Denne hendelsen er sjølopplevd……
Jeg vil understreke at jeg ikke tar stilling til generell medisinbruk innenfor psykiatrien. Mange føler at de har god hjelp av medisiner. For personer med alvorlige, psykiske lidelser, kan trolig medisinering være livreddende. Jeg tror imidlertid at det for mange kan finnes bedre løsninger enn medisinering. Medisiner fjerner ikke årsaken til plagene. De kan virke symptomdempende og lindrende, men ikke helbredende……
Jeg påstår heller ikke at det jeg opplevde i forhold til denne fagpersonen er representativt for det som skjer i psykiatrien. Det finnes mange dedikerte, dyktige mennesker som gjør sitt beste for å hjelpe mennesker som er i en vanskelig livssituasjon………
Kanskje psykiateren var en dyktig kar på mange felt, men i denne sammenhengen opptrådte han høyst uprofesjonelt……….
Kari er rundt 40 år. Hun sitter på venteværelset på poliklinikken. Hun har fått time hos psykiater……….
Kari har store forhåpninger til dette møtet. Hun har aldri vært hos psykiater før, men han er jo lege med spesialutdanning innenfor psykiatri, så dette må vel bli bra???
På forhånd har hun, samvittighetsfullt, fylt ut et skjema med utallige spørsmål. Hun har virkelig prøvd å svare etter beste evne.
Kari har det ikke godt…..
Noen måneder tidligere har hun sluttet med antidepressiva, eller “Lykkepiller” som det populært blir kalt. Disse pillene har hun gått på i flere år. I begynnelsen syntes hun de hjalp mot den uutholdelige angsten og tomhetsfølelsen hun strevde med.
Etter hvert ble hun mer og mer klar over bivirkningene :
Vektøkning, en følelse av å være “flat og fjern” og et voldsomt søvnbehov + flere andre bivirkninger.
Til slutt visste ikke Kari hva som var verst : Angst og depresjon – eller en følelse av å være “Zombie”?
Kari trappet ned på medisinen på egenhånd, uten fastlegens anbefaling.
Kari er nemlig en av dem som ikke fullt ut innser hvor sjuk hun er. Hun nekter å godta at det er psyken hennes som indirekte forårsaker de fleste av plagene hennes. Hun er ikke alltid så samarbeidsvillig overfor dem som skal behandle henne, sjøl om hun innimellom nærmest klamrer seg til dem……….
På en måte er dette hennes største svakhet….. fordi behandlingsapparatet “Gir henne opp.”
Samtidig er det også hennes største styrke….. fordi hun etter hvert må finne ut av ting på egenhånd…..
……….og bli mer bevisst på å kjenne etter hva som er riktig for SEG………. uavhengig av hva alle andre sier…….
Nå sitter hun altså på venteværelset, blek og skjelven. Hun har gått ned minst 10 kilo i løpet av noen få måneder. Det er trolig både på grunn av at hun har sluttet med medisinen, og fordi hun har dårlig matlyst og sliter med en konstant uro…….
Plutselig går døra opp!!
I døråpningen står det en hvitkledd, middelaldrende og ganske fyldig mann.
– Vær så god, sier han , mens han bøyer seg fram og gjør en,nærmest, teatralsk håndbevegelse, for å understreke at Kari er velkommen inn.
Da hun sitter foran ham inne på kontoret, begynner han å gå i gjennom skjemaet hun har fylt ut.
– Det virker i hvert fall som om du har vært ærlig, sier han.
Kari er usikker på om det egentlig slår så heldig ut for hennes del, men hun tør ikke å spørre………
Dessuten er det andre ting som har fanget hennes oppmerksomhet :
Det er sommer og varmt, og psykiateren er ganske lettkledd under legefrakken. Faktisk viser det seg at han har bar overkropp! Når den ene knappen som er kneppet igjen glir opp, åpenbarer det seg ei diger,hårete vom som nærmest velter over den trange bukselinninga……..
Kari er opplært til at det ikke er pent å stirre, så hun prøver å la være….
Men det er neimen ikke lett………..
Psykiateren spør henne om medisinering. Kari forteller at hun har sluttet helt med “Lykkepillene”.
Da psykiateren får vite hvilket merke hun har brukt, blir han veldig pratsom :
– Det er jo det med de pillene da, at folk klarer jo FAEN ikke å slutte med dem igjen. De prøver – og så begynner de igjen fordi de blir så sjuke!!
Han fortsetter :
– Jeg har forresten skrevet ut sånne til mora mi. Hu fikk ikke sove, men etter at hu fikk disse pillene, så sov jo Gamla som en stein!!
Han ler godt av sin egen “morsomhet”………
Kari er lettere rystet. Psykiateren har nettopp fortalt henne noe som hun slett ikke synes hun burde ha fått vite.
Dessuten : SÅNN snakker ikke en voksen mann om moren sin ; og slett ikke en lege som sitter foran en pasient!! ( Det synes i alle fall Kari!!)
Psykiateren sitter og blar i legemiddelkatalogen :
– Skal vi se om vi finner noe som kan passe for deg, sier han. Jeg har reseptblokken klar jeg, vet du!
Han smiler skjelmsk til Kari.
Hun kjenner på en intens skuffelse……
Dette møtet har blitt noe helt annet enn det hun hadde forestilt seg.
For det ene reagerer hun sterkt på oppførselen hans. For det andre er hun skuffet over å bli tilbudt nye medisiner. Hun hadde håpet på å få en annen form for hjelp.
Kanskje samtaleterapi……..?
Hun tar likevel i mot resepten.
Da hun har hentet pillene på apoteket, føler hun en voldsom motvilje. Pilleesken blir stående urørt……
Noen dager senere kvitter hun seg med alt sammen. Det får ikke hjelpe at pillene har kostet både henne og staten en god del kroner…….
Nå, mer enn ti år senere, ser Kari at denne psykiateren var en eneste stor gavepakke til henne…………
Dersom hun hadde møtt på en seriøs lege, som hadde prøvd å gi henne saklig informasjon i forhold til medisinering, og kanskje tilbudt henne en annen behandling i tillegg, er sannsynligheten stor for at Kari hadde begynt med antidepressiva igjen……..
Hva utfallet av det hadde blitt, er ikke godt å si…..
Kari er uansett glad for at det ikke ble slik.
Veien videre ble tung og kronglete……
men det er en annen historie………….
.
