En av bøkene jeg “parallell – leser” for tida,

er John Gottmanns “Snu deg til meg”.

I hovedsak handler den om (de ofte ganske små)

nyansene mellom god og dårlig kommunikasjon.

 

Ett sted beskriver Gottmann en psykologvenns strategi:

Vennen samlet nemlig på “Emosjonelle øyeblikk”.

Definisjon:

“Føle seg totalt til stede,

og knytte kontakt (med andre) på et dypt og meningsfylt nivå.”

 

Det er viktig å praktisere det man har lært:

 

 

Derfor lagde jeg meg en sånn “påminner” på telefonen

før jeg beveget meg ut i verden i dag.

 

Jeg møtte den sjenerte tenåringen,

som skulle dele ut gratis koronatester, med et vennlig smil…

…sjøl om jeg takket nei, fordi jeg har fått flere gratis pakker før.

(Henne hadde jeg vært vennlig mot uansett!)

 

Han som sto utenfor Rema 1000, med navneskilt rundt halsen,

og bare skulle stille meg ett spørsmål…

…kunne normalt ha blitt en utfordring for mine hurpetendenser.

Men ikke i dag…

Jeg skulle jo samle på “emosjonelle øyeblikk”.

Han så litt rart på meg da jeg takket “nei”,

mens jeg prøvde å smile så stort og hjertelig jeg var i stand til.

 

Da jeg befant meg på bussen i dag,

kom det på en eldre, svært lutrygget mann.

Dårlig til bens var han også…

 

Han gikk resolutt bort til meg.

Jeg rakk bare så vidt å fjerne den vesle ryggsekken min fra nabosetet,

før han dumpet ned ved siden av meg.

 

“Åffer i alle daer sætt du deg her?

Det er da flere ledige sæter rætt bak øss…?

 

Tenkte jeg…

…mens jeg kikket ut av vinduet

for å slippe å forholde meg mer enn

høyst nødvendig til grinebiteren.

 

For det var han sikkert…

 

Først da mannen hadde gått av bussen, oppdaget jeg det:

Jeg hadde satt meg der det sto “Prioriterte seter”…

 

Au, da!!

 

Rett etterpå vibrerte telefonen min…

Det var “Klokka 11- påminnelsen”

om at jeg skulle samle på “emosjonelle øyeblikk”;

behandle omverdenen med vennlighet…

og utgjøre en positiv forskjell…

 

…i mitt møte med andre mennesker…