå glipp av det!)

Så da spør vi hverandre : “Hen er a’ nå?” – med jevne mellomrom. 

Dels fordi vi har lyst til å leke eller kose med henne , og dels fordi det er skummelt hvis hun får holde på som hun vil……

……alt for lenge av gangen.

 Nå spør jeg : Hvem minner Anastasia om her?

Junior påstår at hun minner om en lettskremt figur fra Nord-Østerdalen. (Men hun er nok adskillig mjukere i pelsen…….)

Hvem tenker han på da???

 

???

 

 

 

 

Særboere……?

 

Det ser ut til at flere og flere velger å bo hver for seg når de forelsker seg på sine eldre dager.

Ofte har man unger på hver sin kant.

Kanskje har man bodd alene i flere år……..

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fått en del “nykker”  Det har jeg kanskje alltid hatt, men det har ikke blitt noe bedre med årene………

Nå har jeg bodd alene i snart ni år, i den forstand at jeg ikke har hatt noen “Mann i huset”.

Jo, jeg har hatt kjærester etter at jeg ble skilt, men det var aldri snakk om noe samboerskap.

Jeg har vært bundet til å bo her.  Slik omstendighetene er, hadde det slett ikke passet at en kar flyttet inn hos meg.

Jeg synes det er godt å kunne ta i mot unga i ferier uten at de må forholde seg til mors kjæreste.

Heller ikke har jeg noe ønske om å bli : “Hun som har flyttet inn hos pappa!” Jeg orker ikke å tilpasse meg så mye til andres forventninger og “krav” lenger.  

Jeg har nok med den familien jeg har, og jeg ville trolig oppleve det som vanskelig å måtte forholde meg så mye til en “ny” familie i tillegg. 

Jeg trenger rett og slett å føle meg fri!

Voksne unger har ingen rett til å bestemme over sine foreldres kjærlighetsliv. Har unga flyttet ut, bør de ha lite de skulle ha sagt om hvordan mor eller far innretter seg på kjærlighetsfronten.

Nå er problemstillingen ikke – eksisterende, for noen kjæreste har jeg ikke….og jeg leter heller ikke aktivt…. Det er så mye annet jeg må forholde meg til nå, at det er ikke så mye rom for romantikk….

Om noen år står jeg helt fritt. Da er alle unga ute av redet. Slik jeg ser det nå, ønsker jeg å ha min egen bolig og ha full styring på min egen økonomi enten jeg forblir single eller ei. Det er viktig for meg å ha muligheten til å trekke meg tilbake til “Mitt Eget” med jevne mellomrom.

Jeg har hørt kvinner si at de kunne ønske seg “En venn i særklasse”.

Det er kanskje det jeg også kunne tenkt meg………etter hvert. Da er jeg avhengig av å treffe en som, i likhet med meg, synes det er godt å bo alene……

…….sånn i hverdagen…

En som ønsker seg en likeverdig partner som han kan snakke med og gjøre hyggelige ting sammen med….sånn i ny og ne……

Nå har jeg levd såpass lenge, og opplevd så mye, at jeg vet det er farlig å lage seg “En fasit” på hvordan ting skal være….

Derfor tilføyer jeg… “Slik jeg ser det nå” – for jeg vet at jeg kan skifte mening. Det har jeg gjort, om mangt og mye,…..

…….gjennom hele livet!

Hvis jeg hadde kunnet se inn i framtida, og hadde fått vite at jeg aldri mer skulle få oppleve å møte en trivelig mann som jeg fikk gode følelser (og at det var gjensidig) så ville nok Karidansen syntes at DET var litt leit. 

Derfor er det best ikke å vite…..

 

Så vil framtida vise om det skjer……..

Det har uansett ingen hast!


Lite visste denne jenta om hva livet skulle by på…av godt og vondt! Litt drømmende har hun nok alltid vært…..

 

Jeg var 24 år her…… Det var en tid da det hadde skjedd mye i livet mitt. Far døde av kreft året før dette bildet ble tatt. Jeg hadde hatt min aller første lærerjobb i Sigdal kommune og sto på flyttefot til Ringsaker. Samme høst traff jeg han jeg giftet meg med………og så fikk jeg etter hvert tre barn….. 

Men det visste jeg ingenting om………

…….der jeg satt og så utover vannet på en Campingplass i Kristiansand –  sommeren 1987……